Nå vil jeg fortelle om to brødre. Jonatan og Skorpan, eller Kavring, som han heter på norsk, er det jeg vil fortelle om, de to guttene i Astrid Lindgrens roman «Brødrene Løvehjerte» (1973).
Det visste jeg ikke da en god venn ringte en kveld for noen måneder siden, men litt ut i samtalen inviterte hun meg til å lage en liten leseliste for «urolige tider», til et arrangement hun hadde tatt initiativ til på et bibliotek i nærheten av oss. Hun sa ikke hva hun mente med «urolige tider», og jeg spurte ikke. Vi tok oss imellom for gitt hva som lå i denne beskrivelsen, og ingen av oss klarte, tror jeg, i hvert fall ikke der og da, å konkretisere eller oppsummere inntrykkene vi satt igjen med etter de siste ukenes, månedenes nyhetssendinger. Jeg svarte, litt overraskende for meg selv, for jeg hadde ikke dette klart for meg før da, at ja, vi må lese og snakke om Astrid Lindgren, og vi må snakke om «Vi på Saltkråkan», og den scenen, sa jeg, da kaninen til Pelle blir drept av reven, og Pelle er utrøstelig, og storesøster Malin som ser den lille kroppen med den store sorgen, sier til ham: «Til og med små barn, til og med en liten gutt som du, må gjennom sånt som gjør vondt, og man må gjennom det helt alene». Ja, den må med, slo vi fast. Men vi kommer ikke utenom «Brødrene Løvehjerte», tror jeg hun sa, eller var det jeg, vi var uansett enige om det. Jeg hadde selv lest romanen om igjen ganske nylig, jeg ville se om den var like heftig som jeg husket den som, eller om det kanskje gikk an å lese høyt fra den utover høsten, men nei, det gikk ikke an, forsto jeg raskt, der jeg en lys sommerkveld satt med gråten i halsen, og knapt kom meg gjennom åpningen, med Kavring som hoster og hoster, og som mister Jonatan i hoppet fra det brennende huset, og moren som mister dem begge. Nei, dette får jeg ikke til å lese høyt for noen, tenkte jeg, men leste boken ferdig – i stillhet for meg selv.
Midt i råken
Det kom altså uforvarende over meg at jeg hadde noe på hjertet om Astrid Lindgrens historier, utover at de hører til mine personlige favoritter. I ettertid har jeg tenkt at det er typisk, for det er også slik fortellingene hennes virker: Som leser kommer man uforberedt til de avgjørende øyeblikkene. Plutselig står du der midt i råken, og hører noen si at også barn lever ubeskyttet, også barn skal miste, bære sin ensomhet alene.
For leseren innebærer dette at man så å si er på samme nivå som personene det handler om. Man har ikke andre forutsetninger for å overskue forløpet. Man må erfare situasjonene før man siden kanskje forstår dem. I denne forstand finnes ikke Lindgrens historier pedagogiske, de er brutale og uoversiktlige, og fortsetter å romstere i en lenge etter at man har lagt bøkene fra seg.
Det gikk flere år fra jeg leste Astrid Lindgren i oppveksten til jeg begynte å lese henne igjen. Jeg så en dokumentar om livet hennes, nærmest ved en tilfeldighet. Jeg husker i hvert fall ikke hvorfor jeg så den. Kanskje var det bare av generell interesse, men det var noe spesielt som festet seg i meg, nemlig den lenge ukjente historien om barnet hun satte bort. Hun fikk en liten gutt utenfor ekteskap. Hun var 18 år, og guttens far var sjefredaktør i Vimmerby Tidning. Hun kalte gutten Lars, og fødte ham i København, der hun slapp å oppgi farens navn, og der han ble tatt hånd om av fosterforeldre de første årene av livet. Selv fikk hun jobb som kontordame i Stockholm, og besøkte ham noen ganger i året. Da fostermoren ble syk, tok hun ham med hjem. Det virker som om det først og fremst var økonomiske årsaker til at hun ikke kunne beholde barnet fra begynnelsen av. Samtidig forstår man at det ble som det ble ikke bare fordi hun var drevet til det, men fordi hun gjorde et valg, et valg hun må ha kjent tyngden av også i sitt skrivende liv.
Det var det som slo meg da jeg så dokumentaren. Jeg tenkte på moren til Pelle i «Vi på Saltkråkan» som døde da hun fødte ham, jeg tenkte på faren til Jonatan og Kavring som dro fra dem da Kavring var to år, jeg tenkte på Pippi som – det vet alle – har en mamma i himmelen og en pappa på en Stillehavsøy. Det føles litt plumpt å si at Lindgrens liv kaster lys over bøkene – men kanskje er det sånn at disse historiene, der noen alltid er borte, bare kunne bli skrevet av en som selv vet hva tap er.
En bror på ryggen
Et tilbakevendende spørsmål i Astrid Lindgrens forfatterskap er hvordan aksle savn og fravær. Noe av det jeg liker aller best ved bøkene hennes, er at hun skriver om tapserfaringer på en livsbekreftende måte. Det vil si uten å redusere tapet, men også uten å ta fra en håpet.
«Brødrene Løvehjerte» åpner med en slik scene. Kavring har forstått at han skal dø, og Jonatan trøster ham. Når du dør, kommer du til Nangijala, sier Jonatan, og der, sier han, «er det ennå leirbålenes og eventyrenes tid». Men Kavring vil ikke til Nangijala, han vil, som han sier som et refreng gjennom hele boken, bare være der Jonatan er. I Nangijala, fortsetter Jonatan, vil du bli sterk og frisk og vakker, og du kan leke fra morgen til kveld, og tiden er annerledes, sier Jonatan, nitti år på jorden føles som to timer i Nangijala. Snart, sier han, er vi sammen igjen. Så går det som ingen kunne forutse: Jonatan dør først.
En kveld står huset i brann. Ti år gamle Kavring ligger alene i sengen på kjøkkenet, og den tre år eldre Jonatan løper inn for å redde ham. Brannen sprer seg, de må hoppe ut av vinduet, Jonatan med Kavring på ryggen.
Dette bildet av de to brødrene, den ene med den andre på ryggen, har leseren med seg gjennom hele historien om dalene i Nangijala, den frie Kirsebærdalen og den ufrie Klungerdalen, i Tengils makt; om opprøret i Klungerdalen og kampen mot Tengil og den fæle dragen Katla, som Jonatan styrter i Karmafossen. Ja, helt til bokens stillfarne, men dramatiske slutt har leseren dette bildet av de to brødrene med seg, og slik skal fortellingen også ende, med den ene broren som bærer den andre på ryggen – bare at nå er det lille store Kavring som bærer Jonatan.
Livet vil utvikling
Slutten på «Brødrene Løvehjerte» er et av de sterkeste øyeblikkene i Lindgrens forfatterskap. Etter at Katla er styrtet i fossen, og kampen mot Tengil vunnet, slår de to utslitte brødrene leir i fjellet, med hestene Grim og Fjaler. De snakker om Nangilimas grønne daler, der de døde vennene deres er, de som falt i kampen, og så forteller Jonatan at han i flukten fra Katla, så vidt ble truffet av Katlas ild. Det er fatalt. Nå kan han bare røre armene, sier han, snart er han lam i hele kroppen. Han spør Kavring om de ikke skal ta seg til Nangilima sammen, for i Nangilima vil Jonatan bli «fri alt vondt», som han selv sier det. Kavring tror først at Jonatan igjen skal dø fra ham, og blir nesten lettet da han forstår at dette er noe de i fellesskap kan og skal gjøre – men det går raskt opp for ham hvilken formidabel oppgave dette er: De må hoppe fra stupet, og det er han som må gjøre det, med bror Jonatan på ryggen.
Astrid Lindgren brukte visste nok lang tid på å ferdigstille de siste sidene, og da boken kom ut, skapte slutten store kontroverser. Det står litt om dette i de to biografiene, Margareta Strømstedts «Astrid Lindgren. En levnatskildring» (1977) og Jens Andersens «Denne dag, et liv» (2014). Enkelte mente scenen kunne drive barn ut i selvmordet, men denne innvendingen tok Lindgren med knusende ro. Det er bare voksne som kan tro noe sånt, sa hun, for de mangler fantasi. De moralske dilemmaene Lindgren selv hadde grublet på, var av en annen art. Det avgjørende var at barn ikke skulle miste motet av fortellingen. Når slutten ble som den ble, var det fordi hun var overbevist om at barn ikke har rukket å bli redde for å dø – de er mest av alt redde for å være alene, mente hun.
Slutten er i mer enn en forstand omvendt av romanens åpning. Igjen skal de to brødrene hoppe, men de har byttet plass. Igjen skal noen dø, men de skal dø sammen. Slutten er sterk i seg selv, men den får også emosjonell kraft av starten. Når Kavring står på kanten av stupet med Jonatan på ryggen, har ikke leseren glemt hvem han en gang var, den puslete gutten som hostet og hostet i sengen på morens kjøkken. Jeg tror det er derfor jeg ikke får meg til å tenke at denne scenen handler om død og fravær, slik åpningen gjør. Slutten er for meg en fortelling om liv og nærvær, ikke så mye på grunn av Nangilima, som leseren bare ser lyset fra. Nei, det er fordi slutten viser hvordan den lille kan bli stor, vokse inn i et ansvar som før var utenkelig, og den viser hvordan livet vil utvikling. Det betyr ikke at alle får utvikle seg på like premisser, men, i det større bildet, at babyen i mors mage en gang skal bære moren.
Så kom natten
I voksen alder har jeg ikke kunnet lese «Brødrene Løvehjerte» uten å tenke på Hollies-sangen «He Ain’t Heavy, He’s My Brother» (1969). Hva betyr denne tittelen?
Kanskje synger de: Han er ikke tung å bære fordi han er broren min. Jeg tåler tyngden fordi jeg er så glad i ham. Eller kanskje synger de noe litt annet: Han er broren min. «Tung» er ikke en del av vokabularet. Her er ingen offer, ingen helt. Her skal ingen bli vurdert som krevende eller stakkarslig, ingen bli opphøyd som sjenerøs eller tålmodig. Her står ingen i takknemlighetsgjeld, her skal ingenting premieres eller kompenseres. Her er ingen finmaskete hierarkier. Her er to brødre.
«Brødrene Løvehjerte» er en fortelling om dette siste. «Å Jonatan, bror, hvorfor er jeg ikke like modig som du?» utbryter Kavring før han våger spranget. Men dette er ikke Jonatans syn på ham, og det er heller ikke forfatterens. Astrid Lindgren fantes ikke belærende, men hun visste godt hva det gjaldt for oss å lære: Det tyngste er ikke å bære noen, men ikke å ha noen å bære. Det er fint å få passe på andre.
«Da gjør vi det nå, da!» sier Jonatan etter at Kavring har kommet til at han tør å hoppe. Men Kavring, som forteller det hele til oss, leserne, vil vente litt:
«Jeg vil sitte en stund hos deg først,» sa jeg.
«Men ikke for lenge,» sa Jonatan.
«Nei, bare til det blir helt mørkt,» sa jeg. «Så jeg ikke ser noe».
En liten stund
Det er rart at en av 1970-årenes fineste bøker med dette slutter på nesten samme måte som en annen av 1970-årenes fineste bøker, nemlig Tove Janssons «Sommerboken», der farmoren en natt i august går ut og setter seg på hoggestabben, og hører lyden av en båt som tøffer utover, den dunker og dunker av gårde, mener hun å høre, før det går opp for henne at det er lyden av egne hjerteslag hun hører. Skal hun gå inn? «Kanskje sitte her en liten stund til», tenker hun.
Skjønt kanskje er ikke likheten så underlig. «Sommerboken» ble utgitt året før «Brødrene Løvehjerte». Jeg skal vedde på at Lindgren leste «Sommerboken» da den kom, hun som tilbrakte somrene i Stockholmsskjærgården, og som stort sett leste Janssons bøker. Kanskje er det en bevisst hilsen, eller kanskje er det bare et uttrykk for at disse to i noen år pustet i den samme luften; disse to som lenge vel var mest kjent for sin lokale forankring, men som sett på avstand står frem som to formidable skikkelser som skuer utover sin tid, ikke fra midten av et folke- og meningsmylder, men fra et stille ettertankens rom. Et rom som langt fra gjør en passiv, men som modige, selvstendige handlinger kan springe ut av.
Da gjør vi det nå, da. I 2024.