Perfect Days
(Japan/ 2023) Regi: Wim Wenders Manus: Wim Wenders, Takuma Takasaki Drama/ 2t.4 min./ Kino
Wim Wenders’ filmer satte sitt preg på popkulturen på 1980- og 90-tallet. Jeg forbinder filmskaperen med urbane rom og komposisjoner som i «Himmelen over Berlin», ikoniske kostymer og vidstrakte landskap, som i «Paris, Texas», stilrent interiør og enkelt konsept som i dokumentaren «Room 666», og et skamløst emosjonelt lydspor i flere stiler. Det er muligens derfor «Perfect Days» først og fremst gir meg en nostalgisk følelse – fordi den er så wendersk.
La meg begynne anmeldelsen i motsatt ende: mot slutten av filmen ser vi to menn i 60-årene som jager hverandres skygger. De lager en slags skygge-dans der de hopper forbi hverandre for å undersøke om to skygger som overlapper, er mørkere enn én skygge. Slik våre skygger forfølger oss, forfølges filmens hovedkarakter Hirayama (Kōji Yakusho) av sin fortid. Hva denne fortida innebærer får vi aldri helt vite, men det vi derimot får grundig innsikt i, er nøyaktig hvordan han lever sitt liv nå, fra dag til dag, arbeidsuke til arbeidsuke i en hverdag bestående av strenge, faste rutiner og en ren zen-tilværelse.
Hirayamas jobb er å vaske offentlige toaletter i Tokyo. Han starter dagene med å høre på en av sine mange gamle kassetter med Van Morrison, The Animals, Patti Smith og, ikke minst, Lou Reed (derav tittelen på filmen) mens han kjører rundt i byen. Hver dag spiser han lunsj på den samme parkbenken og fotograferer det samme treet med sitt analoge kompaktkamera. På kvelden leser han i boka si før han legger seg, og hver lørdag kjøper han en ny bok. På lørdager vasker han også klær, kjøper en ny filmrull når han framkaller den gamle, og spiser middag på favorittrestauranten sin. På samtlige steder møter Hirayama folk med en vennlig tone. Det er tydelig at de strenge rutinene gir ham glede og evne til å sette pris på de små øyeblikkene og de korte mellommenneskelige møtene.
«Det er noe forfriskende ved å vende tilbake til kunstnerskapet til Wenders»
I likhet med Hirayamas enkle liv er også filmspråket stort sett enkelt. Filmen er skutt digitalt, men i det smale 4:3 formatet muligens som et nikk til Yasujirō Ozus filmografi. Unntaksvis er drømmer vist i svart-hvit, der analoge stillbilder i gråtoner overlapper hverandre, litt som i skyggedansen. Filmens estetiske kvaliteter ligger dermed i det analoge – de taktile, nostalgiske opplevelsene vi bevitner: filmruller og fotokopier sortert i kasser, hyllevis med gamle kassetter og lyden av at de snurres tilbake, små bokhandler fulle av støvete bøker og en eldre ansatt som ser ut til å ha lest dem alle. De kulturelle berikelsene i livet til Hirayama er også berikelser på lerretet.
De yngre karakterene som niesa Niko (Arisa Nakano), den yngre kollegaen Takashi (Tokyo Emoto) eller Takashis date Aya (Aoi Yamada), ser ut til å dele fascinasjonen for det analoge. Det er noe veldig appellerende med fysiske formater når man er vokst opp med så mye digitalt. Det er mulig filmen gjør narr av de yngre, som hengir seg til alt digitalt og samtidig har en slags hipster-fetisjering av fortida, en villighet til å betale femdoblet pris for en halvfungerende kassett, for så poste om den på sosiale medier.
For meg, som for mange andre, var Wim Wenders viktig da jeg først ble interessert i film, nærmest som en introduksjon til auteurfilmen. Noen år og mange filmer seinere lar jeg meg nok ikke forføre av hans filmer på samme måte, og ved gjensyn framstår flere av hans mest kjente verk mer overflatiske og klisjépregede. Det er likevel noe forfriskende ved å vende tilbake til kunstnerskapet i «Perfect Days», det er som om filmen ikke forsøker å være noe mer enn en film for de som elsket Wenders på 1980- og 90-tallet. Av og til får jeg til og med følelsen av at den er en slags turistfilm, som viser svært rene offentlige toaletter i Tokyo uten at det er en stor innvending mot filmen, og som for øvrig er Oscar-nominert som Japans bidrag til Beste internasjonale film.
Styrken til «Perfect Days» ligger i det stilistiske snarere enn det eksistensielle. Mot slutten er det en lengre sekvens som zoomer inn på ansiktet til Hirayama mens hans kjører rundt i Tokyo i mørket. Ansiktsuttrykket skifter mellom et bredt smil og gråt. Det er en scene som tangerer eksistensielle spørsmål, men jeg henger meg opp i byen som speiles i ansiktet, gatelyktene som kaster lys og skygge.