Du sa mye bra, altså. Men vet du hva jeg sitter igjen med? At sånne som meg er et problem».
Jeg husker situasjonen fortsatt, selv mange år senere. Jeg var invitert av en større organisasjon til å snakke om negativ sosial kontroll og tvangsekteskap. Bakteppet var noen forskningsrapporter jeg og kolleger av meg hadde skrevet om homofili, sosial kontroll og tvangsekteskap i minoritetsmiljøer. Jeg snakket om kollektivisme og individualisme. Ære. Forholdet mellom minoritetsmiljøer og det norske samfunnet. Jeg trodde jeg snakket nyansert og klokt.
Etter foredraget kom en ung somalisk jente opp og ville si noe til meg. Hun studerte til å bli sosionom og var engasjert som frivillig i organisasjonen jeg besøkte, der hun jobbet for å hjelpe kvinner som ble slått. Det hun sa traff meg rett i magen.
«Det er ikke at det du sa er helt feil. Men når du snakker om æreskultur på den måten, så treffer det på en måte alle. Meg også. Er jeg også en del av problemet?»
Den siste tiden har diskusjonen om æreskultur, tvangsekteskap og negativ sosial kontroll igjen blusset opp, på bakgrunn av en artikkelserie i Aftenposten og en dokumentarserie fra Brennpunkt. Slike diskusjoner har vi hatt i Norge med jevne mellomrom i snart 30 år. Den første handlingsplanen mot tvangsekteskap kom i 1998. Siden har det strømmet på med reportasjer, kronikker, faglige bøker, personlige bøker, handlingsplaner, tiltak og enda flere reportasjer.
Selv begynte jeg å jobbe med tematikken som forsker på 2010-tallet. Jeg var med på å skrive flere rapporter om tvangsekteskap, likestilling og homofili i minoritetsgrupper. Utover på 2010-tallet opplevde jeg at det mer eller mindre ble etablert en konsensus om hvordan dette skulle forstås og håndteres, både i hjelpeapparatet og i offentligheten. Problemet dreier seg om kultur, tenkte man: Mennesker i mange minoritetsmiljøer kommer fra kulturer der kollektivet er viktigere enn individet, og der ytre ære er sentralt. Da kan det gå galt når ungdommer gjør noe som truer familiens anseelse, og foreldre eller slektninger svarer med vold.
Jeg har selv brukt dette narrativet iblant, og selvsagt er det noe i det. Det er det etter hvert mye forskning som viser. Men tilbakemeldingen jeg fikk fra både den somaliske jenta og andre fikk meg likevel til å lure på om denne måten å omtale problemet faktisk kunne gjøre vondt verre.
«Merkelapper har en tendens til å forsterke oppførselen man ønsker å endre»
Blant psykologerog terapeuter vet man etter hvert en del om hva som kan få mennesker til å forandre seg, eller hvordan en fastlåst konflikt i et ekteskap kan bli bedre. Man oppnår sjelden forandring ved å sette negative merkelapper på seg selv eller andre: Det er bare sånn jeg er. Er du den typen, du? Slike merkelapper har snarere en tendens til å forsterke oppførselen man ønsker å endre. Forandring oppstår lettere når man enkelt og greit fokuserer på det man gjør: Dette gjør du i dag. Dette kan du også gjøre annerledes.
I den offentlige samtalen om negativ sosial kontroll og tvangsekteskap gjør vi derimot i økende grad det motsatte. I stedet for å fokusere på den faktiske adferden man vil forandre – vold i nære relasjoner – pakker vi det inn i en stor og overgripende merkelapp: Ære. I stedet for enkelt og greit å snakke om hva folk gjør – trusler eller vold mot familiemedlemmer – snakker vi om hvem de er, og hvilken kultur de har med seg.
Min opplevelse etter å ha jobbet med denne tematikken av og på gjennom flere år, er at dette får både mennesker og miljøer til å lukke seg. Selv mennesker som er sterke motstandere av tvangsekteskap eller vold, som den somaliske jenta jeg møtte, kan reagere med å trekke seg tilbake og avvise det som blir sagt. Det er egentlig ikke så mystisk. Når noen retter en anklage mot oss, vil den instinktive reaksjonen til de fleste være å gå i forsvar.
Alternativet er likevel ikke å bannlyse ord som «ære» eller «kollektivisme». Disse fenomenene er en del av virkeligheten, og det er det viktig at både forskere og folk som jobber på feltet kan snakke om det. Selv er jeg for eksempel positiv til forslaget om forbud mot søskenbarnekteskap. Et slikt forbud er konkret og enkelt å forholde seg til, og over tid vil det antakelig bidra til at en del kollektivistiske storfamilier blir mer åpne.
Likevel ville vi fått med oss flere i kampen mot tvangsekteskap og vold dersom vi begynte å snakke om dette på en måte som i mindre grad peker mot hva folk «er», og heller mot hva et mindretall gjør – nemlig vold.
Heller enn å snakke om æresvold, kan vi snakke om vold i nære relasjoner. Heller enn å ukritisk bruke sekkebetegnelsen ære når vi skal forklare hvorfor et overgrep skjedde, kan vi stille konkrete spørsmål: Hva gikk galt hos denne konkrete personen, i denne konkrete familien? Hva kunne de selv gjort annerledes, og hva kunne samfunnet rundt ha bidratt med?
Noen vil kanskje innvende at dette er å sminke virkeligheten. Men det er viktigere å vinne kampen mot vold og tvang enn å insistere på å omtale problemet på den ene eller andre måten. Vi vinner ikke den kampen uten å få flere allierte. Det oppnår vi best hvis folk ikke føler at de utgjør et problem.
