DebattStrøm

Det Statnett ikke sier

Bjørn Røse (Siviløkonom og tidligere ­tolldirektør)

Konserndirektør i Statnett, Gunnar Løvås, sin kronikk i Klassekampen 5. februar «Kraftsystemet virker» er pussig lesning. Her lovprises markedskreftene, og ansvaret for de skyhøye kraftprisene som norske husholdninger må betale, legges på krigen i Ukraina og redusert russisk gasseksport. Statnett bidrar, ifølge Løvås, til lave europeiske strømpriser. Det er ingen erkjennelse i kronikken av at Statnett har gjort noe som helst uheldig siden foretaket ble opprettet i 1991.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Skattepolitikk

Newspeak

Mesteren i Newspeak (Nytale), den britiske forfatteren George Orwell, mynta kjente nytaleuttrykk som «Krig er Fred», «Frihet er Slaveri» og så videre. Nå har han fått skarp konkurranse av vår finansminister Jens Stoltenberg: «Rettferdighet er skattefritak for de rike.» Gratulerer!.

Olav Bakken Jensen
Næringspolitikk

Nysnø-populismen i Raudt

Raudts høgredreiing når stadig nye høgder. No føreslår stortingsgruppa å leggja ned det statlege investeringsselskapet Nysnø. For eit parti som stort sett har hatt eitt svar i næringspolitikken – statleg eigarskap – er dette ganske merkeleg. Ifølgje Raudt subsidierer Nysnø investeringar i private selskap der risikoen blir boren av skattebetalarane, medan gevinsten går til dei private eigarane. Dette er både direkte misvisande og heng ikkje på greip prinsipielt. Nysnø subsidierer ikkje investeringar i private selskap, men investerer på same vilkår som private aktørar. På vegner av staten får dei ein eigarposisjon i selskapa dei investerer i, og tek del i gevinsten på lik linje med andre investorar. Risikoen blir delt mellom Nysnø og dei private, og gevinsten blir delt tilsvarande.

Reber Iversen og Ingrid Fiskaa
Kina

Underlig kritikk, Stenvold

I en kronikk påsto eksdiplomat Thoralf Stenvold at Kina ikke vender ryggen til en regelstyrt verden forankret i FN og WTO. I mitt svar karakteriserte jeg denne fortellingen som en røverhistorie. Dette begrunnet jeg med henvisning til en rekke eksempler på at Beijing misligholder sine forpliktelser, etter forgodtbefinnende. I sitt tilsvar forklarer Stenvold at kronikken var en oppfordring om et norsk partnerbytte, til Kina, i anledning WTO-konferansen i mars. Han finner ikke plass til en diskusjon om et eneste av de fem eksemplene jeg ga på grovt handelspolitisk maktmisbruk fra Beijings side. Fakta må vike for en trang til å karakterisere motdebattanten som emosjonell. Stenvold velger så å krydre sitt tilsvar med en referanse til at bruddet på havretten som jeg viste til, er eneste gang Kina er dømt for folkerettsbrudd. Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor den katastrofale utviklingen i menneskerettighetssituasjonen i Hongkong ikke er fulgt opp av en internasjonal domstol.

Arne Melsom