Oddrun Midtbøs bok «Harastølen» er fortellingen om et bygg og menneskene som frekventerte bygget. Ideen om å bygge et sanatorium i fjellsiden over Lustrafjorden oppsto mot slutten av 1800-tallet. Da hadde medisinerene funnet en kur mot lepra og så på bekjempelsen av tuberkulose som den neste store oppgaven. I Bergen hadde Norges eldste medisinske institusjon, det 600 år gamle St. Jørgens-hospitalet, vært ledende i forskningen på lepra. Da en medisinsk kur mot lepra var utviklet, frigjorde St. Jørgens-stiftelsen kapital til å kjøpe Harastølen-området i Luster for å få reist et tuberkulosesanatorium. Byggingen tok to og et halvt år, 170.000 teglsteiner støpt i Fredrikstad ble fraktet på lekter langs kysten, deretter losset over på taubane som steg de 500 metrene over havet opp til Harastølen. Bygget har et boareal på 5000 m2 og eget vaskeri, ishus, stall, grisehus, kjøkkenhage og kraftverk. Som Midtbø skriver: Et enormt anlegg bygd på ein «absurd plass – ei isolert fjellhylle, inst inne i Sognefjorden». Det må ha vært et utrolig syn å komme sjøveien inn fjorden en mørk høstkveld: «Eit og anna stearinlys eller parafinlampe sender ut signal om at det er folk i husa» – og så få syn på det opplyste palasset.
Oddrun Midtbøs bok om Harastølen oser av litterær kvalitet og grundighet.
Trolldomsfjellet i Luster
