Det er to ting Marianne Lind er stolt av i livet. Den ene er dattera Amanda. Den andre er hennes «andre barn», støttesenteret mot incest, som hun var med på å grunnlegge og lede i over 30 år.
– Det er klart det blir en stor del av livet, sier Lind.
Ideen om å skape senteret startet etter at Lind flyttet hjemmefra da hun var ferdig på skolen. Hun hadde dårlig selvfølelse og slet med skam. Etter hvert ble problemene så store at hun murte seg inne. Hun sa opp jobben og levde på oppsparte midler.
– Jeg gjemte meg hjemme. Jeg orket ikke være en del av verden der ute.
Allerede fra hun var liten, fungerte litteraturen som en redningsplanke for Lind. Hun flyktet inn i bøkenes verden. En dag kom hun over en bok som skulle bli et vendepunkt. Boka var skrevet av en svensk feministisk psykolog som hadde opplevd seksuelle overgrep av et nært familiemedlem i barndommen. Den het «Incest».
– Det ga meg ordene til å skjønne hvorfor jeg hadde det så vanskelig. Jeg forsto grunnen til at jeg følte meg så verdiløs.
Trangsynt virkelighetsbilde
Marianne Lind ble utsatt for seksuelle overgrep av sin egen far fra hun var cirka to til hun var 14 år. Hun visste bestandig at det var galt.
– En to – treåring aner ikke om ting er feil. De aner om ting er skummelt, vondt eller farlig, men ikke feil. Men jeg skjønte jo samtidig at noe var galt ganske tidlig, fordi han var så opptatt av å holde det skjult.
Hun ønsket å ha noen å snakke med om dette, men det fantes ingen hjelp å få. Første gang hun var i kontakt med hjelpeapparatet på grunn av psykiske problemer som 18-åring, fikk hun diagnosen «psykisk syk med seksuelle fantasier».
– De trodde ikke på meg.
Det skulle ta lang tid før noen gjorde det.
– Mange år seinere, da vi arbeidet med å starte opp senteret, sa en kjent psykiater til meg: «Hvorfor i all verdens rike bruker du tid og krefter på dette her? Incest eksisterer jo ikke i Norge. Det er kanskje bare én av en million som utsettes for det.»
Det var ikke han som var spesielt trangsynt, sier Marianne Lind. Det var bare virkelighetsbildet på den tida.
Hun tok kontakt med en fjern venninne som også hadde blitt utsatt for incest, og ba henne på middag. Venninna, Inger, takket ja, men på én betingelse: at de ikke snakket om «det derre der».
– Men selvsagt endte vi opp med å gjøre det. Jeg fortalte Inger om planene mine, at jeg ønsket å lage et senter. Så lurte jeg på om hun ville være med.
Det gjorde hun. Sammen ble Inger Gilje og Marianne Lind grunnleggere av Støttesenteret mot incest.
Smertefull oppvask
Den første i familien til Marianne Lind som fikk vite om overgrepene, var mora. Da hadde Lind begynt å planlegge støttesenteret og tenkte på å stå fram i mediene. I tillegg hadde foreldrene skilt seg, noe som gjorde konfrontasjonen med mora lettere.
– Vi hadde en lang og smertefull oppvask. Jeg tror det var ekstremt smertefullt for henne, og hun hadde veldig dårlig samvittighet over at hun ikke hadde skjønt noe.
Marianne Lind brøt all kontakt med faren etter skilsmissen og byttet etternavn. Hun vurderte å anmelde faren i 1987, men saken den gang ble ansett som foreldet. Hun søkte derfor billighetserstatning – noe hun fikk.
En forutsetning for å søke erstatning var at myndighetene tok kontakt med den anklagede, hvorpå personen fikk mulighet til å uttale seg. Men Lind har aldri blitt forevist hva han eventuelt svarte, forteller hun.
En beklagelse fra faren fikk hun aldri. Han er nå død.
Da Lind sto fram med historien i mediene, fant resten av familien det ut. Tanter, onkler, fettere og kusiner skjønte hvem overgriperen var.
– Det passet liksom sammen. Han var ikke en spesielt snill mann.
Medieblest
Lind og Gilje begynte snart å søke penger for å starte opp støttesenteret. Det var ikke vanskelig å overbevise om hvor nødvendig senteret var. Det å annonsere derimot, var dyrt.
– Den eneste muligheten var å få pressa til å skrive om oss. Det var ikke akkurat så vanskelig, fordi vi var de eneste incestutsatte som sto fram åpent i mediene på den tida. Det gjorde selvsagt pressa nysgjerrig.
Det tok ikke lang tid før Marianne Lind og Inger Gilje skapte blest. I 1986 åpnet dørene. I løpet av første halvår fikk senteret, som først kun var åpent for kvinner, 200 besøkende i alderen 17 til 74 år.
De drev gruppetilbud, individualtilbud og jobbet med datakartlegging. I tillegg ble det viktig å belyse hvilken hjelp de utsatte trengte, og hvilken hjelp de faktisk fikk, eller riktigere ikke fikk, fra hjelpeapparatet.
– Det kunne være helt ekstreme situasjoner. Den yngste incestutsatte vi hadde kontakt med, var via mora til en tre måneder gammel baby, voldtatt av sin far.
Bestevenninna ble revet vekk
I 1987 skulle Inger Gilje holde hovedappellen på kvinnedagen.
– Vi var kjempestolte. Dessuten likte hun rampelyset, mens jeg var mer i bakgrunnen, så det var hun som var talskvinnen av oss to.
Men Gilje fikk aldri holdt appellen. Tre uker før 8. mars ble hun skutt og drept av samboeren sin.
– Det var veldig grusomt. Jeg kan kjenne det påvirke meg enda. Vi hadde etter hvert blitt bestevenninner; vi hadde delt alt dette sammen. Det var bare oss to, og så ble hun revet vekk.
Inger Gilje rakk å skrive én setning på appellen: «Endelig er vi her, fremme i lyset.»
Marianne Lind åpnet appellen før tidligere journalist Else Myklebust overtok. På grunn av alt dramaet rundt at Gilje ble drept, var det et hav av mennesker som stilte opp.
– Folk gikk med lys, noen hadde på seg masker, fordi de ikke ville bli gjenkjent under vårt banner. Det var veldig rørende.
Lind kunne ikke gjøre noe annet enn å fortsette prosjektet.
– Det ville være å forråde både henne og det jeg kjempet for. Og alle disse kvinnene som hadde gitt oss sin tillit: Det ville blitt en ny avvisning og et nytt svik for dem, og det kunne jeg ikke leve med, sier Lind og legger til:
– Det ga meg også en ekstra porsjon raseri, som kan være fint å ha som kraft til å gå videre.
Marianne Lind jobbet med senteret i 34 år før hun pensjonerte seg.
– Hva er det viktigste du tar med deg videre?
– Jeg har fått en stor respekt for menneskets kreative evne til å overleve. Det er utrolig at mennesker som opplever så mye lidelse og så mye grusomt, greier å bære med seg denne virkeligheten helt aleine.
Fikk skryt av kongen
Arbeidet har gitt Lind både Kongens fortjenstmedalje i 2006 og Oslo kommunes St. Hallvard-medalje i 2017.
Hun viser fram et bilde av seg selv og dattera, Amanda, som den gangen var tolv år. Lind har nettopp mottatt kongens fortjenestemedalje i gull. Amanda var godt kjent med støttesenteret, men kjente ikke til moras historie.
– Under overrekkelsen, som skjedde på støttesenteret, ville dattera mi være med. Da gikk det opp for meg at jeg aldri hadde fortalt henne om overgrepene jeg hadde vært utsatt for.
Dattera hadde i barndommen spurt hvorfor de ikke hadde kontakt med morfar.
– Jeg hadde sagt at han er en slem mann som har gjort slemme ting, at jeg ikke har kontakt med han, og at jeg ikke ønsker at han skal gjøre slemme ting mot henne.
Men før Amanda kunne bli med på medaljeoverrekkelsen, som innebar at overgrepshistorien kom fram, måtte Lind fortelle henne sannheten.
– Hun begynte å gråte og ble veldig sint. Hun sa: «Mamma, hvorfor har du ikke fortalt meg dette før?»
Seinere ble Lind invitert til Slottet, i likhet med alle som får medaljen.
– Kongen sa at jeg har gjort noe stort for landet, som er mye mer enn det som forventes av én person å gjøre. Det er klart det var stort, absolutt.
Når hun får spørsmålet om hun angrer på noe, stopper hun opp.
– Jeg har alltid sagt at jeg ikke angrer på noen ting. Livet er. Livet er det det er, på godt og vondt. Hvis vi skal gå rundt og angre, bruker vi tid og energi på noe helt meningsløst. Det bare forsurer tilværelsen.