Det siste året har jeg hatt en lesekrise. Jeg, som vanligvis sluker litteratur, den ene romanen etter den andre, fikk plutselig vanskelig for å fatte interesse for de fiktive universene. Det begynte med spillefilm og serier for flere år siden. Å sette meg ned og se en spillefilm føltes uoverskuelig kjedsommelig. Jeg ville se dokumentarfilm. Jeg ville se film som beskjeftiget seg med virkeligheten. Det eneste jeg kunne forklare denne nye preferansen med, var at så mange filmer og serier var skåret over nøyaktig den samme lesten, og derfor endte med å virke forutsigbare.
Dette er nok fortsatt en del av sannheten, men ikke den fulle. For nå rammet den samme krisa forholdet mitt til litteraturen. Jeg var ikke lenger interessert. I flere måneder kunne jeg ikke lese. Inntil jeg gjenleste Inger Christensens «Det» fra 1969. En klassiker i dansk litteratur. «Det» brakte meg tilbake til poesien, som jeg av en eller annen grunn ikke har dyrket særlig på mange år. Lesepulsen, gleden, nysgjerrigheten og den feberliknende fornemmelsen av å la seg overgi til språket, en rytme, en form, førte meg ut på det åpne lesehavet igjen.
Jeg merket den samme sulten som tidligere, men ikke etter romaner. Poesien ledet meg til hybridverker. Hverken klassiske romaner, avgrenset essayistiske bøker eller rent dokumentariske. De var på alle måter uhåndterlige, vanskelige å definere og kanskje nettopp derfor heller ikke bøker jeg bare «slukte», men bøker jeg oppholdt meg i relativt lenge av gangen.
I den forrige spalten min skrev jeg om to av disse bastardene som nylig har kommet ut i Danmark (Mathilde Walter Clarks «Det blinde øje» og Maja Lucas’ «Måden du rører mig på»). I den forbindelse kunne jeg også ha nevnt C.Y. Frostholms «Til den ven jeg aldrig har kendt», som på samme måte må karakteriseres som en bastard eller et hybridverk; lag på lag av reisedagbok, sitater, brevliknende henvendelser, essay, roman, portrett og selvportrett. En bok på nesten 700 sider, som det har tatt lang tid å skrive og som man også bruker lang tid på å lese. En langsom prosess for både forfatter og leser, en fornemmelse av å ta Frostholm i hånda og stige på et av de utallige togene han kjører med ned gjennom Europa; på ny besøke stedene han har vært, sammen med ham; lese på nytt bøkene man ikke nødvendigvis selv har lest, men som han har lest, sammen med ham.
På den måten blir det en usedvanlig intim leseopplevelse, selv om den aldri virker privat eller utleverende. Dette er muligens en av grunnene til at jeg er så opptatt av nettopp denne boka og andre «virkelige» bøker, det er fornemmelsen av å være i kontakt med den virkelige virkeligheten. Frostholm beskriver selv dette behovet eller lengselen etter virkelighet gjennom to andre forfattere:
For Guibert leder Goethes «Italiensk rejse» tankerne hen på brevet og dagbogen som to slags skrift med ”den samme tekstur, den samme fotografiske umiddelbarhed.” Det er det mest friske spor af hukommelsen, og det er knap nok hukommelse: som noget, der stadig synes at vibrere på nethinden, det er et indtryk, næsten et polaroidbillede. Det er en rå skrift, som ikke tåler retouchering, som kun vanskeligt tåler at blive omskrevet.
Frostholm gjør en dyd ut av nettopp langsomheten, gir seg selv god tid, bruker mange innfallsvinkler, skriver fram mange lag i undersøkelsen av sine egne temaer, og de er mange. Boka handler blant annet om familie, antikke guder, steder, andre forfattere, homoseksualitet, vennskap. Det siste er nok det den handler mest om. Med avsett i den franske og nå avdøde forfatteren Hevré Guibert, som Frostholm første gang leste som helt ung under et lengre opphold i Paris, men som han aldri møtte, henvender han seg til Guibert som en venn, som en samtalepartner, men også som en person han ikke nødvendigvis alltid bryr seg om. Man får inntrykk av at Guibert er en avgjørende forfatter i Frostholms egen tilblivelse som både menneske og forfatter. Han er viktig for hvordan Frostholm ser på seg selv, men også for hvordan han ser på sin egen familie.
Hvilken rolle spiller familien? Hvilken rolle ønsker forfatteren at familien skal spille? Hvordan er det mulig å skrive «sant» mens familien puster deg i nakken?
Guiberts bok «Mine forældre» blir i Frostholms bok avgjørende for hans måte å ta stilling til disse spørsmålene på. Hadde det ikke vært for den boka, ville Frostholm kanskje slett ikke ha skrevet om familien sin. Hadde det ikke vært for portrettet av Guibert, hadde det slett ikke blitt noe selvportrett som det «Til den ven jeg aldrig har kendt» også er. I dens vevede struktur merker jeg som leser hvordan alt henger sammen. Her er det også en intimitet. Familien som forutsetning for en begynnelse, kanskje, vennskapet som forutsetning for overlevelse, litteraturen som forutsetning for erkjennelse og mulighet for å skape en bedre verden. Litteraturen som livsnødvendig.