Morten Jerven, professor i utviklingsstudier ved NMBU, skriver i Klassekampen 31. januar: «For de som er totalt uforstående til akademisk virke, kan jeg røpe at det er dette det hele går ut på – å spore eierskapet til en idé eller funn. I en mastergradsoppgaver forventer vi oss først og fremst ikke en original tanke. Vi forventer oss et sett med referanser til originale tanker og hvordan disse vektes [...] Flesteparten av de som rekrutteres til å skrive mastergrad, kommer ikke til å bidra til å bygge videre på kunnskapen.»
For en naturviter er dette hårreisende utsagn, både fordi det viser nedlatenhet overfor masterstudentene hans og fordi det vektlegger lovprising (referering) av gamle kvinner og menn mer enn søken etter ny kunnskap.
«Vi kopierer friskt alle velkjente lover og ligninger»
Jeg og andre naturvitere er oppdratt til å referere til utvalgte kilder og til kunnskap, som vi har brukt i arbeidet med ny kunnskap, som vi publiserer i mastergradsavhandlinger, PhD-avhandlinger, bøker og artikler. Dette kreves fordi leseren skal kunne etterprøve og selv gjennomføre det vi har gjort for å komme frem til den nye kunnskapen. Vi gir et kort overblikk over historien til temaet, men så kopierer vi friskt og freidig alle velkjente lover og ligninger uten å henvise til opphavet (eierskapet) til disse ideene. Vi presenterer lovene og ligningene med våre egne ord, men ofte kopierer vi våre egne formuleringer fra tidligere. Av og til vil det også være «tekstlikhet» med formuleringer brukt i lærebøker og vitenskapelige artikler. Men en viss grad av tekstlikhet er sekundært i forhold til det logiske og empiriske arbeidet vi dokumenterer – den nye kunnskapen vi bringer til torgs.
Vi forventer det samme av masterstudenter. Poenget med en mastergrad, slik jeg kjenner den, er at studentene for første gang skal prøve å produsere ny kunnskap. Hvis de later som om andres funn er deres egen, nye kunnskap, er det fusk. «Tekstlikhet» i andre deler av oppgaven må vurderes i en kontekst som bare fagpersoner innen det feltet kan gjøre. Derfor forbauser det meg hvor raskt og kategorisk Jerven med flere karakteriserer andres arbeid som juks.
