Hvor skal milliardene til Forsvaret tas fra?
Det begynner å bli mange år siden jeg tok til orde for et års obligatorisk samfunnstjeneste for ungdommen. Nå har jeg Gaute Skjervø, nestleder i AUF, med på laget.
Allerede abonnent? Logg inn
Mens Donald Trump er i ferd med å gjøre Gaza til en palestinafri «riviera» for dollarturister, er tanken på en palestinsk stat blitt reint tankespinn. Med verdenssamfunnet som maktesløse tilskuere, sier forsvarsminister Israel Katz det rett ut: «Vi vil fortsette med å drepe ideen om en palestinsk stat.» Generalsekretær i Norsk folkehjelp Raymond Johansen kom denne uka hjem fra et besøk på Vestbredden. Hans konklusjon er klinkende klar: Med støtte fra Israels regjering har bosettere nå okkupert så store deler av Vestbredden at anneksjonen er et faktum. Energiminister Eliyahu Cohen gir Johansen rett og snakker om «en situasjon på bakken som gjør at det ikke kan etableres noen palestinsk stat». Jeg tror jeg var inspirert av Jon Michelets ønske om 1 million flyktninger og asylsøkere til Norge, da jeg en gang foreslo å landsette 1 million FN-soldater i Israel/Palestina. De skulle ha én ordre til stridende parter: «Gå hjem og pass på familiene deres. Våpnene deres er hermed beslaglagt.» En demilitarisert og FN-kontrollert sone er oppretta – from the river to the sea. Heldigvis reagerer deler av kulturlivet.
Arild RønsenKjenner jeg noen som ikke hadde Che Guevara på veggen? Ja, jeg gjør vel det – men det ikoniske bildet av Che må ha noe av en verdensrekord i antall kopier. Han var argentiner, men likevel cubaner. Først og fremst revolusjonær marxist. Han seira i revolusjonen sammen med Fidel Castro og satt i hans regjering. Che Guevara ble selve bildet på drømmen om et folkets Cuba, rett utafor monopolkapitalens høyborg. Cuba libre! For tjue år siden besøkte jeg Havanna, full av forhåpninger – ikke minst etter at Ole Paus hadde lagd plate i byen og rost landet opp i skyene.
Arild RønsenVG er som vanlig raskt ut med to streker under svaret. «Tronskiftet er komplett», heter det – det handler om forholdet mellom SV og Rødt. Er det lov å minne om at tre prosent på gallupen ikke akkurat er forskjellen mellom parlamentarisk herredømme og vandring i skyggenes dal? Men – det er virkelig mye som går Rødts vei for tida. Partiet ser nærmest ut til å ha stemmesankere i hver bygd og by; det er mange som skinner under Marie Sneve Martinussens sjenerøse og elegante måte å lede partiet på. Rødt har seg sjøl og sin prinsippfasthet å takke, og de får nå Epstein-dokumentene i fanget som rein gavepakke. SV har også seg sjøl å takke, og hvor dypt stikker krisa i partiet? Mange peker på partilederen, men det kan umulig være Kirsti Bergstøs ansvar aleine å få «idealistene» og «pragmatikerne» til å vandre i samme retning. Det ser mildt sagt ikke ut til å være klare kommandolinjer mellom grunnplanet, sentralstyret, stortingsgruppa og partiledelsen.
Arild Rønsen