Dette må jeg alltid påpeke når temaet kommer på banen: Jeg vet mye mer enn jeg skulle ønske om hvordan det er å være mor til et barn med alvorlig og kronisk rusmisbruk, for jeg har fulgt en slik mors liv på nært hold, over mange tiår. Men det er gudskjelov ikke mitt liv. Nærheten til temaet gjør i alle fall at jeg først ikke vet om det er et litterært mesterverk jeg leser, eller om det er identifikasjonen med skjebnen til en som står meg nær, som gjør lesningen av Maria Peuras nye roman «Esikoinen» (Den førstefødte) så rystende. Jeg trenger hjelp i lesningen, og får det av en god anmelder.
Vi mister noe som lesere, når litteraturkritikk skiftes ut med personfokusert journalistikk.
På nært hold
