Jone Randa har delt denne artikkelen med deg.

Jone Randa har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUtsendelse

Loven må bøtes!

Klassekampen 26. februar Klassekampen 26. februar

Umiddelbart føles dette som et uartikulert hyl som presser seg på, men jeg må prøve å uttrykke meg i forståelig språk: Kjære gamle Norge der det ennå finnes vilje til rettferd: La Rukhsana Husseini få bli hjemme på Kløfta til nye regler er på plass! I disse Lagabøters tider: Det er overveldende mye forferdelse og urett i verden, men her i vårt eget land kan vi i det minste – og i det lengste – forsøke å unngå å begå ny urett.

Det har vært flere saker der flyktninger har hatt problemer med å forklare seg helt nøyaktig hvor de kommer fra. Spørres det etter siste oppholdssted? Eller fødested? Eller morens fødested? Kanskje det var tilfeldig at fødselen fant sted akkurat der den gjorde, for hun var på flukt, på gjennomreise, med andre ord, hvem vet? I en stressende og forvirrende situasjon – hvem makter å holde hodet klart og beskrive nøyaktig hvor man befant seg som nyfødt? Eller som småbarn?

Og hvordan kan UDI overhodet bestemme seg for å mene noe som helst om «sannsynlighetsovervekt» i en slik sak? Dessuten: Skulle tilsvarende myndighet i Pakistan sende Husseini til Afghanistan, ja, da melder det uartikulerte hylet seg: En enslig og gravid kvinne i Afghanistan? Når vi vet hvordan afghanske kvinner faktisk har det akkurat nå?

Nei, reglene må «bøtes» og det fort. Hvis vi nå en gang har endringsforslag fra et Baumann-utvalg, så iverksett disse endringene! Vi vil ha et Norge som bygger på rettferdige lover og regler og ikke «øde» landet med åpenbar urett. Husseinis barn trenger sin mamma for å vokse opp og bli gode sønner av Norge. Og Norge trenger slike familier! Vi har ikke nok av dem! Vi trenger flere gode, dyktige nordmenn og da må vi også ha en god oppvoksende slekt med gode mødre og fedre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Tøyen

Å stjele fra byungene

Det var Jan Erik Vold som stilte spørsmålet: «Vet Oslo byråd hva en spade er?» Året var 1988. Det borgerlige byrådet, ledet av Høyres Michael Tetzschner, ville legge ned skolehagene. Tomten skulle de selge unna. Det var i skolehage at Vold hadde lært «å sette slagstøvver’n på spa’bla’et og tråkke til.» Å legge ned skolehagene var, med Volds låt, «å stæla fra byunga». Nedleggelsen ville spare to millioner kroner i driftskostnad. Salgsinntekten skulle gi en pen éngangssum i en slunken bykasse. Slik gikk det ikke. Skolenehagene på Geitmyra ligger der stadig, til evig glede for byungene. Politikere som visste prisen på alt, men kjente verdien av ingenting, tapte. Nå står Oslo foran store nedskjæringer.

Økologisk mat

Takk til Tore!

Jeg har nettopp lest Tore Stubberuds artikkel om Debio og økologisk landbruk, og jeg vil bare si takk til ham! Jeg er opptatt av økologisk landbruk, og mottar medlemsblad fra Økologisk Norge med reklame for fancy Oslo-restauranter, obskure oppskrifter og selvpromotering av diverse folk som vil selge deg noe, med mer, og har kjent på noe som jeg ikke har klart å sette ord på. Så leste jeg innlegget til Tore Stubberud i Klassekampen nå i dag, og tenkte «amen!» (slik er det).

Innvandringspolitikk

Asylmottak i utlandet? En elendig idé

Regjeringen åpner for samarbeid med EU om asylmottak og retursentre utenfor Europa, såkalt eksternalisering. Dette er først og fremst et rettslig spørsmål. Vi kjenner modellen fra Italia–Libya-samarbeidet, EUs avtaler med Tyrkia og Libya, Danmarks Rwanda-planer og Storbritannias Rwanda-ordning. Erfaringene er gjennomgående dårlige: menneskerettsbrudd, rettstomme rom og langvarige rettsprosesser. Essensen er enkel: En stat kan ikke eksportere sitt menneskerettsansvar. Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 1 og praksis fra Strasbourg-domstolen oppstår ansvar når staten utøver effektiv kontroll, også utenfor eget territorium. I Hirsi Jamaa-saken ble Italia dømt for å ha sendt båtflyktninger til Libya. I M.S.S.-saken ble Belgia dømt for å sende en asylsøker til et Hellas med systemsvikt. Staten har plikt til å vite hva den sender folk til, og kan ikke gjemme seg bak andre staters mangler. Overført til Norge: Betaler vi for, inngår avtale om og styrer et mottak i tredjeland, er det fortsatt Norge som bærer ansvaret.