Før jeg har skrevet en linje av denne teksten, blir jeg sittende og stirre på et ord litt for lenge. Ordet er «skjønnlitteratur», et ord jeg i mitt yrkesliv sikkert bruker like ofte som «vann» og «stol», jeg skriver det på huskelapper og flytter det rundt på excel-ark. Men stanser man opp og stirrer på det en stund, kan man oppleve at bokstavene krøller seg foran øynene på en, i snirklete formasjoner mellom fyllepennen og blekkhuset. Hva er dette skjønne?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
