Dagboka

Protest

Pål Hellesnes

I sentrum av Buenos Aires ligger Maiplassen. Den har i årevis vært et sentralt politisk samlingspunkt. Fra 1977 ble den etter hvert kjent verden over, på grunn av en gruppe mødre. Det ­brutale militærdiktaturet til Jorge Rafael Videla hadde fått mange tusen ­opposisjonelle til å «forsvinne». Torturert med waterboarding, elektrosjokk og seksuelt misbrukt, for så å i mange tilfeller drepes, med likene kastet på sjøen. Mødrene på Maiplassen samlet seg ukentlig for å kreve svar på hvor deres kjære hadde blitt av. Sønner, brødre, ektemenn. Og døtre: Regimet kidnappet gravide kvinner, drepte dem og «adopterte bort» barna til velstående venner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Fylla

I hine harde dager hadde denne avisa en egen humorside en dag i uka kalt Tidens Fylde. Hvert år hadde de utpå vårparten slagordet «Aldri mer 18. mai» – en slags satirisk vri på «Aldri mer 9. april». Da jeg var liten, skjønte jeg ikke helt hva det handlet om, men i voksen alder har jeg skjønt det – kombinasjonen av tømmermenn etter overstadig feiring av nasjonaldagen og vanlig arbeidsdag kan være brutal. Årets nyhetsoppslag i mediene kan tyde på at ikke alt med måten vi feirer 17. mai på er lutter idyll: I Bergen reiste barnefamilier hjem fra sentrum på grunn av en overflod av veldig fulle folk, og legevakta måtte ha ekstra bemanning for å ta seg av skadde.

Pål Hellesnes

Død

Medieoppslaga har vore ganske mange etter at tre menneske som var på cruise, døydde av det for dei fleste ukjente hantaviruset. Det blir overført til menneske frå rotter eller andre gnagarar. Dei tre døde er eit eldre nederlandsk ektepar og ein 69 år gammal brite. Så langt er elleve personar råka av hantavirusutbruddet. Men inkubasjonstida er lang, og fleire kan ha blitt smitta, og truleg vil fleire døy, har me høyrt. Mange sit no i isolasjon og må bli i isolasjon lenge.

Anne Kari Hinna

17. mai

Nasjonalstaten er ein av dei beste oppfinningane vi menneske har gjort, og det er særleg folk på venstresida som har grunn til å vere glad i han. Det er nemleg gjennom ein demokratisk nasjonalstat at venstresida og arbeidarrørsla har klart å forandre samfunnet og gjere det betre. Historikaren Kåre Lunden meinte at folk på venstresida som delar dette synet også burde kalle seg for nasjonalistar, akkurat av denne grunnen. Han skjønte at mange folk då ville misforstå, og leggje noko anna i omgrepet enn det han sjølv gjorde. Det tykte han var heit greitt, for «alt ordskifte går ut på å undervise sine med-debattantar», som han skreiv i ein kommentar i Klassekampen for 21 år sidan. Ut frå dette perspektivet er det jo kanskje litt synd at omgrepet nasjonalsosialisme er oppteke. Uansett har sosialistar god grunn til å feire nasjonaldagen 17. mai. Både fordi nasjonalstaten bør feirast, og fordi dei framstega som skjedde 17.

Aleksander Åsnes