Umiddelbart føles dette som et uartikulert hyl som presser seg på, men jeg må prøve å uttrykke meg i forståelig språk: Kjære gamle Norge der det ennå finnes vilje til rettferd: La Rukhsana Husseini få bli hjemme på Kløfta til nye regler er på plass! I disse Lagabøters tider: Det er overveldende mye forferdelse og urett i verden, men her i vårt eget land kan vi i det minste – og i det lengste – forsøke å unngå å begå ny urett.
Det har vært flere saker der flyktninger har hatt problemer med å forklare seg helt nøyaktig hvor de kommer fra. Spørres det etter siste oppholdssted? Eller fødested? Eller morens fødested? Kanskje det var tilfeldig at fødselen fant sted akkurat der den gjorde, for hun var på flukt, på gjennomreise, med andre ord, hvem vet? I en stressende og forvirrende situasjon – hvem makter å holde hodet klart og beskrive nøyaktig hvor man befant seg som nyfødt? Eller som småbarn?
Og hvordan kan UDI overhodet bestemme seg for å mene noe som helst om «sannsynlighetsovervekt» i en slik sak? Dessuten: Skulle tilsvarende myndighet i Pakistan sende Husseini til Afghanistan, ja, da melder det uartikulerte hylet seg: En enslig og gravid kvinne i Afghanistan? Når vi vet hvordan afghanske kvinner faktisk har det akkurat nå?
Nei, reglene må «bøtes» og det fort. Hvis vi nå en gang har endringsforslag fra et Baumann-utvalg, så iverksett disse endringene! Vi vil ha et Norge som bygger på rettferdige lover og regler og ikke «øde» landet med åpenbar urett. Husseinis barn trenger sin mamma for å vokse opp og bli gode sønner av Norge. Og Norge trenger slike familier! Vi har ikke nok av dem! Vi trenger flere gode, dyktige nordmenn og da må vi også ha en god oppvoksende slekt med gode mødre og fedre.
