Film

Skyggedans

Styrken i Wim Wenders’ Ozu-inspirerte «Perfect Days» ligger i det stilistiske snarere enn det eksistensielle.

Tokyo-historie: Hirayama (Kōji Yakusho, som ble priset for sitt skuespill i Cannes i fjor) og niesen Niko (Arisa Nakano) møtes jevnlig i Wim Wenders’ «Perfect Days». Familie- og generasjonsfriksjonene i filmen hinter også til Wenders’ japanske forbilde Yasujirō Ozu. Foto: ArthausTokyo-historie: Hirayama (Kōji Yakusho, som ble priset for sitt skuespill i Cannes i fjor) og niesen Niko (Arisa Nakano) møtes jevnlig i Wim Wenders’ «Perfect Days». Familie- og generasjonsfriksjonene i filmen hinter også til Wenders’ japanske forbilde Yasujirō Ozu. Foto: Arthaus

Perfect Days

(Japan/ 2023) Regi: Wim Wenders Manus: Wim Wenders, Takuma Takasaki Drama/ 2t.4 min./ Kino

Wim Wenders’ filmer satte sitt preg på popkulturen på 1980- og 90-tallet. Jeg forbinder filmskaperen med urbane rom og komposisjoner som i «Himmelen over Berlin», ikoniske kostymer og vidstrakte landskap, som i «Paris, Texas», stilrent interiør og enkelt konsept som i dokumentaren «Room 666», og et skamløst emosjonelt lydspor i flere stiler. Det er muligens derfor «Perfect Days» først og fremst gir meg en nostalgisk følelse – fordi den er så wendersk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Film

Anmeldelse

En natt i dyreparken

Morsom og småskummel «skrekkfilm» for barn som ikke så lett får mareritt.

Film

After the Hunt

«After the Hunt» bør møtes med mer enn ryggmargsreflekser fra et størknet debattklima.

Film

Roofman

«Roofman» har sjarm, varme og risiko­villighet – samt idiotisk dårlige valg.