Læreplanen slår fast at det finnes fem grunnleggende ferdigheter i den norske skolen. De fire første er greie. Alle kan forstå hva lesing, skriving, regning og muntlig kommunikasjon går ut på. Men den femte – digitale ferdigheter – er vanskeligere å definere.
Til gjengjeld har de en egen lobby.
Det er denne lobbyen Klassekampen møter på Bett, verdens største «edtech»-messe, i London. Edtech, eller læringsteknologibransjen, omsetter for 1500 milliarder kroner hvert år. Samtidig som norske politikere diskuterer hvordan de kan begrense skjermbruken i skolen, sender Skole-Norge nesten 400 lærere og skoleledere hit for å møte teknologibransjen.
I Norge er Atea blant de største aktørene innen læringsteknologi. Selskapet selger og leaser nettbrett til skoler i hele landet. Under Bett arrangerer Atea «skoleutviklingsreise» for 120 lærere, skoleledere og skoleeiere. For 8490 kroner får de en dag på Ateas egen nordiske konferanse, med lunsj og middag inkludert. I tillegg får de en egen fagdag med lunsj på et hotell i nærheten av Bett-messa.
Her skal de få lytte til professor Marte Blikstad-Balas fra Universitetet i Oslo, som har forsket på digitalisering av skolen i 14 år. De andre foredragsholderne kommer fra selskapet Showbie, som skal presentere elevvurderingskonseptet «The DNA of learning».
Klassekampen er invitert med til seansen, der norske lærere også skal tenke høyt om digitaliseringens inntog i skolen.
Håpet er at det skal bringe oss nærmere en presis definisjon på hva digitale ferdigheter er. Men allerede før møtet har begynt, støter vi på problemer.
På T-banen tikker det inn en tekstmelding fra Elisabeth Palmgren i Atea skole. Hun skriver at noen av foredragsholderne og deltakerne har reagert negativt på at høyttenkningen om digitale ferdigheter skal være åpent for pressen. Hun skriver at de «opplever det vil være vanskeligere å reflektere høyt og dermed forringe læringsutbytte med journalister til stede».
Forsøkene på å argumentere seg på innsida fører ikke fram. Framme på hotellet står Elisabeth Palmgren og blokkerer døra til seminarrommet.
– Jeg må ta hensyn til mine foredragsholdere og deltakere som har betalt for å være her, sier hun.
Vi setter oss utenfor konferanserommet i håp om å kunne gripe tak i deltakerne på vei ut. Men Palmgren følger etter. Hun gir seg ikke før vi har forlatt bygningen, der vi konstaterer at vi ennå ikke har kommet nærmere noen forklaring på hva digitale ferdigheter i skolen er for noe.
Det norske klasserom
Vi forflytter oss til kvartalet bortenfor, der Bett-messa er i full gang. Det er fristende å stoppe opp ved den koreanske paviljongen, som viser fram små, turkise robothamstere, som kan programmeres med små barnehender.
På den norske paviljongen, «The Norwegian Classroom», er det de digitale læreverkene som dominerer. Etter at digitale ferdigheter rykket til topps på lærerplanen, har forlagsbransjen nemlig fulgt etter. Selskapene som tidligere håvet inn penger på papirbaserte lærerverk, posisjonerer seg nå som utviklere av digital læringsteknologi. Dermed heter de største norske aktørene på feltet Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm.
Pedagogisk veileder Trine Halvorsen i Gyldendals salgsavdeling står og tripper mens hun venter på nysgjerrige nordmenn som skal guides rundt i messeområdet. Kanskje hun kan forklare oss hva digitale ferdigheter egentlig er?
– Jeg vil si at man bruker digitale verktøy på en måte som gagner deg, eller det du vil. At du bruker det for å få raskere og bedre svar enn hva du ville gjort hvis du ikke kunne bruke dine digitale ferdigheter.
– De andre grunnleggende ferdighetene er lese, skrive, regne og muntlige ferdigheter. Bruker man ikke alle disse ferdighetene når man jobber på PC eller nettbrett?
– Jo, i våre digitale verktøy gjør man det.
– Hvordan kan digitale ferdigheter da være en egen ferdighet?
– Godt spørsmål.
Barnehagen i Salaby
Forlagsdirektør for undervisning Hanne-Mari Eide Bennett kommer bort og hilser. Vi spør om hun kan definere digitale ferdigheter.
– Definisjonen er innholdsrik og mangfoldig, og godt beskrevet i læreplanen, overordnet del. Der står det hvordan myndighetene har definert digitale ferdigheter, og hvorfor de er viktige.
– Hvordan kan barna lære digitale ferdigheter best? Trenger de hver sin lille datamaskin eller nettbrett? Kan de ikke lære data på et datarom?
– Hvis man må inn på et datarom for å bruke digitale læringsverktøy, så vil jo ikke læreren få mulighet til å kombinere multimedialt innhold i form av lydstøtte på boktekst, lytteoppgaver, film, animasjon og interaktive oppgaver sammen med bruken av læreboka, sier Bennett.
Kvelden før har hun vært oppe på scenen på Bett Awards og tatt imot en pris for Salaby Kindergarten. Et digitalt læringsunivers på sju ulike språk tilpasset flerspråklige barnehager.
Ingen spørsmål
Kladdeboka har ingen lobby. Ingen får middager eller vinpakker for å lære barn å forme bokstaver med blyant.
Men selv om skolens digitaliseringslobby har store ressurser, får den problemer når man spør hva de egentlig tilfører norske skoleelever. I stedet for en presis definisjon, penser samtalen over på Salaby eller andre digitale produkter de selger. Men et produkt er ingen ferdighet. Hvorfor denne forvekslingen?
Kanskje en del av svaret er at slike spørsmål ikke er blitt stilt? For å si det med dagens kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap): «Politikerne har latt digitaliseringen skyte fart uten å stille de riktige kontrollspørsmålene.»
Siden den første stortingsmeldingen om datateknologi i skolen kom i 1984, har regjeringer med skiftende farge stort sett applaudert IKT i skolen. Det digitale ble en av de grunnleggende ferdighetene da Kristin Clemet (H) var utdannings- og forskningsminister (2001-2005). De rødgrønne fortsatte i samme retning. Da Kristin Halvorsen (SV) var kunnskapsminister fra 2009 til 2013, sa hun til VG at skolen skulle «bruke nett og sosiale medier så mye som mulig».
Nå er det et stemningsskifte på gang. Kunnskapsminister Nordtun har nedsatt et skjermbruksutvalg som leverte sin første delrapport før jul. Den er skrevet i et forsiktig språk, men det den slår fast når det gjelder lesing, er likevel ganske knusende:
«Det er høyst usikkert om barn og unge i dag får nok tid til å utvikle evnen til dybdelesing» og «norske elever leser lengre tekster i skolen i langt mindre grad enn sine medelever i de andre nordiske landene».
Utvalget ser det i sammenheng med at undervisningen i større grad skjer digitalt. Det går ikke bare ut over leseferdighetene, men også det å utvikle kognitive ferdigheter som kritisk tenkning. Når vi leser tekster på skjerm, kopler vi nemlig i mindre grad på våre kognitive ressurser. Da mister vi også den konsentrasjonen som er helt nødvendig for å lære.
Utvalgets foreløpige konklusjon er at barn bør lese mer på papir.
Gullbilletten til framtida
Telefonen ringer. Det er Elisabeth Palmgren fra Atea. Det er snart pause i programmet på hotellet. Hvis vi kommer om fem minutter, kan vi få med oss siste del av et av foredragene, og vi kan intervjue henne og de andre foredragsholderne.
– Hvorfor skal dere høre på meg? Jo, hvert år fikk 20 prosent flere elever på min skole gullbilletten, sier svenske Martin Bieber.
Han jobber for selskapet Showbie, enn app som brukes i blant annet på skoler i Oslo for å sende ut lekser til elevene.
I foredraget sitt snakker imidlertid Bieber om tida da han var assisterende rektor ved en skole i et lavinntektsområde i Malmö. Han forklarer hvordan de samlet inn data fra elevene og brukte læringsteknologi til å skreddersy et utdanningsopplegg som førte til at flere fullførte skolen.
Tilhørerne går til pause. Vi får sitte igjen med Bieber, Elisabeth Palmgren, Marte Blikstad-Balas og Abdul Chohan.
Skolefolka har gått ut av rommet og til lunsj. Vi får klar beskjed om ikke å oppsøke dem under lunsjen.
Dårlig bruk av teknologi
Chohan ser ut som teknologi-guruen han er: Langt, mørkt skjegg og mye karisma. Han har jobbet med norske skoleledere over flere år, og medgir med et smil at han burde lære seg norsk. Han forteller oss at appen Showbie kan brukes til langt mer enn lekser.
– Det handler ikke om å bruke Showbie, men hvordan Showbie blir brukt, sier han.
– Vi må hjelpe lærerne å bruke de digitale verktøyene som de allerede har, skyter Palmgren inn.
Hun innrømmer at mangel på kunnskap om hvordan digitale læringsverktøy skal brukes, er et problem i norsk skole. Uansett mener hun det er et blindspor å kaste ut skjermene.
«Kortversjonen er at det meste er på veldig lavt nivå.»
— Marte Blikstad-Balas, professor ved UiO
– Det er mange eksempler på dårlig bruk av teknologien. Jeg tror det er grunnen til at vi har denne skjermdebatten, og at noen politikere vil bli kvitt skjermen, sier Palmgren.
– Hva gjør dere for at skoleledere og lærere bli bedre på å bruke digitale verktøy?
– Vi arrangerer studieturer som denne, får hjelp fra forskere, partnere, tidligere skoleleder som har lyktes med dette, og vi snakker om hvordan vi kan forbedre læring med ulike verktøy eller nye verktøy, sier Palmgren.
Det offentlige må ta regningen
Marte Blikstad-Balas følger opp. Hun har ledet et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg som leverte en norsk offentlig utredning i fjor sommer om bruk av elev- og studentdata for å fremme læring.
– Rapporten vår viser veldig klart at lærerutdanningen i Norge ikke forbereder studentene på et klasserom der elevene har hver sin digitale enhet.
Konklusjonen til Atea, Showbie og professoren er at det offentlige må ta regningen.
Vi spør Blikstad-Balas om hva hun tenker om Skjermbruksutvalgets delrapport. Hun er enig i at elever bør lese mer på papir, men at kravet om digitale ferdigheter i læreplanen gjør at elevene enten må ha hvert sitt nettbrett eller pc. Hun mener det ideelle er hvis læreren selv kan velge en kombinasjon av skjerm og papir.
– Kan du gi meg en definisjon på digitale ferdigheter?
– Jeg kan gi deg en forelesning på en time, sier Blikstad-Balas.
Hun ler, og gir seg i kast med et forsøk å koke ned essensen i begrepet:
– Det er at eleven skal kunne forholde seg til all den digitale teknologien som finnes, både for å kunne bruke en rekke apper, programmer, nettsider og innhold til læring, men også for å kunne lage ting digitalt selv, og ta gode digitale valg, sier hun og legger til at digital dømmekraft og kritisk vurdering inngår i begrepet.
Hun har forsket på hvordan digitale ferdigheter praktiseres i klasserommet. Hun mener lærere i langt større grad må være aktive og kritiske når de bruker digitale verktøy, ikke bare trykke på en knapp.
– Kortversjonen er at det meste er på veldig lavt nivå. Det er mye passiv bruk hvor du inntar rolla som konsument, sier hun.
Lunsjpausen nærmer seg slutten. Blikstad-Balas og Palmgren vil sikre seg litt mat. På vei ut sier Blikstad-Balas at hun synes det er spennende å bli utfordret på hva digitale ferdigheter egentlig er.
– Det er egentlig et veldig godt spørsmål. Det er også litt problematisk at det er vanskelig å svare kort på det. Tenk om Klassekampen kan forklare på en enkel måte hva det betyr. Det hadde vært noe.
