På forsida av «Farlege språk» henger en øks med ordet «MARKHUSBANE» på øksebladet, klar til hogg i norsk språkdebatt. Stortingsrepresentanten Knut Markhus ble syndebukk i en uforsonlig strid om bynavnet «Trondhjem» eller «Nidaros» skulle gjelde omkring 1930. Historien er dramatisk og godt framstilt, men «Farlege språk» har et videre utblikk og er en imponerende skildring av internasjonale språkkonflikter. Mot slutten skriver Ottar Grepstad at han med denne boka avslutter et større studium i språk og samfunn. Avslutter? I mine ører klinger det som når musikere annonserer avskjedskonserter. Ingenting er vanskeligere – og i praksis mer umulig – enn å avslutte noe man brenner for. Grepstads engasjement kan man ane foran i boka: En tettskreven liste, «Skrifter i utval», gir glimt av mer enn femti års arbeid med språk og samfunn, litteratur og institusjonsbygging – tusener av boksider uten like i nyere norsk historie.
Bokbrenning bør ikke beskyttes av ytringsfriheten, mener Ottar Grepstad i «Farlege språk».
Frihet, likhet, morsmål
