Regjeringen holder halsstarrig fast ved den etablerte strømpolitikken: Ingen endring av markedsprisingen av strøm som i stor grad styres fra Tyskland og Storbritannia, ingen endring i bruken av utenlandskablene, ingen reell politisk kontroll av strømsektoren. For å stagge den massive protesten mot denne politikken innførte regjeringen strømstøtten. Men denne støtten er ingen erstatning for reell politisk regulering, og den har fordelingsvirkninger som slett ikke samsvarer med regjeringspartienes budskap i valgkampen om «vanlige folks tur».
Den 30. november 2023 hadde NRK en reportasje om strømstøtten. Den pekte på at tross strømstøtten var husholdenes strømregninger tre ganger høyere i 2022 enn i de foregående årene. Blant stedene inkludert i reportasjen er Holmenkollen (postnummer 0785) og Rena (postnummer 2450), som er i samme strømprisområde.
I Holmenkollen var gjennomsnittlig inntekt per hushold etter skatt 1.659.000 kroner, mens gjennomsnittlig støtte per hushold var 33.679. I Rena var gjennomsnittlig inntekt per hushold etter skatt 320.100 kroner, mens støtten var på 21.651. Med andre ord: De fem ganger rikere husholdene i Holmenkollen fikk over 50 prosent mer støtte enn husholdene på Rena. Som NRK uttrykte det: «De som tjener best, fikk mest strømstøtte.»
Men her hadde regjeringen en enestående mulighet til å utforme strømstøtten med omfordeling til husholdene med lavest inntekt. Det var regjeringen tydeligvis ikke interessert i. «Strømstøtten har vært viktig for å skape trygghet» sa energiminister Terje Aasland til NRK. Han burde ha føyd til: «trygghet for de rikeste.» Et upresist spørsmål fra NRK om hvorfor det er «viktig å hjelpe de med høyere inntekt» ga Aasland anledning til ikke å gi noe svar om fordelingen av støtten mellom hushold med ulik inntekt: «Det er viktig at denne ordningen gjelder for alle. […] Det som er viktig er […] en korreksjon på prisen når prisen er ekstremt høy. Derfor mener jeg at denne ordningen er veldig god og viktig.»
Energiministerens svar kan tolkes som han mener at omfordeling ikke skal skje gjennom strømstøtten, men gjennom skattene. Men data fra Statistisk sentralbyrå (SSB) (Lian mfl. 2022) viser at for alle inntektsgrupper utgjorde skattereduksjonene for 2023 en svært liten del av tapene grunnet det økonomiske sjokket i 2022. Dessuten var det de ti prosent av husholdene med høyest inntekt som hadde den største fordelen av skatteendringen i absolutte kroner. Skatteendringen for 2023 var nesten ikke omfordelende i det hele tatt.
En studie fra SSB (Dalen og Halvorsen, 2022) viser at hushold med lav inntekt bruker en langt større andel av inntekten til strøm enn hushold med høyere inntekt. De finner at vinteren 2019/20, det vil si før «strømkrisen», brukte de ti prosent av husholdene i Sør-Norge med lavest inntekt (desil-1) cirka 2,2 prosent av sin disponible inntekt til strømutgifter. De rikeste ti prosent (desil-10) brukte bare 0,5 prosent.
Uten strømstøtte i 2021/22 ville husholdene i desil-1 ha brukt 11 prosent av inntekten til strøm, mens desil-10 ville ha brukt rundt 2,2 prosent, altså den samme budsjettandelen som husholdene i desil-1 brukte før «strømkrisen».
Strømstøtten innebar at husholdene i desil-1 fikk redusert sine strømutgifter i 2021/22 fra 11 til cirka 7,8 prosent av sin disponible inntekt, mens husholdene i desil-10 fikk redusert utgiften fra 2,2 til 1,8 prosent av sin inntekt.
Med den nåværende ordningen gir strømstøtten til husholdene 90 prosent dekning av strømprisen (uten avgifter) over 70 øre per kilowattime (kWh) for et forbruk på inntil 5000 kWh per måned. Dette betyr at mer forbruk gir proporsjonalt mer støtte. Høyere inntekt gir dermed også mer støtte. I tillegg til den urimelige fordelingsvirkningen er det ingenting ved denne ordningen som motiverer husholdene til sparing av strøm, så lenge husholdets forbruk er under 5000 kWh per måned.
Både av fordelingsgrunner og for strømsparing vil lik strømstøtte være bedre enn den eksisterende ordningen. Lik strømstøtte betyr at den samlede strømstøtten deles ut likt til alle hushold som er omfattet av ordningen i samme prissone. Dette vil bety at hushold som bruker over gjennomsnittet med strøm, vil få mindre støtte, mens de som bruker mindre enn gjennomsnittet, får mer støtte sammenlignet med dagens ordning. Lik støtte vil dessuten innebære at støtten er løst fra forbruket slik at husholdene blir bedre motivert til å spare strøm. På strømregningen ser de sitt eget forbruk og hva det koster, uten at de tar i betraktning hvor mye de eventuelt vil få i støtte. La oss illustrere denne like strømstøtten med et eksempel med to hushold.
Hushold 1 (H1): Disponibel månedslønn 30.000 kroner og strømforbruk 3000 kWh.
Hushold 2 (H2): Disponibel månedslønn 60.000 kroner og strømforbruk 4500 kWh.
Vi antar at strømprisen er to kroner per kWh hele måneden.
Uten strømstøtte får H1 en strømutgift på 6000 kroner (20 prosent av inntekten).
Strømstøtte ved nåværende ordning blir 3510 kroner, slik at strømutgiften blir 8,3 prosent av inntekten.
Uten strømstøtte får H2 en strømutgift på 9000 kroner (15 prosent av inntekten).
Strømstøtten ved nåværende ordning blir 5265 kroner, slik at strømutgiften blir 6,2 prosent av inntekten, altså to prosentpoeng lavere enn utgiften til H1 med langt lavere inntekt.
Med lik støtte blir det totale støttebeløpet delt likt på de to husholdene. Strømutgiften til H1 blir da 1612 kroner (5,4 prosent av inntekten). Strømutgiften til H2 blir 4612 kroner (7,7 prosent av inntekten). Med lik støtte blir altså strømutgiften til H2 som andel av inntekten høyere enn for H1.
Dette eksemplet viser at lik strømstøtte ville gi en kraftig omfordelingseffekt til fordel for husholdene med lavest inntekt, samtidig som den sannsynligvis ville motivere både H1 og H2 til å spare strøm.
En innvending mot lik støtte er at denne ordningen ikke vil «treffe» hushold med lave inntekter som bor i spesielt dårlig isolerte hus. Men denne gruppen bør hjelpes på andre måter, for eksempel med bostøtte. Vi ser derfor bare positive samfunnsmessige fordelingsvirkninger av at strømstøtteordningen endres til lik strømstøtte.