Det er veldig lytt i bakgården der jeg bor. En sommernatt for et par år siden, da jeg nettopp hadde flyttet inn, ble jeg vekket midt på natten av en bass som bokstavelig talt fikk veggene på soverommet til å riste. På det som både kan ha vært verdens beste nachspiel eller bare noen som krampeaktig kjempet for å gjenopplive en død kveld, gikk den samme sangen på repeat: En klubblåt med tekster om at dansegulvet rister, brister, mister alle hemninger.
Kamelens dunkende promillerap er helt på det jevne, med et par unntak.
Mest fest & moro
