Hva kan vi lære av Lillebjørns syn på våpnene?
Jeg har ikke mye greie på internkonfliktene blant forfatterne, men stusser over en uttalelse fra påtroppende leder av Den norske Forfatterforening. Det handler om opptakskrav. Til Klassekampen sier Bjørn Vatne:
Allerede abonnent? Logg inn
Det hersker vel hva man må kunne kalle brei enighet om at ikke alt den norske ml-bevegelsen fant på, var like klokt. Men denne parolen fra 70-tallet er det ingen grunn til å være flau over. Tvert imot – nå er tida inne for å børste støvet av den: «Kamp mot begge supermakter, USA og Sovjet! For den internasjonale solidaritet!» Hvis du syns den ser smått kronglete ut, tar du helt feil. Med pausene plassert på rett sted, er den faktisk som skapt for taktfast framføring. Men først og fremst – den er hypermoderne, innholdsmessig to the point. På venstresida kan vi gjerne diskutere hva slags forsvarsallianse Norge er tjent med, om vi i det hele tatt bør inngå militært samarbeid med andre nasjoner, eller om vi i det hele tatt skal holde oss med et militært forsvar. Men dette bør vi kunne enes om: Noen form for organisert samarbeid med den ene eller andre stormakta kan vi umulig være tjent med. Noen peker på EU som det opplagte alternativ.
Arild RønsenVi har det jammen ikke enkelt for tida, vi som nekter å gi opp trua på at våpen ikke er veien til fred. Jeg står her med lederartiklene i Aftenposten og Klassekampen for lørdag 27. desember. Det er ikke så viktig hva som sto hvor, for budskapet er enkelt og samstemt: «Trusselbildet i Europa tvinger frem militær opprustning.» «Den geopolitiske situasjonen gjør det åpenbart nødvendig å ruste opp.» I Norge ser det ut til at alle som betyr noe, er enig med den til enhver tid sittende generalsekretær i Nato. De er hardlinere hele gjengen, fra ytterste høyre til ytterste venstre. Mens bombene faller og skyttergravene renner over av blod fra falne russiske og ukrainske soldater. Det sies at det skal være «95% enighet» om en ny fredsplan.
Arild RønsenDa statsminister Jonas Gahr Støre skulle oppsummere halvåret, la han fram en plan så uforpliktende og ullen at han like gjerne kunne ønska oss alle god jul. De frammøtte representantene for den fjerde statsmakt nøyde seg så stort sett med å gjengjelde ønsket. Og for all del, det er lov å være i det lune hjørnet. Men jeg kunne tenkt meg å stille dette spørsmålet: «Tre av de største selskapene der staten har aksjemajoritet, er i alvorlig trøbbel. Hydro beskyldes for å ødelegge miljøet og livsgrunnlaget for urbefolkninga i Amazonas. Økokrim har gitt Equinor Refining Norway AS en bot på 220 millioner kroner for omfattende og langvarig forurensing på raffinerianlegget på Mongstad. I tillegg vil Økokrim inndra 500 millioner fra selskapet for «sparte utgifter på mangelfullt vedlikehold». Kontrollkomiteen i Stortinget oppretter sak mot Telenor, med mistanke om at den norske telegiganten har satt sivile liv i fare ved å overlevere persondata til militærjuntaen. Gjør statsministeren seg noen tanker rundt det faktum at statens egne børslokomotiv havner i denne typen konflikter?» Men skal folket få lov å drikke øl til langt ut på morrakvisten for å se fotball-VM på pub? I dette spørsmålet hadde statsministeren en klar plan. Selvfølgelig skal folk få kose seg med en duggfrisk halvliter til langt til ut i de små timer! Også om det blir ekstraomganger og straffespark? JA! Statsministeren beskyldes for å dilte etter Frp i betente saker, så også i dette tilfellet. Om så skulle være korrekt, har han min fulle støtte.
Arild Rønsen