Det er ikke en særlig original sammenligning, dessverre, men ved første gjennomlytting minner Selmita om Kaja Gunnufsen i formidlingen – det er noe med den umiddelbare og rett-fram-måten å framføre sangtekstene på, samt det lyse og uanstrengte i stemmen. Men etter noen lytt må jeg bite den lettvinte sammenligningen i meg, for her vokser det fram både egenart, stemninger og ting å hefte seg ved.
«Selmitas ferie» har mer mellom linjene enn først antatt.