Du føler deg litt som en folkefiende, sier Olav Hoff. Med stødige skritt tråkker han oppover Sulafjellet. Det knaser i skaresnøen, og fra en bekk sildrer det friskt. Rundt oss smyger sola seg oppover Sunnmørsalpene.
Den pensjonerte politimannen er på vei til tomta der hytta hans sto fram til i fjor. Da han kom opp hit en dag i mars, oppdaget han at den var brent ned til grunnen. Noen måneder seinere sto også det tilhørende annekset i flammer.
Politiet har etterforsket saken, men har ingen mistenkte. Selv er sulalendingen sikker på at brannene har å gjøre med den bitre konflikten som har ridd bygda i over fire år: Planen om å bygge en gondolbane på fjellet. Olav Hoff har markert seg som en av motstanderne, og i noens øyne: kanskje som en fiende.
På hytteveggen hadde Hoff hengt opp en «Nei til gondol»-banner. Nå står det bare noen steinsøyler og noen utbrente planker igjen etter stua han kjøpte som 17-åring. Furutrærne han planta her på forlovelsesdagen sin, står igjen aleine og vugger i vinden.
Snart ligger det an til å bli mer folksomt her oppe. På flata like bak furuene er det planlagt en mellomstasjon for gondolen. Her er det meningen at turister skal kunne gå av og vandre over myra og røsslyngen.
Hva som vil skje med ørna som flyr forbi oss lavt over terrenget, er uvisst. Olav Hoff lurer også på hvordan det vil gå med favorittfuglen hans, heipiplerka. Om sommeren kan han sitte lenge og studere dansen deres.
Kona hans driver med den kinesiske pusteteknikken qigong, forteller han. Her oppe på flata, med utsikt over kommunesenteret Langevåg og havet, og med fjelltoppene Rundehornet og Vardane i ryggen, «henter hun energi fra universet», forklarer ektemannen.
– Jeg nøyer meg med å møte heipiplerka og går inn og setter på kaffen, sier Hoff og smiler lurt.
Han tar seg i det:
– Da det var ei hytte her.
Mye har skjedd i den lille øykommunen Sula siden forslaget om en gondol ble lansert. Naboer har slutta å hilse på hverandre. Familier er splitta. Flere er blitt sjukmeldte. Og hytta til Olav Hoff er gått opp i røyk. Hvordan har en taubane skapt så mye uro?
Ultimatumet
Det er ikke bare på Sula at folk drømmer om å sveve til fjells. Rundt om i landet planlegges det nå flere storslåtte gondolprosjekter, som i Odda, Mosjøen, Jølster, Sauda, Flåm og Nesbyen.
De byggelystne skuer særlig til to kassasuksesser: taubanene i Loen og Åndalsnes. Der har gondolene heist hundretusenvis av turister opp på fjellet siden de åpnet i henholdsvis 2017 og 2021. Pengene strømmer inn, og det drypper også på andre reiselivsaktører. Nå håper flere steder å bli den neste store turistdestinasjonen.
På Sula tror tidligere Høyre-ordfører Gunvor Aannø at gondolen kan «berge bygda».
– Jeg er opptatt av Sulas framtid, sier hun når vi møter henne på kafeen i Devoldfabrikken i kommunesenteret Langevåg.
Da Aannø flyttet til bygda i 1975, lå dette området øde, forteller hun. Det var lite som vitnet om at stedet hadde spilt en viktig rolle i industrialiseringen av Sunnmøre. Inne på tekstilfabrikken hadde vever og strikkemaskiner gått varme, og på det meste jobbet 900 personer her.
Industriherren Ole Andreas Devold bidro også til å etablere sykehus, kirke, landhandel og bedehus i bygda som bare hadde hatt fem innbyggere.
– Devold var Langevåg, sier Aannø.
Nå står hele kulturarven på spill. På slutten av forrige århundre ble det stadig mindre tekstilproduksjon på Sula, og i dag lages Devold-klærne i Litauen. Familiebedriften Flakk Gruppen, som kjøpte klesmerket og bygningene i 1988, har brukt 300 millioner kroner på å restaurere og vedlikeholde fabrikkområdet i Langevåg.
I dag skinner det av det gamle kraftverket, fabrikkbyggene, klokketårnet og den høye murpipa. Lokalene huser blant annet et museum og konferanserom, men først og fremst butikker. I hovedbygget ligger det sportsutsalg på rekke og rad, med Gore-Tex-jakker så langt øyet kan se. Men kunder er det ikke mange av.
Ifølge eieren Knut Flakk taper selskapet opp mot ti millioner kroner i året på Devoldfabrikken. Det trengs ny aktivitet. Derfor lanserte han i 2019 ideen om en taubane opp til Rundehornet.
I praksis har Flakk stilt et ultimatum til kommunen: Enten blir det gondol, eller så må fabrikken stenge.
En sterk dragning
For Gunvor Aannø er taubanen en gavepakke. Med den kan man både bevare stedets kulturhistorie og skape ny og sårt tiltrengt næringsvirksomhet på Sula.
– Det er et utrolig potensial for å utnytte dette på en positiv måte, sier hun, til entusiastiske nikk fra Terje Devold, prosjektleder for Sula Gondol AS, som er med på kafeen.
– Hele grunntanken er å tilføre Langevåg og Devoldfabrikken ny vekst og nye kunder. Så enkelt og – vil noen si – så kynisk, sier Terje Devold, hvis slektskap til klesprodusenten er nokså perifert.
Selv er han «born and raised» i Ålesund og har lang erfaring som konsulent innenfor opplevelsesturisme.
Det er ikke småtterier gondolen kan tilføre en liten, fattig kommune, ifølge en rapport som Menon Economics har utarbeidet på vegne av prosjektet: 150.000 turister i året. Minst 45 nye arbeidsplasser.
Anslagene knytter seg blant annet til at Ålesund i fjor var Norges største cruisebåthavn. I dag er det flere av turistene som busses til Åndalsnes i 1,5 time for å ta Romsdalsgondolen. Til Sula kan de komme seg på seks minutter med hurtigbåt.
I tillegg mener Terje Devold også at det er et stort kundegrunnlag blant andre turister – og alle som bor i regionen.
– Gondolinnretninger har en veldig sterk dragning på folk. Man får betrakte naturen på en annen måte enn ellers. Det er mange som ikke er i stand til eller føler seg trygg på å gå opp på en topp for å se landskapet utfolde seg, sier han.
Også i Flåm og Odda ser tilhengerne for seg at en taubane kan blåse nytt liv i kommunene. Er gondolen rett og slett et være eller ikke være for Sula?
De stygge blikkene
Oppe på fjellet har Olav Hoff noen innsigelser. Han tviler på om Devoldfabrikken faktisk må stenge uten en gondol. Og hvor mye penger legger egentlig cruiseturister igjen? spør han seg.
Denne tirsdagen i januar er det ikke mange som er ute og går på Sulafjellet, men brått kommer en sambygding som lyser opp når hun ser Hoff. Alice Reitehaug begynner umiddelbart å snakke om hvor forferdelig det er med gondolplanene – og med hyttebrannen.
– Kan jeg få en klem? spør Hoff, hvorpå Reitehaug omfavner ham hjertelig.
– Jeg så på Bård Tufte i går. Det er klart vi må lenke oss! utbryter hun.
I NRK-programmet «Oppsynsmannen» besøker komiker Bård Tufte Johansen steder i Norge hvor natur bygges ned, bit for bit, til fordel for vindmøller og hyttefelt. Han tar også et kurs i sivil ulydighet, derav lenkene. Nå er Reitehaug villig til å gjøre det samme for Sulafjellet.
Hun og Hoff er enige om at det er godt å møte likesinna. Det er blitt en ubehagelig stemning i bygda. Folk ser stygt på hverandre. Fram til de siste årene har Reitehaug levd et lykkelig og fredelig liv på Sula, forteller hun. På en skala fra én til ti har hun pleid å ligge på åtte til ti. Etter gondolsaken er hun nede på tre til fire, av og til to og én, sier hun:
– Jeg har aldri følt at jeg har uvenner. Nå føler jeg at jeg har mange.
I familien hennes, hvor alle er enige om at prosjektet må stoppes, har de innført noen regler: De snakker ikke om gondolen foran barnebarna eller etter klokka seks om kvelden. Da mister hun nattesøvnen.
«Ikkje godt for naturen»
Det er ikke fritt fram for å bygge en taubane. Før Flakk Gruppen kan begynne å sprenge i fjellet, er det en del hindringer som må overstiges. En av dem er Statsforvalteren i Møre og Romsdal, som har sterke innvendinger mot prosjektet.
«Dette tiltaket er ikkje godt for naturen, miljøet og friluftslivet i området», skriver de i et av sine høringssvar.
Statsforvalteren peker blant annet på at naturinngrepet vil gi «betydelig miljøskade» for den sterkt trua kystlyngheia på Rundehornet og negative konsekvenser for nær trua fuglearter og fugler som Norge har et spesielt ansvar for å verne.
«Det kommer til å føles som å bli jaktet i sitt eget hjem»
— Stig Valldal, gondolmotstander
De har også kommet med flere kritiske bemerkninger til utredningen som Flakk Gruppen har betalt for. Nå er kommuneadministrasjonen i dialog med statsforvalteren om reguleringsplanen før kommunestyret skal stemme over den denne våren.
Terje Devold jobber på spreng med å finne løsninger og såkalte avbøtende tiltak. Et slikt tiltak kan for eksempel være å plante ny vegetasjon for å rette opp tidligere skader på naturen, sier han.
Ifølge Flakks konsulenter utgjør «fotavtrykket» til gondolen bare tre promille av Sulafjellet. Da har de imidlertid bare regnet med den fysiske installasjonen av master og stasjoner, ikke den store anleggsveien som skal bukte seg oppover fjellet mens gondolen bygges eller sporene som alle turistene vil sette igjen.
Terje Devold understreker at utredningen også tar høyde for påvirkningen på fugle- og dyreliv i det såkalte influensområdet på fjellet.
Til syvende og sist handler diskusjonen om det samme som det ofte gjør når noe skal bygges her i landet, påpeker Devold: natur versus utvikling.
– Er det ikke et problem at naturen ofte taper den diskusjonen?
– Ja da, jeg ser også på NRK, det er liksom den nye Bibelen, sier han, med henvisning til nevnte «Oppsynsmannen».
– Det blir veldig ubalansert. Folk må ha en jobb å gå til. Gondolen er et meget marginalt prosjekt i forhold til mye av det andre vi ser i dag. Da er spørsmålet: Hvilke kompenserende tiltak kan gjøre at vi oppnår en balanse så nær nullpunktet som mulig?
Hjerter og motsegn
Det er ikke lett å stå imot når bygdas velgjører legger fram noe som ser ut som en stor gave. Hva har man å stille opp med mot en av Sunnmøres rikeste menn? For tre år siden var Ingvild Molvær De Iacovo med på å starte aksjonsgruppa «Vern om Sula», og hun har ledet kampen mot planene.
– Jeg, og mange med meg, har følt oss så maktesløse. Du føler at du mister kontrollen over eget liv, hus og hjem, og at du er avhengig av én person som har så mye makt, sier De Iacovo.
Hjemme hos mora Olin Digernes Molvær peker hun ut av spisestuevinduet. Der, noen hundre meter lenger bort, skal det etter planen stå en 70 meter høy mast, hvor en gondol skal passere hvert 15. sekund. Ut av et annet vindu ser man opp mot fjellplatået hvor hytta til Olav Hoff lå. Der kommer de til å skue gondolenes ferd mot mellomstasjonen.
På nesten alle husveggene i nabolaget henger det røde lyslenker forma som hjerter. Det er blitt et av symbolene i motstandskampen.
De Iacovo har ikke nøyd seg med et hjerte. For henne har de siste åra handlet om å få folk til å forstå hvordan de kan påvirke demokratiske prosesser. Hun har arrangert demonstrasjon og oppfordret folk til å skrive leserbrev og sende inn høringssvar. Det har ført til minst 239 kritiske «motsegn» til kommunen i den andre høringsrunden.
Til sammenlikning kom det inn 16 positive innspill på samme tid, ifølge Sulaposten.
Gondolen har også gjort De Iacovo til lokalpolitiker. I fjor høst seilte hun inn i kommunestyret for Arbeiderpartiet sammen med mora og søstera Sunniva Molvær. De fikk over tusen personstemmer til sammen i et valg hvor 4700 personer stemte.
43-åringens viktigste oppgave har kanskje vært å stille kritiske spørsmål til kommunen.
– Jeg har sett mer og mer hvor vanskelig det er å ha kontroll og overblikk i slike store saker. Du kan bli litt mørkredd når du først begynner å grave i dette, sier hun.
Tapet av tillit
For det første har utgangspunktet i gondolsaken vært helt feil, mener De Iacovo. I stedet for at kommunen har ledet utredningsarbeidet, er det Flakk Gruppen som står for dette. Det er mye de ikke har undersøkt.
Blant annet er det ikke utredet om taubanen kan få negative økonomiske konsekvenser for kommunen. Det vil for eksempel bli større belastning på veien inn til øya, som er svært ulykkesutsatt. Og hvem skal ta regningen for det?
Til våren skal kommunestyret stemme over om de skal gå i mekling med Statsforvalteren om å få bygge gondolen. Per nå ligger det an til et klart flertall, med Frp og Høyre i spissen. Hvis meklingen ikke skulle føre fram, blir saken sendt til Kommunal- og distriktsdepartementet.
Egentlig burde beslutningen ha ligget hos staten fra starten av, mener De Iacovo.
– Innbyggerne på Sula har stemt på politikere som vil ha gondol. Hvorfor skal ikke de få bestemme dette?
– Jeg har tenkt en del på det. Det er veldig viktig med lokalt selvstyre, men til en viss grad. Det er ikke alt kommunestyret klarer å overskue, spesielt ikke i saker som får negative konsekvenser utover bare kommunen. Sulafjellet er viktig for hele regionen, sier hun.
«Når gondolen er oppe og går, er alt glemt»
— Torstein Støylen, gondolforkjemper
Etter at De Iacovo startet «Vern om Sula», er hun blitt kontaktet av flere folk som kjemper mot gondolprosjekter andre steder i landet. På steder som Mosjøen og Jølster er motforestillingene store.
Flere forteller om det samme tapet av tillit til kommuneadministrasjonen og politikerne.
– Skal vi gi fra oss så mye av fellesskapets verdier til en privat tiltakshaver uten å være klar over hva vi får igjen? spør De Iacovo.
Seier til Gondol FC
Det siste halvåret kan det se ut som vinden har snudd i Langevåg. Tidligere var motstanderne av gondolen de mest synlige og høylytte. De skrev leserinnlegg, ble intervjua i Sunnmørsposten og dekket husene sine med bannere mot taubanen.
Nå er det blitt lettere å stå fram som gondoltilhenger, forteller brødrene Kenneth og John-André Hestholm. Vi møter dem på Devoldfabrikken, hvor barna deres hopper rundt i aktivitetsparken Kraftverket. Gledeshylene gjaller mellom klatrevegger, puterom og fargerike hinderbaner.
Sammen med John-Andrés samboer Mette Eide Sollid tropper brødrene opp i T-skjorter som kommer rett fra trykkpressa. Her står det «Ja til gondol» i store, røde bokstaver. Ut fra engasjementet på sosiale medier å dømme, er trioen i flertall. Facebook-sida til støtte for gondolen har i skrivende stund 3200 medlemmer, mens protestsida har 2100.
I fjor høst skjønte Kenneth Hestholm at han og flere på ja-sida også måtte ta ordet.
– Vi har egentlig vært veldig usynlige. Hvis inntrykket er at ingen vil ha gondol, vil det styre politikerne, sier han.
Nå kan man ikke unngå å legge merke til dem. Før jul gikk fotballaget Gondol FC av med seieren i Sulacupen, og uka før vi møtes, var det fullt hus på et konferanserom på Devoldfabrikken da tilhengerne av taubanen samla seg til «inspirasjonsmøte».
– Gondolen er et must for bygda. Hvis ikke blir butikkene lagt ned, og det er det eneste trekkplasteret vi har, sier Mette Eide Sollid.
For henne og brødrene Hestholm betyr det mye at Devoldfabrikken består. Huset er blitt et samlingssted. I helga var brannbamsen Bjørnis på besøk, og her er det pepperkakelandsby og julegrantenning før jul. Alt dette står nå i fare for å forsvinne.
– Jeg føler at ungene mine blir frarøvet en mulighet hvis det ikke blir gondol. Den vil gjøre det mye mer interessant å bo her, sier John-André Hestholm.
Noe må vike
Trioen ser for seg at taubanen vil skape store ringvirkninger for næringslivet i Sula, sånn som det har gjort i Loen. Flere kan starte reiselivsfirmaer, kanskje kan det bli hotell og en pub – og flere kulturarrangementer.
Selv «drev de gatelangs» da de var unge, forteller brødrene fra Langevåg.
– Det er så dårlig tilbud her. Liker du ikke fotball eller håndball, har du ikke noe å finne på. Det må noe nytt til, sier Kenneth Hestholm.
– Hva tenker dere om konsekvensene for naturen og fuglelivet?
– Jeg har vanskelig for å se det. Det er minimalt med skog som skal hogges ned, og fugler blir like fort vant til lyder som mennesker, sier John-André Hestholm.
– Hva med alle turistene som skal opp på fjellet?
– Ja, det blir flere folk. Men noe må vike, skal det bli. Sånn er det med alt, sier han.
Selv er ikke Hestholm blant dem som bruker Sulafjellet mest. Han anslår at han var der oppe sist for fem år siden. Sulalendingen påpeker at området ikke er «urørt». Oppover den ene fjellsida går en grusvei hvor ATV-er kan kjøre opp, og det ligger også et område med 30 hytter der.
Kenneth Hestholm forstår seg ikke på motstanderne:
– For meg virker det som at de egentlig burde bo ute på en holme, vekk fra alle. Det virker ikke som om de vil at det skal være noe liv her, sier han.
Samtidig finnes det noen som alle tre har sympati med. For det er en klar bakside ved gondolen, vedgår de, og dette er også det mest betente punktet i striden: Alle beboerne i bygda som får taubanen rett over hustaket sitt.
Rustent smørefett i hagen
Taubaner flest gynger over skog og fjell. Men i 2017 ble det bestemt at Voss’ tradisjonsrike gondol, «Dinglo og Danglo» på folkemunne, skulle erstattes med en ny. Taubanen skulle starte fra jernbanestasjonen og sveve over 16 eiendommer. Med det ble gondolen den eneste i Norden som gikk over bebyggelse.
Vedtaket ble starten på en årelang konflikt, som endte med en dom i Høyesterett i forfjor. Dommen slår fast at gondolbanen krenker grunneiernes eiendomsrett og at de skulle ha blitt hørt. Alle fikk utbetalt erstatning, men må fortsatt leve med trafikken over taket.
Nå står minst 45 innbyggere i Sula i samme skvis. Hjemmene deres ligger rett under gondoltraseen innenfor et 40 meter bredt belte. I tillegg er det flere titalls andre hus i nærheten som vil få en gondol seilende forbi seg hvert 15. sekund.
– Det er som en bulldoser som bare kjører på, sier Stig Valldal om prosjektet.
Sammen med samboeren Antonia Guigova og flere engasjerte naboer har han tatt kampen for nabolaget. Han viser oss en video fra da noen av dem ble invitert med på en simulatortur for å få et innblikk i hvordan det ville se ut.
Det gikk ikke helt som Flakk Gruppen hadde håpet på. Flere skal ha begynt å gråte da de så vognenes ferd gjennom bygda og over husene sine som var tegnet inn som hvite bokser.
Valldal syntes det var fælt å se hjemmet sitt framstilt «som en tom melkekartong». På videoen ser man hvordan skyggen til gondolvogna seiler over veggen og taket på huset hans. Det er ikke tegnet inn noen vinduer, og ingen terrasse og grønnsakshage. De 4500 innbyggerne i Langevåg glimrer også med sitt fravær i Flakks simulatorverden.
– Innsynet er helt enormt. Da de evaluerte innsyn fra gondol i Göteborg, sa psykologene at man fra 40–50 meters avstand fortsatt kan møte passasjerenes blikk. Her vil gondolene passere så nært som 27 meter. Det kommer til å føles som å bli jaktet i sitt eget hjem, sier Valldal.
Fra saken i Voss vet de at det også vil falle is og rustent smørefett ned på tomta deres. Før den i det hele tatt er bygget, har gondolen spist seg inn i livene deres. Paret snakker i munnen på hverandre om gondolprosjekter i andre land, ulykker, støynivåer, EU-regelverk og manglende brannsikkerhet.
Flere i nabolaget har slitt med helsa etter at prosjektet ble lansert. Allerede i 2021 meldte kommuneoverlegen om «betydelig psykisk uhelse» hos mange som følge av planarbeidet.
– Alle sier at de føler med de berørte. Men ingen omsetter empatien og ordene til handling, sier Valldal.
Eggene i omeletten
Antonia Guigova har flyttet til Sunnmøre fra Paris, der hun jobbet med å fremme norske eksportørers interesser. Hun forbauses over hvor mye godvilje Knut Flakk får.
– Det er veldig kulturelt. Sunnmøringene er glad i entreprenører, men det går over til en helt ukritisk støtte. Som om ingenting er hellig, sier hun.
Paret beskriver situasjonen som en sorg på forhånd, hvor folk i området har fått satt livene sine på vent i fire år. Selv om Høyesterett har slått fast at eiendomsretten også gjelder for luftrommet over boligen deres, er det til liten hjelp. Kommunen kan bestemme seg for å ekspropriere, altså overta et stykke privat eiendom med tvang.
Nå har de som bor i de tolv boligene nærmest midtlinja for traseen, fått tilbud om kompensasjon av Flakk Gruppen. De kan enten selge huset sitt for 120 prosent av markedsverdi – eller få et engangsvederlag på 20 prosent av verdien.
– Vi er inne i en slags dialog der, som vi er tvunget til. Det er en David mot Goliat-kamp, der Goliat sitter med alle kort, sier Valldal.
De berørte familiene har allerede brukt mye penger på advokat. De har diskutert om de kan ta saken helt til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Noe av det verste i saken er arrogansen de er blitt møtt med, mener Stig Valldal. Da Knut Flakk presenterte gondolplanen på et møte med noen av beboerne, sa han at «man må knuse noen egg for å lage omelett».
– Det har han aldri beklaget, sier Valldal.
Og hvem er det som kommer til å få nyte omeletten? Valldal peker på at Sula Gondol AS får kontroll på hele verdikjeden. Det er de som skal frakte cruiseturistene fra Ålesund, sluse dem gjennom billettluka og turistbutikken sin, sende dem opp på fjellet og til sin egen restaurant og zipline før turistene fraktes ned igjen og tilbake til båten.
Valldal ser for seg at sulalendingenes rolle blir å være ubetalte guider.
– Gondolen blir ikke bygd for befolkningen eller fellesskapet, fastslår han.
Seg selv nærmest
Lenger opp i den planlagte traseen, rett ved skogkanten, bor Torstein Støylen og kona. De er omgitt av naboer som har festet røde hjerter på veggen, men selv ønsker de gondolen velkommen.
– Vi setter fellesskapet foran oss selv. Det er mange som er seg selv nærmest, sier Støylen, som sitter i kommunestyret i Sula for Frp.
Han forteller at Devold har vært en stor del av familiens liv. Både foreldrene og svigerforeldrene hans jobbet på fabrikken, og Støylen hadde selv sommerjobb der som ungdom.
– Det er et kulturhistorisk industrianlegg som vi ikke har lyst til å miste, sier han.
Selv driver Støylen med paragliding. Da går han opp til toppen Vardane og flyr ned igjen. Han er også blitt beskyldt for å være seg selv nærmest: Med en gondol vil det bli mye enklere for ham å drive med favorittaktiviteten. Det avviser pensjonisten kontant. Han er usikker på om han i det hele tatt vil være i stand til å paraglide den dagen gondolen kommer opp.
– Jeg ønsker at flest mulig skal komme seg opp på fjellet. Småbarnsforeldre, eldre og uføre. Det er jo veldig fint der, sier han.
I huset ved sida av ham bor broren, som er mot gondolen. De snakker ikke så mye om det, sier Støylen. Han lever stort sett godt med å gå imot strømmen i nabolaget, men han har hatt en ubehagelig opplevelse. Etter at han skrev et innlegg i Sulaposten til støtte for gondolen, traff han en kar en dag han var ute og gikk i nærområdet.
– Da fikk jeg høre at det ikke lenger skulle bli trygt for meg å gå tur med hunden min etter dette, sier han.
Støylen er sikker på at det vil roe seg:
– Mange sier at bygda er splittet for mange generasjoner framover. Det har jeg ikke troa på. Når gondolen er oppe og går, er alt glemt.
En gondol til gagn
Hvis man tar en titt på en av Facebook-gruppene for eller mot gondol, er det vanskelig å se for seg en umiddelbar forsoning – uansett hva resultatet skulle bli.
Hva tror han selv, opphavsmannen Knut Flakk? Hva er det han har stelt i stand?
– Det er synd at diskusjonen er blitt så tilspissa. Men man kan ikke la være å foreslå noe man tror vil være til gagn for bygdesamfunnet, selv om det gir noen negative virkninger, sier Flakk på telefon fra Ålesund.
Han vedgår at det var unødvendig å si at «man må knuse noen egg» til dem som får gondolen over hustaket.
– Jeg beklager gjerne det. Jeg forstår at gondolen har negative sider, og det er beklagelig, men jeg hadde aldri gått inn for dette hvis jeg ikke med hånda på hjertet mente at de positive sidene er så mye større enn de negative, sier han.
Denne våren rykker Sula antakelig ett steg nærmere en taubane når kommunestyret skal stemme over saken. Men kampen er ikke over. «Vern om Sula» setter nå sin lit til at Statsforvalteren og Kommunaldepartementet vil stanse prosjektet. Inntil videre lever flere sulalendinger i limbo. Skal beboerne i Langevåg takke ja til tilbudet fra Flakk Gruppen? Og kommer Olav Hoff til å finne ut hva som skjedde med hytta hans?
Kanskje får Hoff et svar av TV 2-programmet «Åsted Norge», som var på Sula tidligere i vinter for å nøste i saken. Han grunner også på om han skal bygge opp hytta på nytt. Spørsmålet er om det blir heipiplerka eller gondolturister som kommer til å sveve rundt ham i framtida.
Trist uten gondol
En og en halv times kjøretur fra Sula ligger den forjettede Romsdalsgondolen. I fjor fraktet den 110.000 gjester opp til toppen, men i dag, på det som skulle være årets åpningsdag, står den på bakken på grunn av uværet «Ingunn».
I Åndalsnes har man kjempet for gondol siden 1964, forteller en av plansjene i bunnstasjonen oss. Den første gangen forslaget kom på bordet, skrev Sivert Sletta fra Rauma et entusiastisk dikt til støtte for taubanen. Det slutter slik:
Her er fjelltopper og godt med sol,
men er så trist å være uten gondol.
Gondolen vil sikkert seire til sist,
vi tegner os flere som optimist
60 år seinere finnes det mange taubane-optimister rundt om i landet. Men om gondolene vil seire til slutt – og hvem og hva som vil stå igjen som tapere – det henger fortsatt i lufta.
