Sommeren 1994 befant jeg meg på Via Appia i Roma, anlagt av embetsmannen Appius Claudius i 312 f.Kr. Jeg så etter antikke gravmonumenter, men skled ned en skråning og skadet ankelen. Legen som studerte røntgenbildet sa avgjort: «Rotto!» Ved hjelp av min latin skjønte jeg at noe var ødelagt, altså brukket. Italiensk er jo utviklet fra latin, og det latinske ordet er ruptus, av rumpere, som betyr bryte, rive i stykker, sprenge. Formene med m, som rumpere, viser handling som er i gang, blandt annet presens. Ruptus er perfektum partisipp; perfectum betyr fullført – allerede utført – som mitt ankelbrudd.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
