Livealbum

Søndag i Bamako

Bounaly urbaniserer og spisser den nordmaliske ørkenbluesen.

ALI TRAORE: Bounaly skiller seg ut i mengden. Foto: Sahel SoundsALI TRAORE: Bounaly skiller seg ut i mengden. Foto: Sahel Sounds

Bounaly

Dimanche à Bamako

Album

Sahel Sounds

Lo-fi liveinnspilling til tross: Volumknappen er skrudd til elleve – og lydbalanse nedprioritert. Så sluttresultatet er jo for rått, for skarpt og for drevet av riffene til den svært elektriske gitaren til 29-åringen Ali «Bounaly» Traore. Samtidig er det nøyaktig disse egenskapene som skiller denne strenge søndagsfestplata fra all annen ørkenblues utgitt til dags dato, med en spiss ulyd som finner sitt eget groove og setter en egen stemning.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.