Få historiske temaer har blitt viet like stor oppmerksomhet og intense fagdebatter som «den industrielle revolusjonen». Det er ikke så rart; det handler jo om røttene til både en kapitalistisk verdensøkonomi og dagens globale ulikhet. Men var det en langsom og motsetningfylt prosess, snarere enn en revolusjon, og hvordan skal den forklares?
Mange historikere har valgt seg Storbritannia ved inngangen til 1800-tallet som utgangspunkt, men i dag er det mer vanlig å spore industrialiseringa lengre tilbake i tid, og å trekke inn impulser og kunnskap fra andre deler av verden. Slik har vi fått et nødvendig korrektiv til ei eurosentrisk – eller anglosentrisk – fortelling. Det legges også mer vekt på de spesielle forutsetninger Storbritannia hadde i forkant, slik som verdensomspennende skipsfart og utenrikshandel, jordbruksrevolusjon, vanndrevet energi og store kullreserver. Landet dro også fordeler av et statsapparat som ødela konkurrenter gjennom kriger, ga eget næringsliv et solid vern gjennom toll og importforbud og forsvarte kapitaleiernes interesser. Det er heller ikke så lett å se bort fra Storbritannias plass i et atlantisk system, der oversjøisk handel, slavebasert produksjon av råvarer, konsumerisme og erobring av nye markeder spiller sammen.
Norske historikere er naturlig nok mest opptatt av vårt eget lands fortid – hvem skulle ellers være det? Men det finnes også unntak, og nå har ikke mindre enn tre på samme tid gitt spenstige bidrag om industrialisering i et bredt perspektiv: Kristine Bruland, Arnljot Løseth og Terje Tvedt. Som vi skal se, er det interessant at tre bøker kan være så forskjellige – det er tydelig at historiefaget stadig er i utvikling. De viser også at pensjonister fortsatt kan være åndsfriske og ha mye å by på.
Kristine Bruland er professor emirata i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, og er et ledende navn innafor internasjonal teknologiforskning. «Den industrielle revolusjon» gir hovedlinjer og globale perspektiver gjennom flere hundreår, og kjennetegnes av aversjon mot enkle forklaringer. Framstillinga er tidvis krevende, men det oppveies av konkrete eksempler og opplysende illustrasjoner. Hun starter allerede på 1400-tallet med overgangen til agrarkapitalisme, der underklassen på landsbygda skvises ut, blir proletarisert arbeidskraft på nye industristeder og er avhengig av kjøpevarer. Bruland er ikke bare er opptatt av industri, men av overgangen til et kapitalistisk samfunn. Langt mer enn sine kolleger, viser hun at lange og intense arbeidsdager, med streng eiermakt over dem som står ved maskinene, var nødvendig for å hevde seg i konkurransen og legge opp kapital til nye investeringer. Her kjenner hun sin Karl Marx.
Et annet hovedpoeng hos Bruland er at industrialisering handler om mye mer enn tekstiler, uansett metoder og energikilder, og det legges derfor vekt på skipsbygging, gruvedrift og produksjon av landbruksredskaper, glass, keramikk, raffinert sukker, ølbrygging, bakervarer og kopperprodukter. Vi minnes også om atlantiske forbindelser og krigsskip som forsvarte handelsrutene, men det er gjennom innsikt i arbeidsforhold og teknologiens plass i et kapitalistisk samfunn at forfatteren opplyser oss aller mest. Sjøl om hun er interessert i hvem som kom først, synes hun det er like viktig å forstå hvordan industrialiseringa blei konsolidert og ført videre.
Arnljot Løseth er en annen professor emeritus, som ved Høgskulen i Volda har vært en pionér innafor undervisning i globalhistorie, der konkurransen riktignok ikke er så hard. Sjøl om han har valgt «Den industrielle revolusjonen» som hovedtittel, får vi i et lett tilgjengelig språk en økonomisk historie som dekker globale hovedtrekk mellom 1600-1914. Det betyr at han ikke går like mye i dybden på de områder der Bruland er en utmerket gaid. Til gjengjeld viser han stor interesse for statens nøkkelrolle, kriger mot konkurrenter og institusjoner som banker og finansvesen. Han har også et våkent øye for geografisk beliggenhet, makt over oversjøisk handel og fordelen av å hente råvarer og ressurser utafra.
Et annet fortrinn i Løseths framstilling, i tillegg et pedagogisk siktemål, er hans drøfting av hvorfor asiatiske land – tyngdepunktet i verdensøkonomien fram til midten av 1750-tallet – tapte sine posisjoner i de neste deres to århundrene. Det har mange årsaker, men han finner det vanskelig å se bort fra kolonisering og ytre dominans, der Storbritannias globale hegemoni skyldes både teknologi, markedsmakt og kanonbåter. Det er altså hovedlinjer og et bredt perspektiv som er hans styrke.
I tillegg til å være professor emeritus i historie, er Terje Tvedt kjent for sine tverrfaglige geografi- og miljøstudier, med særlig vekt på elver og forholdet mellom vann og samfunn. I 2020 ga han ut bestselgeren «Verdenshistorie. Med fortiden som speil», som etter denne anmelders smak (og faglige skjønn) ikke alltid var heldig med sine generaliseringer, og som kanskje ikke holdt helt hva tittelen lovte. Årets bok er av helt annet kaliber, der Tvedt kan konsentrere seg om sitt spesialtema, samtidig som han viser seg som en utmerket formidler i tekst, bilder og kart. Omfanget er sjenerøst, og byr på 130 sider med noter og referanser.
Utgangspunktet er kanskje ikke så originalt, det handler mest om teknologiske nyvinninger på de britiske øyer i noen tiår rundt inngangen til 1800-tallet, det vil si før dampmaskinens store gjennombrudd. Forfatteren peker på mange av de samme forutsetningene som sine to kolleger, men tid- og stedfester det avgjørende øyeblikket til en fabrikk for produksjon av bomullstråd i 1771. Nærmere bestemt var det da Richard Arkwright lyktes å lede vann fra en bekk i Cromford til et overfallhjul som energikilde til en spinnemaskin, godt hjulpet av elve- og kanaltransport. Akkurat denne begivenheten er det få som har oversett, jeg husker det som barnelærdom. Men Tvedt har rett i at ingen andre gjør et spesielt vannsystem til ei hovedforklaring – ikke bare på at Storbritannia var først ute, men på at dette umulig kunne ha skjedd noe annet sted på kloden. Dette er en entydig konklusjon i kapitler om blant annet Kina, India, Frankrike, Tyskland, Nederland, Spania og Det osmanske riket, land som ikke hadde vannressurser som kunne utnyttes, kanaliseres eller kontrolleres samme måte som på de britiske øyer. Han innrømmer at han forstår dem som finner dette bastant og påståelig, men for den videre debattens skyld er det fortjenestefullt at det argumenteres så tydelig.
Det er en forfatters privilegium å velge sluttpunkt, og 1820 kan fungere bra når det handler om tidlig mekanisering med vann som energikilde. Men kanskje er det ikke like opplagt med en undertittel som lover ikke noe mindre enn forklaring på hvorfor Europa – og ikke bare England – vant, og hvorfor Kina og India tapte, det vil si hvordan den moderne verden blei til. Som Løseth viser, var det først utover i århundret at de kapitalistiske industrimaktene for alvor festa grepet, og da er vi inne i en ny tidsalder med fossil energi, dampmaskiner og tungindustri. Internasjonal statistikk viser også at det ikke var noe brått fall for Kina, det skjedde etter hvert som resultat av indre oppløsning, miljøkatastrofer og opprør, men også etter mange tiår med britisk krigføring, lammende økonomiske straffetiltak og påtvungne frihandelsavtaler. I tillegg til å sammenlikne enheter, er det også viktig å studere forholdet mellom dem og undersøke hvilken plass de hadde i et internasjonalt system.
Tvedt er en godt innlest kritiker av tidligere framstillinger av den industrielle revolusjonen, fra Karl Marx og Max Weber fram til vår tid. Det gjøres både med glød og nyanser, og særlig avvises kulturelle, religiøse og etniske forklaringer med iver og eleganse. Mye av dette treffer godt, men det er synd at han ikke går i dialog med fagfeller som har flytta forskningsfronten i det siste tiåret. Få fører denne debatten i dag uten å forholde seg til globalhistorikere som Peer Vries, Patrick O´Brien og John M. Hobson, som i flere epokegjørende bøker løfter fram stat og samfunnsstrukturer, og som eksplisitt foretar de samme sammenlikningene med India, Kina og Japan. Det er også nye og spenstige bidrag om både teknologi, industrikapitalisme i et atlantisk system og oversiktsverker over europeisk økonomisk historie.
Vi har altså fått et langt bedre grunnlag for å forstå hvordan den moderne verden blei til, og hvilke tolkninger som utfyller – eller konkurrer med – hverandre. Tenk om de tre forlagene kunne gå sammen om en fagdebatt med innestemme? Jeg er allerede forhåndspåmeldt.