Mitt norske liv begynte i Molde i 1971, da jeg fikk jobb på laboratoriet på fylkessykehuset. Det var den gang det var stas å jobbe i helsevesenet. Det var lagt til rette med hybel og vi ble tatt imot med åpne armer. Da jeg flyttet til Oslo, var det likedan. Og da jeg fikk barn i 1978, fikk vi barnehageplass på Aker sykehus med åpningstider tilpasset våre arbeidstider på dagtid.
Slik var det da store deler av den kvinnelige befolkningen gikk ut i arbeid på 1970- og 80-tallet. Det var veldig mange som fikk jobb i helsevesenet. Og det ble lagt til rette for at kvinnene kunne jobbe.
Jobben var tøff,men vaktene gjorde at en fikk det til å gå opp. Man kunne bytte vakt ved behov og hjemme-alenedager før kvelds- eller nattevakter gjorde at husarbeid og annet kunne tas unna. Selv om man fikk skjeve blikk noen ganger når barna ble levert i barnehagen når du var «fri». Arbeidsdagene var travle, men kunne noen ganger være rolige. Vikarer kan jeg ikke huske at vi brukte. Det gikk greit å steppe inn når noen var borte.
Hva skjedde? Hvorfor ble alt dette borte og jobben så tung at mange slutter?
Lov om helseforetak ble vedtatt i 2001. Begrunnelsen for vedtaket i Stortinget var at kostnadene til helsevesenet var for høye, høyere enn land vi kunne sammenlikne oss med i Europa. Driften var ikke effektiv nok, og antall ansatte per pasient var høyere enn i andre land. Samme begrunnelse brukes i dag når kostnadene til helsevesenet skal kuttes.
Dette er feil. I Norge regnes alt av kostnader til sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie som helseutgifter. De fleste land som Norge sammenligner seg med, regner sykehjem og hjemmepleie som sosiale utgifter – og da blir helseutgiftene naturlig nok lavere.
For meg er det rart at utgifter til helsevesenet i Norge kan sammenlignes med mitt hjemland Nederland. Nederland er et flatt land som fra nord til sør er 360 kilometer langt. Landet har fem øyer som det bor folk på og disse kan nås med en kort ferjetur. Befolkningen er på 17,5 millioner. Hvordan kan dette sammenlignes med Norge som har en befolkning på 5,4 millioner spredd over et land som er 2400 kilometer langt, fullt av fjell og fjorder, og har et stort antall bebodde øyer, mange ikke med ferje?
Loven om helseforetak gjorde at sykehusene skulle drives som store forretningskonserner med hovedformålet å gi økonomisk overskudd. Pasientenes helse ble en vare, det ble satt en pris på all behandling. Slik ble et keisersnitt bedre for sykehusene enn en vanlig fødsel, fordi det er best betalt.
Lårhalsbrudd har en fast pris, men pasienter er forskjellige, ofte gamle med flere lidelser som gjør at det tar tid å bli frisk.
Det faktureres til kommunene om de ikke kan ta imot pasienter som er ferdig behandlet. Ferdigbehandlet er ikke lenger frisk, som pasienter ble på sykehus før, men utskrevet fordi andre trenger sengen. Svingdørspasienter er et nytt begrep for de som skrives ut, kommer tilbake og skrives ut igjen, altfor raskt hver gang. Det blir det inntekter av i helsevesenet i dag. Mange av disse pasientene er gamle, og hvem blir eldst her i landet? Det er kvinnene.
I februar 2023 kom det en rapport fra helsepersonellkommisjonen, nedsatt av regjeringen med samme begrunnelse som for helseforetaksloven: Kostnadene er for høye, driften ikke effektiv nok. Mer enn 20 år med helseforetak har tydeligvis ikke hjulpet.
Rapporten beskriver arbeidssituasjonen, utdanning, samarbeid mellom yrkesgruppene og frafall av fagpersonell. Den oppsummerer at mange ansatte har en vanskelig arbeidssituasjon, at mange slutter fordi jobben er for tung og at det utdannes for lite helsepersonell. Så konkluderer kommisjonen med at antall ansatte innen helse- og omsorgstjenestene ikke kan økes, fordi det koster for mye. Og fordi det da vil bli for få ansatte igjen til bedrifter «som bidrar netto finansielt til fellesskapet».
Tror virkelig kommisjonen at om etterspørselen etter helsearbeidere øker, så bestemmer mange som skulle blitt industriarbeidere at de vil bli helsearbeidere isteden? Bidrar ikke helsearbeidere finansielt til landet når de sikrer at syke blir friske og kan bidra til samfunnet igjen?
Blir det offentlige dårligere, styrker det private seg. De private skummer fløten i helsevesenet. De har som oftest ingen øyeblikkelig hjelp, ingen døgnkontinuerlige vakter. De tar ikke de vanskeligste pasientene. Derfor blir det tyngre å jobbe i det offentlige. Mens en ansatt før kunne flytte på seg innen det offentlige for å få en lettere jobb når de trengte det, løses det nå med at de velger deltid eller begynner i det private.
Turnusordningene i helsevesenet er på ingen måte like godt regulert som skiftarbeid i industrien. Fagforbundet melder at sju av ti helsefagarbeidere jobber deltid. Bare hver femte stilling er heltid. Det er flere stillinger på under 20 prosent enn det er heltidsstillinger i helsevesenet. Hadde man fått mobilisert folk i fulle stillinger, ville bemanningsmangelen langt på vei være løst. En undersøkelse fra SSB viser at sykepleiere jobber i gjennomsnitt 89 prosent og helsefagarbeidere 78 prosent. Mange kombinerer flere mindre stillinger og tar ekstravakter.
Når sykehus driftes som foretak, må de selv stå for kostnadene for nye sykehusbygg. Dette går utover driften. Helsepersonellkommisjonen sier om sykehusbygg:
Byggene som ansatte jobber i, må være hensiktsmessige store og tilpasset pasientenes og de ansattes behov. Uhensiktsmessig eller manglende areal går på bekostning av de ansattes produktivitet, fordi hver enkelt ansatt da får gjort mindre pasientbehandling. Dette fører i neste omgang til at det trengs flere ansatte for å dekke samme behov for helsetjenester.
Dette er det motsatte av alt som bygges av nye sykehus i dag. De bygges med for få sengeplasser og for liten plass til de ansatte i form av garderober, møterom, vaktrom med mer. Psykiatriske pasienter dyttes inn i vanlige sykehus og mister dermed spesialtilpassede lokaler og uteområder.
Mens det er stor mangel på helsepersonell, så økes ikke lønninger eller stillingsprosenter. Det legges ikke til rette for at flere blir i jobben de valgte seg og ønsker å være i, men ikke orker. Mennene fra industrien kommer ikke til helsevesenet, det kan regjeringen være trygg på. Det de burde bekymre seg over er at kvinnene drar fra det offentlige til det private helsevesenet.
Det er opprør mange steder i Norge. I Nord-Norge vil reisevei til nærmeste sykehus bli enda lengre enn den er nå. I Oslo vil planlagte sykehus ikke bare gi et dårligere sykehustilbud i byen, men de vil ramme helsevirksomheten i hele Helse Sør-Øst. For de enorme byggekostnadene kan ikke dekkes av Oslo-sykehusene selv.
Opprør trengs. For å sikre kvinnenes arbeidsplasser. Sikre deres helse som ansatt og pasient. For å kunne føde trygt og slippe å måtte ta ansvar for syke som burde vært på sykehus. Kampen føres fra nord til sør – med kvinnene i spissen.