DebattKronikk

Motorbåter og maktkor­ri­dorer

At Arbeiderpartiet møter storm i distriktene er ikke noe nytt. Det lærte Martin Tranmæl på en seilas langs den nordnorske kysten i 1920.

Andreas Haukland Larsen (Mastergradstudent i historie, UiO)
FRA SENTRUM TIL PERIFERI OG TILBAKE: Selv Martin Tranmæl, som ofte symboliserer «gullalderen» for Arbeiderpartiet som grasrotparti, strandet på at et politisk kart tegnet i hovedstaden plutselig ikke lenger passer med terrenget, skriver forfatteren. Her Tranmæl i den røde motorbåten i Nord-Norge. FOTO: UKJENT / ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV OG BIBLIOTEKFRA SENTRUM TIL PERIFERI OG TILBAKE: Selv Martin Tranmæl, som ofte symboliserer «gullalderen» for Arbeiderpartiet som grasrotparti, strandet på at et politisk kart tegnet i hovedstaden plutselig ikke lenger passer med terrenget, skriver forfatteren. Her Tranmæl i den røde motorbåten i Nord-Norge. FOTO: UKJENT / ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV OG BIBLIOTEK

Det gikk ikke mange ukene etter valg­seieren før Arbeiderpartiet igjen måtte forklare seg for egne velgere. Statsbudsjettet som skulle markere en ny start for regjeringen, utløste et massivt opprør nedenfra. Det har nærmest blitt en vane å si at partiet har mistet kontakten med grasrota og må tvinges til å lytte heller enn å lytte av seg selv. Man spør hvordan et parti som bygde sin identitet på folkelig mobilisering kunne havne i denne situasjonen. Men kanskje har avstanden mellom politikk og grasrot alltid vært der? Selv på sitt mest idealistiske kunne arbeiderbevegelsen møte på de samme grensene. Et av de tydeligste bildene på dette finner vi i en rød motorbåt på vei oppover Nord-Norgekysten for mer enn hundre år siden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Ki

KI er en fagfor­eningssak

Jeg har vært medlem i Forskerforbundet siden jeg var phd-­stipendiat, mest på grunn av navnet, tror jeg. Som nyansatt forsker tenkte jeg dessverre ikke på at forskjellige fagforeninger har forskjellige politiske ståsteder. Men det siste året har jeg lett forgjeves etter Forskerforbundets KI-politikk. Da nestleder i forbundet, Hilde Gunn Slottemo, skrev om KI i Klassekampen 15. oktober håpte jeg å se noe. Men hennes poeng er bare at vi bør unngå en polarisert debatt, og ikke moralisere over enkeltpersoners KI-bruk. Så skriver hun at vi ikke skal være som luddittene, som knuste maskinene.

Jill Walker Rettberg
Barnehager

Når de minste blir et forhand­lingskort

Barndommen skjer her og nå, og den har ingen pauseknapp. Politiske retningsvalg får derfor umiddelbar påvirkning på barndommen. Onsdag 7.oktober presenterte regjeringen sitt forslag til statsbudsjett for 2027. Her foreslår regjeringen å redusere tilskuddet til toppet bemanning med 30 prosent. Dette er et overraskende grep fra et parti som gikk til valg på at alle barn skulle ha et barnehagetilbud der det er nok voksne til stede. Er denne reduksjonen i tilskuddet et forhandlingskort til de partiene som skal være med på å forhandle frem endelig budsjett? Når regjeringen foreslår å redusere tilskuddet til toppet bemanning så skaper det bekymring. Det skaper bekymring for at regjeringen ikke lenger prioriterer økt bemanning til en barnehagesektor i krise.

Mari Bjerke
Lederlønninger

«Da lo Forbunds­dagen»

Det har vært en del debatt i det siste om millionene som fyller lommene til ledere i statlige virksomheter, og som Arbeiderpartiet forsvarer med nebb og klør. De er jo så flinke, heter det, og med så stort ansvar, så da må de selvsagt få tjene 4–5 ganger mer enn statsministeren. De er svært interesserte i jobben, men tar den ikke uten disse millionene. Styret er uavhengig, vi kan ikke instruere dem om lavere lønn, sier statsråden, enda alle vet at det er eieren som bestemmer. Dette sa også, så vidt jeg husker, eieren av Rema da dette spørsmålet var oppe mens Giske var statsråd. Eieren bestemmer, sa Rema-sjefen, og får styret en beskjed de ikke følger, så er det vekk med dem! Men det vil ikke Arbeiderpartiet som samtidig hevder at de er for mindre forskjeller. Det minner meg på en liten hendelse i Berlin i 2005 da sosialdemokrat og forbundskansler Gerhard Schröder gikk av for å overta en millionjobb i russiske Gazprom. I sin avskjedstale i Forbundsdagen, som jeg så i en tysk avis, sa han at han ikke tok denne jobben for pengenes skyld, men fordi den interesserte han. «Da lo Forbundsdagen.».

Per Velde