I februar 2015 gled en iskald polarvind inn over Nord-Amerika. Den ene byen etter den andre satte kulderekorder. Skoler, arbeidsplasser og skianlegg stengte, folk ble bedt om å holde seg hjemme, og den berømte fossen Niagara Falls frøs til en gigantisk isskulptur. I noen uker var det som om alt stoppet opp. Men ett sted var det frenetisk aktivitet denne historisk kalde vinteren: på Wall Street.
Karl Rogers hadde akkurat flyttet til USA fra hjemlandet Irland da polarvinden traff det amerikanske kontinentet. Rogers hadde bak seg et par år med finansiell spekulasjon på matvarer. Han hadde jobbet for et selskap som kjøpte kontrakter på råvarer som kakao, kaffe, sukker og soyabønner, for så å selge dem sekunder seinere og tjene penger på prissvingningene. Nå skulle den unge finansakrobaten prøve seg på en annen råvare, nemlig energi. Ekstremværet hadde fått strømprisen til å svinge voldsomt, og finansbransjen hadde stupt inn i strømmarkedet, med håp om store gevinster.
– Det ekstreme været ga massevis av muligheter for tradere. Alle kastet seg på, sier Karl Rogers på telefon fra Dublin, hvor han nå bor.
– Jeg husker jeg tenkte at jeg hadde kommet for seint til festen.
Men festen, skulle det vise seg, hadde bare så vidt begynt.
300 millioner kroner i bonus
Denne vinteren er det Norge som er truffet av en kuldebølge, og etter en stund med ganske lave strømregninger, har prisene skutt i været igjen. For de aller fleste av oss er det dårlige nyheter. Men for en liten gruppe finansfolk er høye – og svingende – priser det beste som kan skje.
De produserer ikke en eneste kilowattime med strøm, de eier ingen kraftverk, master eller kabler, de selger ikke strøm til deg og meg. Strømspekulantene opererer på de internasjonale kraftbørsene, hvor de handler kontrakter på strøm, akkurat som en aksje eller et hvilket som helst annet verdipapir. For å tjene penger må de kjøpe billig og selge dyrt.
Verdien av den spekulative handelen med strøm og gass doblet seg nesten mellom 2017 og 2021: fra 73 til 136 milliarder kroner, ifølge konsulentselskapet McKinsey. Men det var i 2022 det virkelig tok av. Det var året da Russland angrep Ukraina, Europa ble kastet inn i en energikrise, og over 40 millioner europeere hadde ikke råd til strømmen de trengte. Samtidig slo strømspekulantene alle rekorder. Den største av de danske aktørene, Danske Commodities, satt igjen med et overskudd på 19 milliarder norske kroner før skatt, nesten en femdobling fra året før. Det samme året fikk tre spekulanter i selskapet Energi Danmark bonuser på mellom 250 og 300 millioner danske kroner. De danske gigantbonusene – og hvordan Aarhus har blitt strømspekulantenes Silicon Valley – er for øvrig en historie for seg, som du kan lese mot slutten av saken.
Selv mener bransjen at den bidrar til å jevne ut prisene, men både akademikere og politikere advarer om at spekulanter kan presse strømprisene opp. Nå prøver EU å regulere spekulasjonen, men finansbransjen gir ikke ved dørene.
Tjener på klimaendringer
Karl Rogers skjønte raskt at strømfesten i finansverden vinteren 2015 var av det spektakulære slaget og at ingen hadde tenkt til å dra hjem tidlig. Ekstremværet den vinteren var ikke noe unntak, men viste seg å være den nye normalen. I årene som fulgte, skulle kuldesjokk og hetebølger avløse hverandre, og med ekstremværet følger svingninger i prisene. Det er det spekulantene lever av.
– Flere og flere aktører kom inn på markedet, sier Karl Rogers.
Nå er denne typen spekulasjon en trend i finansverden, forteller han.
– Før jeg selv kom inn i bransjen, visste jeg ikke engang at strøm var en råvare man kunne handle. Nå er det mye mer kjent.
Så hva gjør egentlig en strømspekulant? Jo, de følger med på været. Alt handler nemlig om å gjette framtidig strømpris. Noen vedder på prisen flere måneder fram i tid, mens andre vedder på prisen de neste timene. Karl Rogers opererte på det såkalte day-ahead-markedet, hvor man spekulerer i morgendagens strømpris.
– Det vi gjør, er å se på morgendagens vær. Hvordan blir temperaturene, hvor sterk blir vinden, og fra hvilken retning kommer den? Og så må vi vurdere strømnettet. Hvilken energitype er tilgjengelig? Atomkraft, sol, vind?
Spekulantene kjøper så en kontrakt på en bestemt mengde strøm, som så blir solgt videre dagen etter. Dersom den faktiske strømprisen den dagen er høyere enn det spekulantene betalte for den dagen før, tjener de penger. Er den lavere, taper de penger.
For å forstå seg på været, ansetter spekulantene egne meteorologer. Jo bedre meteorologiske analyser, jo større sjanser for å vinne veddemålene.
– Det som er spennende med strømmarkedet, er at det er så drevet av vær og vind, sier Karl Rogers.
Fornybar gullgruve
En av grunnene til at spekulanter har fått øynene opp for strømmarkedene de siste årene, er overgangen til fornybar energi. Fordi været er ustabilt, vil ikke vindkraftverkene og solcelleanleggene alltid produsere den elektrisiteten som til enhver tid trengs, og noen ganger vil de produsere for mye.
– Det som er unikt for strøm, er at den ikke kan lagres. Derfor vil det alltid være misforhold mellom tilbud og etterspørsel. Jo mer fornybar energi, jo mer misforhold, sier Karl Rogers.
Dette gir muligheter for spekulanter. De kan kjøpe strøm et sted hvor det produseres for mye, og selge det et annet sted hvor etterspørselen er stor. Og store, uventede væromslag kan gi plutselige gevinster. Eller store tap. Dette er risikable markeder.
– Jeg har handlet med mange råvarer, og jeg kan fortelle deg at strøm er det mest interessante og potensielt mest profitable markedet du kan operere i, sier Rogers.
En gang, for ikke så fryktelig mange år siden, var strøm ganske enkelt strøm. Offentlige etater organiserte den, på samme måte som man organiserer veier. I dag finnes det 38 ulike kraftbørser bare i Europa. Strøm har blitt en gullgruve for finansbransjen, og store aktører, som investeringsbanken Goldman Sachs, har kastet seg på. Mye av handelen blir ikke engang foretatt av spekulantene selv, men av algoritmer som handler automatisk og lynraskt, basert på ørsmå endringer i været og markedet.
I Europa er markedene dårlig overvåket, og noen finansakrobater har funnet måter å ulovlig manipulere markedet på. Siden 2015 har det europeiske energibyrået Acer registrert en 645 prosent økning i markedsmanipulasjon-saker, og de har i denne perioden innkrevd 1,2 milliarder kroner i bøter.
Strøm er definitivt ikke lenger bare strøm. Hvordan havnet vi her? Pilene peker mot nord.
– Dette er særlig interessant for dere i Norge, sier Davide Orifici, kommunikasjonsdirektør i Epex, den største kraftbørsen i Europa.
– Norge er jo fødestedet for det europeiske strømmarkedet.
Oslos kraftsentrum
10. februar 1891 tentes lysene, og Hammerfest ble den første byen i Europa med elektrisk gatelys. Det varte riktignok bare en time. Kablene frøs, strømmen gikk, og det tok et helt år med vedlikehold før gatelyset i finnmarksbyen var tilbake. Gatelysene var drevet av strøm fra Norges første kommunale vannkraftverk.
Kristiania fulgte snart etter og fikk i år 1900 bygget kraftverket Hammeren i Nordmarka. Fossefallet mellom Skjærsjøen og Maridalsvannet var hovedstadens nærmeste fall med stor høyde, og ved å temme disse naturkreftene kunne man produsere nok strøm til å dekke 10 prosent av hele Norges behov på det tidspunktet. Dét er vanskelig å fatte når man står foran det ganske beskjedne gule murbygget i Maridalen i utkanten av Oslo.
Skogen rundt er hvit og stille, men med en gang maskinmester Arne Vegard Langmo åpner kraftverkets dør, hører vi den høye duren fra turbinen. Inne er lyden så høy at det er vanskelig å snakke. Hammeren er Norges eldste vannkraftverk som fortsatt er i drift. Midt i det store kirkeaktige rommet, opplyst av rekker av høye, smale vinduer, står en stor turbin og en generator.
– Disse ble satt inn i 1927. Det er ganske fantastisk å tenke på at nesten hundre år gammel teknologi fortsatt gir god avkastning, sier Langmo.
Ingen kjenner Hammeren vannkraftverk bedre enn ham. Han har jobbet her siden tidlig på 1980-tallet, da han først kom hit som lærling. For 15 år siden ble produksjonen automatisert, og nå er Langmo den eneste som jobber på Hammeren, men det innebærer bare å være innom en gang annenhver uke. Denne dagen skal han skifte en del på generatoren. For å gjøre det må han skru av hele vannkraftverket.
Kokte tran
Rett etter at Langmo har tatt en telefon til driftssentralen og bedt om en stans i anlegget, endrer lyden fra turbinen seg. Turtallet går ned, og sakte, men sikkert blir duren svakere. Så kommer et lite smell.
– Og nå er vi ute av nettet. Nå går vannet fritt forbi og ut i elva, sier Langmo.
Hammeren er ikke bare et operativt vannkraftverk, det viser seg også å være et slags uoffisielt museum for norsk vannkraft, og Langmo viser seg å være en entusiast som legger sin ære i å bevare kraftverkets historie. Han viser fram kjelene de brukte til å koke tran (for å myke opp vannrørenes pakninger), gamle arbeidshjelmer, plakater og verktøy som har vært i bruk på kraftverket i tidligere tider.
Langmo forteller at Hammeren i sine første år ga strøm til forskningssenteret til industripionerene Sam Eyde og Kristian Birkeland, i sentrum av Kristiania, og det var på dette senteret de klarte å framstille nitrogendioksid.
– Det ble grunnlaget for utviklingen av kunstgjødsel og opprettelsen av Norsk Hydro, sier han.
Til kamp mot fossespekulantene
Gunnar Knudsen var en av dem som tidlig forsto hvilket potensial som lå i de norske fossene. Allerede i 1892 skrev Venstre-mannen, som seinere skulle bli statsminister, et brev til sine kolleger på Stortinget, hvor han beskrev vannkraftas muligheter. «Vort land med sine utallige vandfald, hvoraf kun en liten brøkdel er benyttet, har betingelser for utvikling paa alle næringslivets omraader, hvor mekanisk arbeide tiltrænges, som intet andet land i Europa», skrev han.
Men Knudsen var ikke bare entusiastisk, han var også bekymret. Utenlandske oppkjøpere hadde fått opp øynene for de norske vassdragene, og hadde begynt å kjøpe opp rettighetene til kraftutbygging, kun for å selge dem videre igjen med gevinst. De ble kalt fossespekulanter. Tidlig på 1900-tallet vedtok Stortinget en serie med lover for å få bukt med spekulantene og sikre at krafta ble værende på norske hender. For å bygge ut vannkraft måtte utbyggerne ha en statlig konsesjon, og når konsesjonsperioden var over, tok staten over eierskapet.
Slik sikret man nasjonalt eierskap over krafta. Og i århundret som fulgte, skulle tilgangen på den billige vannkrafta bli selve bærebjelken for norsk industri. Gjennom det meste av 1900-tallet var strømprisen politisk styrt, før Stortinget i 1990 besluttet å la markedet overta.
Statnett opererte da en slags børs for strømdistributører og industribedrifter. I 1996 ble denne børsen utvidet til også å omfatte det svenske markedet, og den tok navnet Nord Pool. I årene som fulgte, utvidet Nord Pool seg til de andre nordiske og baltiske landene, og i 2019 ble den kjøpt av børsgiganten Euronext. Nå er Nord Pool kraftbørs for hele Vest-Europa og deler av Øst-Europa, og Norge er koplet på det europeiske markedet gjennom utenlandskabler.
Slik gikk det til at prisen på strøm her hjemme – uansett hvor billig den måtte være å produsere – bestemmes på de europeiske kraftbørsene.
Minste motstands vei
Da Hammeren vannkraftverk ble bygget, så man for seg at det skulle produsere nok strøm til å dekke Oslos behov for all framtid. Slik gikk det ikke. I dag dekker kraftverket behovet til omtrent 800 husstander. Ikke fordi Hammeren produserer mindre strøm i dag, men fordi strømforbruket har skutt i været på en måte som ingen kunne forestille seg på begynnelsen av forrige århundre.
– Hvordan fungerer dette her – går strømmen herfra til en bestemt del av Oslo eller går det ut på et stort nett med all den andre strømmen?
– All strømmen mates inn på det samme nettet. Men strømmen går minste motstands vei, så de som bor nærmest – på Korsvoll og i Maridalen – drar mest nytte av strømmen fra dette kraftverket, forklarer maskinmester Arne Vegard Langmo.
For noen år siden ble Hammeren vannkraftverk koplet på strømbørsen. Langmo var skeptisk, men han har sett regnestykkene, han skjønner hvorfor det gir mening fra et bedriftsøkonomisk ståsted. Men utslagene er rare, også for ham. I jula var barna på besøk, og Langmo varmet opp hele eneboligen sin. Strømregningen i januar kom på 9000 kroner.
– Mange synes det er vanskelig å forstå hvorfor strømmen skal være så dyr.
– Alt det som har med strømmarkedet å gjøre, får du snakke med kommunikasjonssjefen om. Men det er klart. Vi som jobber med strøm, vi tenker vårt.
Boom i råvaremarkedene
Det var ikke bare strømmarkedet som gikk gjennom store endringer i løpet av 1990-tallet. På 1980- og 90-tallet var det også en annen bransje som ble deregulert og fikk større spillerom, nemlig finansbransjen, særlig i USA og Storbritannia. Det ble lettere å låne ut penger og handle aksjer, og det tradisjonelle skillet mellom vanlige banker og investeringsbanker ble opphevet.
I årene som fulgte, este sektoren ut, og siden den gang har finansøkonomien vokst raskere enn realøkonomien. Samtidig har den globale økonomiske ulikheten skutt i været, og stadig større formuer forvaltes på finansmarkedene. For å generere god nok avkastning til investorene, er fondsforvaltere hele tida på utkikk etter nye markeder.
I år 2000 åpnet helt nye muligheter seg. Det året besluttet USA å åpne opp sine råvaremarkeder for andre aktører enn de som drev med fysisk kjøp og salg av råvarer. Spekulantene strømmet til og begynte å handle såkalte futures i varer som hvete, mais, kaffe og olje. Futures er kontrakter for framtidig levering av en vare. Spekulantene kjøper futures og selger dem videre før varen skal leveres; den fysiske varen ser de aldri noe til.
En som har fulgt denne utviklingen på nært hold, er Michael Greenberger. Han er i dag professor i juss ved Universitetet i Maryland, men har tidligere vært direktør ved Commodity Futures Trading Commission, den amerikanske myndigheten som regulerer handelen på råvarebørsene.
– Råvaremarkedene gikk fra å være et sted for å handle hvete, olje og mais, til å bli et sted hvor finansinstitusjoner handler derivater. Det var ingen reguleringer, sier Greenberger på telefon fra Maryland i USA.
Kollapsen
Høsten 2008 gikk den deregulerte finanskapitalismen inn for krasjlanding. Mens finanskrisa raste, satt FN ned en ekspertgruppe ledet av økonom Joseph Stiglitz for å se på hvordan finanssystemet kunne reformeres for å unngå nye kriser. Michael Greenberger ble ansatt som rådgiver.
I sin rapport konkluderte ekspertgruppa med at den voldsomme veksten i råvarespekulasjon tidlig på 2000-tallet bidro til å presse opp mat- og energipriser, og på den måten gjorde at den økonomiske krisa traff hardere. Råvarespekulasjonen gjorde også at krisa spredte seg raskere til flere sektorer og deler av kloden, ifølge rapporten.
I tida som fulgte, ble Michael Greenberger en av de sentrale pådriverne for å få på plass et regelverk for å stanse ukontrollert spekulasjon.
– Jeg tror jeg var i Senatet og snakket mer enn 20 ganger, forteller han.
Lovverket Greenberger ivret for, kom på plass, men i årene som har gått, har det blitt uthulet.
– Bankene fant smutthull. I dag er det ingenting som hindrer oss fra å oppleve en ny finanskrise. Hvert eneste forsøk har blitt torpedert av de store bankene, sier Greenberger.
– Hvordan påvirker spekulasjon prisen på strøm?
– Når man tillater uregulert spekulasjon, har det en tendens til å drive opp prisene. Og du kan få situasjoner der det ikke er endringer i faktisk tilbud og etterspørsel, men prisen likevel beveger seg raskt opp eller ned.
Algoritmene styrer
Ifølge teorien skal prisen på en vare reflektere tilbud og etterspørsel av den varen. Men dersom mange nok spekulanter tror at en vare vil stige i pris, og dermed kjøper mye av denne varen, kan det i seg selv gjøre at prisen stiger. De siste årene har det imidlertid blitt mer og mer vanlig å bruke algoritmer og kunstig intelligens til å handle i finansmarkedene og også i strømmarkedet. Spekulantene kan benytte seg av en modell som gjør at man automatisk handler for eksempel gull dersom prisen på for eksempel kaffe øker så og så mye. Dermed kan gullprisen begynne å svinge, helt uavhengig av hva som skjer i gullgruvene rundt omkring på planeten. Kritikere mener denne typen transaksjoner bidrar til å løsrive prisen på en vare fra faktisk tilbud og etterspørsel.
Michael Greenberger mener dette har vært tydelig i energimarkedene de siste par årene.
– Energimarkedet er veldig ustabilt nå. Folk sier det er på grunn av Ukraina-krigen. Men det skyldes også spekulasjon. Hadde vi ikke hatt spekulasjon, ville de problemene vi nå har med tilbud og etterspørsel bare hatt en liten effekt på prisen.
Greenberger mener det er et stort demokratisk problem at finansspekulasjon er så komplisert at verken velgere eller lovgivere egentlig forstår seg på det.
– Folk forstår ikke disse markedene, og de eneste som har råd til å betale folk for å forstå, er de store bankene. De har enormt mange lobbyister som jobber med dette.
Strømmens vei fra vannkraftverket, via spekulantenes usynlige hånd, til en strømkabel nær deg, er unektelig komplisert. Og det blir ikke mindre komplisert av at det ikke bare er selve strømmarkedet spekulantene opererer i. De spekulerer også i stor stil på gassmarkedet, og dessuten på EUs marked for klimakvoter. Og prisen på gass og på klimakvoter er med på å bestemme prisen du og jeg betaler for strøm.
EU vil stramme inn
Flere EU-land har uttrykt bekymring for hvordan spekulasjon påvirker forbrukernes priser, og høsten 2021 erklærte EU-president Ursula von der Leyen at hun ville ha en slutt på spekulasjon i energimarkedene.
Noen måneder seinere invaderte Russland Ukraina, og Europa ble kastet ut i en akutt strømpriskrise. Det førte til krav om reform av strømmarkedet, noe EU nå nesten er ferdig med å utarbeide. Målet er å gi mer stabile priser til forbrukerne.
Kraftbørsene er kritiske og har gått sammen om å motarbeide deler av reformen.
– Vi mener mye ved denne reformen ikke er godt gjennomtenkt. Vi har en stor utfordring med å opplyse politikerne om hvordan disse markedene fungerer, sier Davide Orifici, kommunikasjonsdirektør ved kraftbørsen Epex, som holder til i Paris.
Om lag 75 prosent av det europeiske kraftforbruket handles på denne børsen. Også norske kraftprodusenter opererer her.
Epex har blant annet vært kritiske til at EU ønsker at kraftbørsene må offentliggjøre hvem som handler hva på børsene. Og de har også motsatt seg EUs ønske om å oppføre én sentral aktør, som kan kople sammen de ulike europeiske strømmarkedene, i stedet for at børsene gjør dette selv. Dette sistnevnte punktet fikk børsene gjennomslag for. Forslaget ble strøket i det siste utkastet til strømmarked-reform.
– Nå svinger pendelen i retningen av mer regulering. Vi må repetere igjen og igjen hva som er fordelene ved markedet, sier Orifice.
– Hva er fordelene ved markedet slik det er nå?
– Markedet garanterer et tilbud av strøm. Det jevner også ut prisene, slik at man unngår de store toppene og bunnene.
De siste årene har det riktignok ikke vært så lett for forbrukerne å se denne utjevningen, vedgår Orifici. Men det er ikke markedets feil, mener han.
– De siste par årene har vært et unntak, men det er fordi etterspørselen etter strøm har vært veldig høy, samtidig som tilbudet ikke har vært stort nok, sier han.
– Hvor stor andel av handelen på Epex blir foretatt av spekulanter?
– Du må ikke overvurdere spekulantenes betydning. De er den minste kategorien av våre medlemmer. Vi vet ikke hvor stor andel av handelen de står for, og det er fordi det ikke er meningen at vi skal vite. Vi gir de samme vilkårene til alle deltakere. Alle handler anonymt, det spiller ingen rolle hvem du er.
Markedet lever og puster
Karl Rogers, den irske spekulanten som kastet seg inn i det amerikanske strømmarkedet under kuldesjokket i 2015, handler ikke lenger med strøm. Nå er han investeringsdirektør hos et investeringsselskap i Dublin, og opererer på andre finansmarkeder. Men han tenker tilbake på livet som strømspekulant som en god tid.
– Det er et veldig spennende sted å være som trader. Strømmarkedet er et nettverk som lever og puster.
Rogers er tydelig på hva han mener om EUs forsøk på å regulere markedet:
– De eneste markedene som finansielle tradere kan handle i, er uregulerte markeder. Så hvis man regulerer, vil disse markedene miste deltakere.
Skulle EU-presidenten lykkes i å fjerne spekulantene fra energimarkedene, vil de bevege seg over i andre markeder – bolig, aksjer, hvete, gull, kunst, sjelden whisky. Mulighetene er mange, formuene stadig større, og spekulantene gjør som strømmen: går minste motstands vei.