Presseomtalen av min roman «Bergakrypten» fra i fjor er den verste jeg har opplevd siden klappjakten på «Himmelen vet ingenting» i 1989, da over seksti presseoppslag slo fast at jeg var en enda dårligere forfatter enn menneske, hvilket ikke sa så lite. Jeg kunne også nevnt omtalen av «Bazarovs barn» i 1983, da jeg ble fremstilt som kulturnazist i Dagbladet. Med tiden har begge disse bøkene fått mer nyanserte lesninger. Slik kan det gå med «Bergakrypten» også.
Det bryter med god tone når en skjønnlitterær forfatter forsvarer seg mot kritikerne av romanen hans. Men dette er en sedvane på visse vilkår. Den uskrevne kontrakten er at forfatterne tier, logrer og legger seg på rygg uansett hvilken dom som felles over verkene deres, mens kritikerne på sin side holder et minstemål av faglig innsikt og tilstreber en rettferdig dom basert på nok åpenhet og kunnskap til å forstå boken de leser før de bedømmer den. Men de fleste kritikerne av «Bergakrypen» har demonstrert enten uvitenhet om romanens idémessige horisont eller skrevet som sneversynte apologeter for motsatte syn, som om det skulle handle om en religionskrig og ikke litteratur.
I tilfellet med «Bergakrypten» proklamerer mange kritikere sin mangelfulle kunnskap om romanens horisont, nemlig den vestlige esoterikken, stolte over sin dumhet. To unntak må nevnes: Jan Nyberg i Bergens Tidende og Joel Halldorf i Dag og Tid, som begge gav «Bergakrypten» rosende omtale.
Det er ikke slik at jeg ikke tåler kritikk. Men når litteraturkritikken antar karakter av revejakt, med en stadig voksende flokk av jakthunder som værer blod, går det på livet løs for forfatteren. Når en mer eller mindre samlet offentlighet med store avisoppslag sikter seg inn på personen bak romanen, med personlige karakteristikker og underkjennelse av integritet og seriøsitet, ja av hele det livet du har levd, virker det som et kollektivt mordforsøk.
To strategier gjenstår da som mulige. Forfatteren må enten trekke seg tilbake fra offentligheten, så grundig at han vender tiden ryggen fullstendig og ikke deltar mer, egentlig slutte å skrive, iallfall ikke publisere mer. Eller han må ta opp hanskene og kjempe mot overmakten, vel vitende om at dette vil forverre hans posisjon og gjøre ham patetisk i de andres øyne, en latterlig skikkelse som spjåker seg ut med martyrkrone. Men det kan kanskje redde hans selvrespekt, slik at han kan fortsette å arbeide.
Selv om jeg går i mitt femogsyttiende år og ikke kan ha lang arbeidstid igjen, eller kanskje nettopp av denne grunn, har jeg valgt den siste strategien.
I Tollef Mjaugedals merkelig selvmotsigende anmeldelse i Klassekampen sies det at «persongalleriet består mest av tomme hylser, som kan fylles med alt slags idéhistorisk stoff», slik at romanen blir til et «psykologisk flatt, men overdådig detaljert raritetskabinett». Live Lundh i Morgenbladet sier noe av det samme, men gjør et unntak for fortelleren Sylvester Litlafosse, som kunne ha blitt «et svært minneverdig portrett» bare resten av romanen var blitt strøket. Således tar kritikerne for gitt at en roman skal være og må være psykologisk realistisk, til og med en roman som gjentatte ganger insisterer på å være en «krønike», altså en fortelling om historiske hendelser.
Ikke én eneste av omtalene hittil har med så mye som en bisetning satt «Bergakrypten» inn i forfatterskapets helhet. De har skrevet om den uten å se at den er en fortsettelse av min forrige roman «Hodeskallestedet» fra 1994. Men var det så viktig da? Ja, det var viktig, for denne sammenhengen gir nøkler til forståelsen. Men hvordan kunne vi vite det da? Fordi «Bergakryptens» forteller Sylvester Litlafosse er den uekte sønnen til «Hodeskallestedets» forteller Adalbert «Bjart» Morgenstjerne. Det mer enn antyder at det skjer en utvikling fra den første til den andre romanen.
En av de få tingene som stod klart for meg før jeg begynte å skrive «Bergakrypten», var at romanens forteller skulle være en svært gammel, belest mann, slik som i «Hodeskallestedet». Det var også opplagt for meg at fortelleren måtte skille seg sterkt ut fra sine samtidige. Han måtte være aparte, fordi det han skulle fortelle, var aparte. For å være en troverdig forteller, måtte han være ekstremt annerledes, og forstøtt av de andre, en marginal eksistens, en oppsiktsvekkende person. Han fremstod etter hvert som en munk uten seksualdrift, en mann som kommer i puberteten og forstår kjærligheten først i syttiårsalderen, etter å ha vokst opp som mobbeoffer og levd nesten hele sitt liv i isolasjon.
I all sin nesten absurde annerledeshet og utstøtthet representerer han alt det beste i den vestlige sivilisasjon, det som også er utstøtt, marginalisert, glemt: De kristne og filosofiske tradisjoner, selvbergingen og naturpleien, respekten og omsorgen for andre, det nesten usårlige i hvordan han bevarer sitt sinn rent trass i alle de krenkelser han utsettes for. I tillegg omgås og samtaler han med dyrene og de døde. Representanter for den åndelige verden har sin oppmerksomhet rettet mot ham. Menneskene ler av ham, men Gud ser ham.
For så vidt stemmer det vel at han ikke er en realistisk tenkt figur? Men han skal vel fortelle realistisk ut fra den urealistiske avvikeren han er? Skulle Sylvester i sin utstøtthet, sin isolasjon, sin omfattende lesning av glemt litteratur og sin drømmende livsfjernhet som lar ham kjenne seg mer hjemme i skogen og på fjellet enn i byene, hvor han med sitt rare utseende vekker oppsikt og skaper oppløp – skulle denne ensomme mannen oppleve og beskrive verden på samme måte som i en allvitende sosialrealistisk skilsmisseroman eller i en tidsmessig korrekt rapport fra innvandrermiljøene i Oslo? Når ble det riktig i norsk litteratur at ingenting måtte være feil? Tror dere at all denne riktige litteraturen kjeder meg? Riktig, dét gjør den, kanskje enda mer enn «Bergakrypten» kjeder dere.
De kristne kritikerne – med unntak av den svenske teologen Halldorf – mener at romanen ikke inneholder «sann kristendom», som Johannes Kleppa i Dagen skriver. Vårt Lands Åste Dokka og Morgenbladets Live Lundh gjør et stort nummer av at «Bergakryptens» forteller og hovedperson er fra Strandebarm, og knytter en pussig forbindelse mellom romanpersonen Litlafosse og forfatterne Fosse og Skagen, fordi alle tre har tilknytning til samme bygda. Litlafosse blir identifisert med Kaj Skagen, slik at «Bergakryptens» tilnærming til teologien og mystikken kan veies mot Jon Fosses religiøse inderlighet. Denne finner de så meget mer korrekt. Denne inderligheten, universelt flagget med taushet og forstått som dyp beskjedenhet og uvilje til å snakke høyt om den hellige allianse med universets skaper og opprettholder, høyt hevet over vanlige folk, forekommer dem sann og deilig, for de er selv med i denne alliansen. Alle andre, særlig de som taler mindre høyt om sin tause inderlighet, er flate og bråkete mennesker.
Den andre hovedinnvendingen som flere kritikerne deler, er at «Bergakrypten» er så ugudelig vanskelig å skjønne. Den salvelsesfulle Lundh gjetter og tror og føler seg gjennom hele sin anmeldelse, som hun kaller «Med djevelen inn i framtiden», og ender med å foreslå at hele romanen er «en slags spøk» med så intern humor at bare forfatteren selv kan forstå den. Johannes Kleppa i Dagen åpner sin anmeldelse med å erklære seg inkompetent til arbeidet han tar seg betalt for: «Denne romanen (...) forstår eg ikkje poenget med eller bodskapen i». Fartein Horgar i Adresseavisen mener at «Bergakrypten» tilhører en åndsretning «hasjrøykere har befattet seg med», og at bare «menigheten» kan forstå den.
Tollef Mjaugedal i Klassekampen kaller «Bergakrypten» «en gåte», med ingressen: «Men hvor i all verden er det Kaj Skagen vil med sin okkulte undergangsroman?» Det kan virke som om Mjaugedal anstrenger seg for å finne en eller annen gangbar løsning på gåten som «Bergakrypten» presenterer ham for, og at han faller ned på «en indre reise», der Sylvester først roter seg vekk i esoterikken, men så finner tilbake til «det enkle liv», særlig ørretfisket. Jeg kan ikke nekte kritikeren å diske opp med en slik enkel fiskerett. Men underveis til serveringen av husmannskosten refererer Mjaugedal en rekke andre forslag som sikkert gjør større inntrykk på leseren, iallfall på meg, som utbruddet til en navnløs kvinnelig «bekjent» som etter et blikk på omslaget og «et par stikkprøver» erklærer «oppbragt»: «Dette er ikke litteratur! Han bare later som. Språket er oppstyltet og livløst. Helt dødt! Dette er bare tull!»
Ikke bare beskriver Mjaugedal romanen som «noe rart du kan finne på loftet», men han driver forargelsen over «Bergakrypten» til nye høyder: «Alt er feil. Språket er feil. Ideene er feil. Kjønnsbalansen er helt på trynet.» Han sikrer seg ved å mistenke at «forfatteren kunne ha sagt seg enig» i alt dette, og presenterer romanens absolutte utidsmessighet som «et kompliment» til meg for å drive med slike ablegøyer. Men her står han selv for ablegøyene. Mjaugedal dekker seg til alle kanter. Til meg kan han si at bedømmelsen hans igrunnen er positiv. Til alle bekjentskaper som mener at romanen er «mannstung» og har feil kjønnsbalanse, kan han bare vise til sladderen han kolporterer i anmeldelsen.
I likhet med Horgar mener Mjaugedal at jeg «forsøker å gjenoppvekke hele den esoteriske idétradisjonen fra antikken til idag, intet mindre». Det er vel det samme Åste Dokka mener når hun sier at «alt mellom himmel og jord får plass i Kaj Skagens roman». Da kommer Mjaugedal mye nærmere saken når han kaller Sylvesters læremester Åskell for «vei- og villeder». Jeg bruker elementer fra esoterikken, men romanen forsøker selvsagt ikke å gjengi hele denne uoverskuelige tradisjonen.
Bare idéen om at hele den vestlige esoterikken kan rommes i én roman, sier sitt om den enorme avstanden kritikerne har til denne tradisjonen. Alle nevner den, få vet noe om den. Men merkelig nok er det ingen som lar seg hindre av sitt esoteriske tåkesyn til å ha klare oppfatninger om det de ikke ser. Oppfatningene går sjelden lenger enn til en konsensus om at esoterikken hører til på roteloftet, eller mindre høflig sagt, på historiens søppelhaug. Opplysning og vitenskap har forvist denne tradisjonen fra det gode selskap, men ikke desto mindre dukker den hardnakket opp igjen. Århundrers avvisning biter ikke på den. Som tradisjon strekker den seg langt tilbake til tidenes begynnelse, den ligger som understrøm i Platons filosofi, kom til overflaten under renessansen som «den gamle visdom», og har siden 1700-tallet insistert på å komplettere og forklare naturvitenskapen, først og fremst gjennom de tre mest fremtredende representanter i nyere tid, Emanuel Swedenborg, Helena Petrovna Blavatsky og Rudolf Steiner.
Dette er en altfor omfattende strømning til å kunne samles i en eneste roman, eller gjengis i en avisartikkel. Christian Clement, professor og utgiver av den kritiske utgaven av Rudolf Steiners skrifter, mener at esoterikken i sin alminnelighet og antroposofien i sin særdeleshet er en del av det moderne som de moderne ikke vil vedkjenne seg. Esoterikken er modernitetens skygge som vi lukker øynene for, en uadskillig del av oss som vi ikke vil være ved, men støter fra oss.
Midt i denne utstøtelsen av og avskyen for esoterikken, opptrer fascinasjonen for den og tiltrekningen mot den. Det okkulte fra Swedenborg over Blavatsky til Steiner er uhørt og uberørbart, men har likevel vært rykket inn i interessefeltet til verdenskjente kunstnere, særlig malere og forfattere. Listen over dem som hentet inspirasjon fra Swedenborg eller brukte elementer fra ham i sitt verk, ligner innholdsfortegnelsen til en litteraturhistorie: Balzac, Strindberg, Wergeland, Baudelaire, William Blake, Borges, Elizabeth Browning, Robert Browning, Coleridge, Dostojevskij, Emerson, Goethe, Czeslaw Milosz, Selma Lagerlöf, Tennyson, Valéry, Whitman. Blavatsky inspirerte W.B. Yeats, D.H. Lawrence og Henry Miller. Steiner har nedslag hos den amerikanske nobelprisvinneren Saul Bellow, den russiske filmkunstneren Andrei Tarkowski og en lang rekke norske forfattere, med Ingeborg Møller, André Bjerke og Jens Bjørneboe som noen av de kjente. Esoterikken er en av de mest innflytelsesrike, enkeltstående åndsretninger i litteraturhistorien. Men hvor mange litteraturvitere og litteraturkritikere har et inngående kjennskap til den?
Nettopp fordi akademikerne og litteratene så halsstarrig holder på sin lærde uvitenhet om esoterikken, ja ser det som en æressak å være knapt og feil informert om den, oppstår det et problem for særlig forfattere som kjenner seg trukket mot dette forkjetrede feltet. En slik forfatter må på en eller annen måte oppreise den esoteriske horisonten for sin roman, men dette er umulig å gjøre rett frem med faglig dekning, fordi det esoteriske verdensbildet i prinsippet er like omfattende som naturvitenskapen med dens mange disipliner. Det er heller ikke mulig å informere leseren ved å legge ut bruksanvisninger eller lettfattelige introduksjoner i teksten, for ikke å snakke om lange utredninger i fagprosa. Man må søke andre veier.
I «Hodeskallestedet» ble dette gjort gjennom hva Henning Hagerup i Morgenbladet i 1994 kalte «et konsekvent og problematiserende dobbeltblikk» som gav «et parodiserende forsvar for all genuin ikke-materialistisk, metafysisk orientert erkjennelse», og stilte spørsmålet: «Er det idag mulig å uttrykke metafysiske eller oversanselige opplevelser i skjønnlitterær prosa uten å gripe til parodien?»
Det sier litt om forfallet i pressens litteraturkritikk at det Hagerup for tretti år siden formulerte så tydelig og vel begrunnet som et litterært dilemma, idag ikke engang foresvever anmelderne som noen problemstilling, slik at de oppfatter «Bergakrypten» som en dårlig vits fordi den ikke handler om familiekonflikter, rasisme, for tidlig utløsning eller pietistisk inderlighet på et språk de selv snakker og som forviser det dypeste til skyggene.