DebattKronikk

Motorbåter og maktkor­ri­dorer

At Arbeiderpartiet møter storm i distriktene er ikke noe nytt. Det lærte Martin Tranmæl på en seilas langs den nordnorske kysten i 1920.

Andreas Haukland Larsen (Mastergradstudent i historie, UiO)
FRA SENTRUM TIL PERIFERI OG TILBAKE: Selv Martin Tranmæl, som ofte symboliserer «gullalderen» for Arbeiderpartiet som grasrotparti, strandet på at et politisk kart tegnet i hovedstaden plutselig ikke lenger passer med terrenget, skriver forfatteren. Her Tranmæl i den røde motorbåten i Nord-Norge. FOTO: UKJENT / ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV OG BIBLIOTEKFRA SENTRUM TIL PERIFERI OG TILBAKE: Selv Martin Tranmæl, som ofte symboliserer «gullalderen» for Arbeiderpartiet som grasrotparti, strandet på at et politisk kart tegnet i hovedstaden plutselig ikke lenger passer med terrenget, skriver forfatteren. Her Tranmæl i den røde motorbåten i Nord-Norge. FOTO: UKJENT / ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV OG BIBLIOTEK

Det gikk ikke mange ukene etter valg­seieren før Arbeiderpartiet igjen måtte forklare seg for egne velgere. Statsbudsjettet som skulle markere en ny start for regjeringen, utløste et massivt opprør nedenfra. Det har nærmest blitt en vane å si at partiet har mistet kontakten med grasrota og må tvinges til å lytte heller enn å lytte av seg selv. Man spør hvordan et parti som bygde sin identitet på folkelig mobilisering kunne havne i denne situasjonen. Men kanskje har avstanden mellom politikk og grasrot alltid vært der? Selv på sitt mest idealistiske kunne arbeiderbevegelsen møte på de samme grensene. Et av de tydeligste bildene på dette finner vi i en rød motorbåt på vei oppover Nord-Norgekysten for mer enn hundre år siden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Keynesiansk politikk

Se til Tyskland!

Thomas Herland Rasmussen skriver (21. juli) at kapital i Europa ikke brukes på riktig måte. I stedet for investeringer i produktiv virksomhet søker kapital til finansinstitusjoner der «vi» er uten garanti for at den brukes på «noe økonomien trenger». Med henvisning til John Maynard Keynes vil han ta kampen mot rentenistene. Nevne Mariana Mazzucato gjør han også, blant annet kjent for boka der hun peker på at det er store prosjekter, som månelandinga i sin tid, som kan revitalisere kapitalismen. Her må det være lov å peke på at Herland Rasmussen slår inn åpne dører og ikke ser skogen for bare trær: Europas ledende stat fører keynesiansk politikk i potens. Tysklands månelandingsprosjekt har en (foreløpig) ramme på 600 milliarder kroner og heter Bundeswehr.

Erling Torkildsen
Eldreomsorg

Vi må jobbe smartere

Det er bekymringsfullt når deler av venstresiden møter velferdsteknologi med skepsis og frykt. Hvis vi sier nei til å jobbe smartere med nye løsninger, sier vi i praksis også nei til en bærekraftig eldreomsorg. SV har vært kritisk til velferdsteknologi på sykehjem i Oslo som skal avlaste helsefagarbeidere og gi bedre sikkerhet for beboerne. Moderne digitale tilsynsløsninger bygger på sensor- og kamerateknologi som kan tilpasses den enkelte beboer og kan oppdage fall eller om noen er for lenge på toalettet om natten. Vi må ta i bruk de verktøyene som gjør at vi fortsatt kan levere trygg og verdig eldreomsorg. Ny teknologi er en av forutsetningene og gir muligheter til å bruke arbeidskraften vår annerledes. Frem mot 2040 vil antall eldre dobles, samtidig som tilgangen på helsepersonell ikke vokser i samme tempo. Teknologi kan ikke erstatte mennesker, og det er heller ikke noe system som vil være perfekte.

Oluf Ulseth
Eu

Norge kan neppe ro seg unna reali­te­tene

Stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) uttrykker i Klassekampen 22. juli et håp om at den norske roingen under fotball-VM kan gjøre nordmenn mer motstandsdyktige mot EU. Ifølge Pollestads logikk kan landslagets prestasjoner bidra til å styrke det norske samholdet og gi oss nok selvtillit til å forstå at vi er store nok til å greie oss selv. Det er all grunn til å glede seg over den norske innsatsen i USA, men selv ikke et suksessrikt norsk landslag kan oppheve den politiske realiteten: I en mer usikker verden er alenegang en dårlig oppskrift på norsk sikkerhet. Jeg er heller ikke sikker på at Pollestad har rett i at økt norsk selvtillit og nasjonalt samhold manifesterer seg i større motstand mot det europeiske prosjektet. I motsetning til hva Pollestad forsøker å fortelle det norske folk, er det ikke EU som er fienden. Det er fullt mulig å være glad i Norge og samtidig være tilhenger av EU. Norske EU-tilhengere var like ivrige etter å ro under VM som EU-motstanderne var, og de gledet seg like mye over norsk fotballsuksess. Det samme gjelder i Spania.

Eirik Løkke