Etter stormen

Hvor er jentene?

Forrige uke intervjuet Aftenposten musiker og komponist Kaja Gunnufsen i forbindelse med at kun en av fem utbetalinger fra Tono – som forvalter musikkrettigheter – gikk til kvinner. Gunnufsen mener en av grunnene til denne ubalansen er at kvinner er dårligere til å samarbeide i sine musikalske prosjekter enn menn – og dermed ikke «drar» hverandre frem på samme måte. Hun uttaler at hun «har alltid misunt mennene som møtes i studio for å leke og teste ut ting sammen. Brått har de laget en kjempegod låt eller startet et kult band». Men er det egentlig slik at det er manglende samarbeid og støtte kvinnelige låtskrivere imellom som er grunnen til skjevfordelingen? Jeg mener vi må grave dypere. Ordtaket «når krybben er tom, bites hestene» kan være et godt sted å starte. For hva om det finnes få kvinnelige låtskrivere fordi det er vanskeligere å nå igjennom og få en bit av publishing-kaka? Som igjen gjør at de må kjempe hardere enn gutta for å lykkes? Da kan jeg skjønne at det å dele kunnskap og plass kan bli vanskeligere, og at det oppfattes som at kvinner er dårligere på samarbeid. Så: Hvorfor får de en mindre kakebit? I analysen «Counting the Music Industry: The Gender Gap – A study of gender inequality in the UK Music Industry» av Vick Bain (2019) vises det til grunnleggende strukturelle forskjeller i støtteordninger, synlighet og ressurstildeling mellom kjønn i musikkbransjen i Storbritannia.