DebattKronikk

Motorbåter og maktkor­ri­dorer

At Arbeiderpartiet møter storm i distriktene er ikke noe nytt. Det lærte Martin Tranmæl på en seilas langs den nordnorske kysten i 1920.

Andreas Haukland Larsen (Mastergradstudent i historie, UiO)
FRA SENTRUM TIL PERIFERI OG TILBAKE: Selv Martin Tranmæl, som ofte symboliserer «gullalderen» for Arbeiderpartiet som grasrotparti, strandet på at et politisk kart tegnet i hovedstaden plutselig ikke lenger passer med terrenget, skriver forfatteren. Her Tranmæl i den røde motorbåten i Nord-Norge. FOTO: UKJENT / ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV OG BIBLIOTEKFRA SENTRUM TIL PERIFERI OG TILBAKE: Selv Martin Tranmæl, som ofte symboliserer «gullalderen» for Arbeiderpartiet som grasrotparti, strandet på at et politisk kart tegnet i hovedstaden plutselig ikke lenger passer med terrenget, skriver forfatteren. Her Tranmæl i den røde motorbåten i Nord-Norge. FOTO: UKJENT / ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV OG BIBLIOTEK

Det gikk ikke mange ukene etter valg­seieren før Arbeiderpartiet igjen måtte forklare seg for egne velgere. Statsbudsjettet som skulle markere en ny start for regjeringen, utløste et massivt opprør nedenfra. Det har nærmest blitt en vane å si at partiet har mistet kontakten med grasrota og må tvinges til å lytte heller enn å lytte av seg selv. Man spør hvordan et parti som bygde sin identitet på folkelig mobilisering kunne havne i denne situasjonen. Men kanskje har avstanden mellom politikk og grasrot alltid vært der? Selv på sitt mest idealistiske kunne arbeiderbevegelsen møte på de samme grensene. Et av de tydeligste bildene på dette finner vi i en rød motorbåt på vei oppover Nord-Norgekysten for mer enn hundre år siden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Klima

Hva klimarea­lis­tene mener

Forsker Frans-Jan Parmentier forsøker i et langt innlegg i Klassekampen å koble såkalte klima­fornektere til høyrepopulisme. Da begår han en vanlig feil, som han også gjør i sine resonnementer. Her er hva vi klimarealister mener. 1) Klimaendringene er reelle og benektes ikke. Men hvor kraftige og hvor langvarige de er, er det ingen som vet. Uansett er det liten grunn til å kalle det for en klimakrise. 2) Det er ikke bevist ved ekte forsøk at klimaendringene skyldes utslipp av gasser. Klimaet er «et kaotisk system» (sitat IPCC) og lar seg ikke modellere.

Leif Osvold
Tros- og livssynssamfunnn

Stats­støt­te uten gråsoner

Gyrid Gunnes skriver klokt om statsstøtte til tros- og livssynssamfunn 13. august. Primært er jeg imot all form for statlig støtte til livssynssamfunn, sekundært følger jeg Gunnes’ tankegang. Jeg har også alltid ment at man må skille mellom hva det er «lov» å tro på og praktisere, og hva som skal få støtte av staten. Når det gjelder det første, setter jeg religions- og livssynsfriheten svært høyt. Men staten skal ikke være forpliktet til å støtte hva som helst, for å si det litt grovt – der må det finnes noen kriterier som samsvarer med samfunnets generelle og allment aksepterte verdier.

Vidar Webjørnsen
Utdanning

På tide å fase ut påbygg

Rekordmange unge søker yrkesfag – 55 prosent av søkerne til Vg1 har i år et yrkesfaglig utdanningsprogram som førsteønske. Men midt i begeistringen over søkertallene snakker vi for lite om et mer ubehagelig spørsmål: Hvorfor har vi organisert yrkesopplæringen slik at en stor del av elevene tilbys en ordinær utgang før de blir fagarbeidere? Rundt 25 prosent av elevene på yrkesfaglig Vg2 går direkte til påbygg. I helse- og oppvekstfag gjaldt det sist skoleår hele 49 prosent. Påbygg er med andre ord ikke en liten sikkerhetsventil for noen få som har valgt feil. Det er blitt en hovedvei gjennom videregående opplæring for svært mange elever. Elevene gjør ikke noe galt. For den enkelte kan det være helt rasjonelt å velge påbygg.

Halvor Spetalen