Forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) har skrevet under en avtale med USA som gir Pentagon adgang til åtte nye militære baseområder, eller «omforente områder» som det eufemistisk [forskjønnende, formildende, omskrivende] skal hete. Nyheten kom fredag, bare halvannet år etter at Stortinget aksepterte «Supplementary Defense Cooperation Agreement» (SDCA), som ga USA tillatelse til å operere fra tre flystasjoner og en orlogsbase, Rygge, Evenes, Sola og Ramsund. Avtalen som nå er undertegnet, gjelder flystasjonene Andøya, Ørland, Værnes og Bardufoss, Haakonsvern orlogsstasjon, Setermoen garnison, Osmarka fjellanlegg i Ofoten (et enormt lagringsanlegg, tilsvarende sju fotballbaner, som har rommet et feltsykehus til 1000 pasienter) og Namsen drivstoffanlegg.
USA har inngått tilsvarende avtaler for 17 baser i Sverige, 15 i Finland og tre i Danmark. I løpet av kort tid har altså amerikanerne økt sin militære tilstedeværelse i Arktis og Østersjøen, områder som de nordiske landene tidligere har ønsket skulle være preget av lavspenning.
I de «omforente områdene» skal USA ha uhindret og eksklusiv adgang og kan stasjonere alle typer utstyr – uten innsynsmuligheter og kontroll fra norske myndigheter. Avtalen åpner for at amerikanske styrker kan ignorere norsk lov og folkerettslige forpliktelser hvis USA mener norsk regelverk strider mot «amerikanske tjenstlige behov». Norge kan heller ikke kontrollere at atomvåpen ikke utplasseres på norsk jord. «Det skal ikke gjennomføres ombordstigning eller kontroll av luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer som brukes av eller utelukkende for amerikanske styrker, uten etter samtykke fra USA», heter det i avtalen.
Regjeringen hevder at avtalen ikke er noe brudd med den norske basepolitikken, som ble utformet da Norge gikk inn i Nato i 1949. I en erklæring fra forsvarsminister Jens Christian Hauge (Ap) 5. mars 1949 het det:
«Den norske regjering vil aldri tillate at norsk område blir brukt i en politikk som har aggressive formål. Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium, så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for angrep.»
Når Norge nå gir USAs militære styrker eksklusiv adgang til utvalgte militære områder, er det vanskelig å kalle det annet enn baser, selv om det er opp til amerikanerne å bestemme i hvilket omfang de skal ha permanente styrker der. Frps Christian Tybring-Gjedde er en av mange som har slått fast at det er snakk om amerikanske baser på norsk jord. Basepolitikken er derfor død.
De amerikanske basene er ikke en del av Nato-samarbeidet – de er direkte under USAs kontroll. Med utgangspunkt i disse basene kan en amerikansk president gi ordre til militære aksjoner på sida av Nato og i strid med interessene til alliansens medlemmer – inkludert vertslandet.
Et nærliggende eksempel i dag er de amerikanske bombingene i Midtøsten fredag og lørdag som var en gjengjeldelsesaksjon etter at tre amerikanske soldater ble drept i Jordan i slutten av januar. President Joe Biden lovet hevn, og USA iverksatte et massivt angrep mot 85 mål i Syria og Irak. Minst 39 mennesker ble drept. Irak og Syria, der USA har militære baser, har begge protestert – selvfølgelig til ingen nytte. De har ingen mulighet til å innvirke på operasjoner fra eget territorium.
Nettet av militære baser verden rundt, som Norge og Norden nå er en integrert del av, vil styrke amerikanernes mulighet til å drive en aggressiv militærstrategi, uavhengig av sine allierte og de landene der de militære kapasitetene er utstasjonert. Baseavtalene gir Pentagon frie hender til å forfølge egne militære interesser, også når de står i motsetning til «vertslandets» interesser.