Jone Randa har delt denne artikkelen med deg.

Jone Randa har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUtsendelse

Loven må bøtes!

Klassekampen 26. februar Klassekampen 26. februar

Umiddelbart føles dette som et uartikulert hyl som presser seg på, men jeg må prøve å uttrykke meg i forståelig språk: Kjære gamle Norge der det ennå finnes vilje til rettferd: La Rukhsana Husseini få bli hjemme på Kløfta til nye regler er på plass! I disse Lagabøters tider: Det er overveldende mye forferdelse og urett i verden, men her i vårt eget land kan vi i det minste – og i det lengste – forsøke å unngå å begå ny urett.

Det har vært flere saker der flyktninger har hatt problemer med å forklare seg helt nøyaktig hvor de kommer fra. Spørres det etter siste oppholdssted? Eller fødested? Eller morens fødested? Kanskje det var tilfeldig at fødselen fant sted akkurat der den gjorde, for hun var på flukt, på gjennomreise, med andre ord, hvem vet? I en stressende og forvirrende situasjon – hvem makter å holde hodet klart og beskrive nøyaktig hvor man befant seg som nyfødt? Eller som småbarn?

Og hvordan kan UDI overhodet bestemme seg for å mene noe som helst om «sannsynlighetsovervekt» i en slik sak? Dessuten: Skulle tilsvarende myndighet i Pakistan sende Husseini til Afghanistan, ja, da melder det uartikulerte hylet seg: En enslig og gravid kvinne i Afghanistan? Når vi vet hvordan afghanske kvinner faktisk har det akkurat nå?

Nei, reglene må «bøtes» og det fort. Hvis vi nå en gang har endringsforslag fra et Baumann-utvalg, så iverksett disse endringene! Vi vil ha et Norge som bygger på rettferdige lover og regler og ikke «øde» landet med åpenbar urett. Husseinis barn trenger sin mamma for å vokse opp og bli gode sønner av Norge. Og Norge trenger slike familier! Vi har ikke nok av dem! Vi trenger flere gode, dyktige nordmenn og da må vi også ha en god oppvoksende slekt med gode mødre og fedre.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Barnevern

Fra sårbar til «kjelt­ring»

I Norge snakker vi mye om sårbare ungdommer. Vi er bekymret for sosial ekskludering, frafall i skolen, ungdomskriminalitet, manglende integrering og rekruttering til kriminelle miljøer. Politikerne forteller oss, med rette, at disse ungdommene trenger beskyttelse, muligheter og voksne som kan hjelpe dem med å finne en mer positiv vei. Så hva skjer når disse ungdommene faktisk finner en annen vei? Debatten om barneverns­institusjonen BevisstUng, og deres ansettelse av personer med straffehistorikk, reiser et spørsmål som går langt utover denne enkeltsaken: Når slutter den sårbare 16-åringen å være en ungdom vi ønsker å hjelpe, og blir i stedet en «kjeltring»? Barne- og familieminister Lene Vågslid uttalte nylig at «vi skal bekjempe kjeltringer som ikke har noe med barnevernet å gjøre». Selvfølgelig skal kriminell bakgrunn og eventuell tilknytning til kriminelle miljøer tas på alvor når man vurderer hvem som skal arbeide med sårbare unge. Men om vi definerer mennesker ut fra hvem de var, risikerer vi å overse verdien av erfaringene, innsikten og ressursene de har utviklet siden den gang. Mange av de ansatte i BevisstUng har selv tidligere deltatt i organisasjonens programmer. Det er verdt å stoppe opp ved hva en slik utvikling faktisk representerer. La oss tenke oss at en marginalisert ungdom møter motgang, blir kanskje involvert i kriminalitet, får hjelp, finner en annen vei og kommer senere tilbake for å hjelpe unge mennesker som står i lignende situasjoner. Er ikke dette et av utfallene vi som samfunn burde håpe på? Før jeg ble førsteamanuensis, underviste og veiledet jeg i ti år ved en videregående skole i et sentrumsnært område i Atlanta i USA. Nesten alle elevene tilhørte etniske minoriteter, og de fleste levde under krevende forhold.

Aktiv dødshjelp

Gjøre hva, Simen Velle?

Mange har latt seg sjokkere av TV2s reportasje om 73 år gamle Aud Lyngstad som, etter å ha blitt diagnostisert med begynnende Alzheimer, reiste til Sveits for å avslutte livet sitt 15. september. Det er sjokkerende å se den manglende etiske refleksjonen til TV2 som, uten kritiske perspektiver, er med til siste taxitur. Og det er sjokkerende med planlagt selvmord så å si for åpent kamera. Men det hindrer ikke de som kjemper for å legalisere dødshjelp å bruke historien til sin fordel. FrPs Simen Velles respons er å «ønske at vi innenfor trygge rammer, og selvfølgelig innenfor et strengt lovverk, burde ha muligheten til å gjøre det samme i Norge». Gjøre hva, Simen Velle? Be om offentlig avlivning hvis vi har begynnende Alzheimer? Årlig får hele 29.000 nordmenn Alzheimer eller en annen demensdiagnose.

Jernbane

Om tog og EU

Klassekampen skrev 18. september om EUs togpolitikk. Her er et utfyllende eksempel. Forrige torsdag kveld spaserte jeg til jernbanestasjonen i Vannes, Frankrike, for å kjøpe billett til regionhovedstaden Rennes til dagen etter. Billetten ble kjøpt for 22 euro på automat, for det var ingen betjent skranke. Billetten gjaldt for hele dagen etter. Dagen etter fikk jeg vite at i forhold til mitt ønskede avgangstidspunkt hadde jeg kjøpt billett med feil togselskap. For å rekke det jeg skulle, nemlig flyet hjem, måtte jeg kjøpe ny billett til 24 euro.