Når Elias Akselsen nylig mottok Kulturrådets ærespris, illustrerer det med tydelighet to ting: at utenforskap utgjør et vedvarende problem i Norge, enten det gjelder etniske, seksuelle, livssyns- eller andre minoriteter. Og, at musikk kan gi synlighet, anerkjennelse og selvrespekt til grupper som ellers ikke har noen stemme og som står på utsiden.
Gjennom å formidle romanifolkets sangtradisjoner har Elias Akselsen artikulert den historiske og levde erfaringen av livet som romani i Norge. Akselsens musikk har synliggjort en gruppe som historisk har vært utsatt for alvorlige overgrep fra majoritetssamfunnet, og som fortsatt opplever stigmatisering. Dette er kun ett av mange aktuelle eksempler.
Hiphop er og har de siste tiårene vært avgjørende for å synliggjøre minoritetsungdommers egne erfaringer for majoritetssamfunnet. Samisk tradisjons- og popmusikk, i stadig fornyet kombinasjon, inngår i en kamp om rettigheter og anerkjennelse, med historisk urett som bakteppe. Skeive musikere som Metteson og Nils Bech utvider rommet for hva det er greit å være.
Musikk har en særlig appell til folks emosjonelle liv og kan være dypt personlig. Samtidig er musikk viktig i utviklingen og opplevelsen av kollektive identiteter. Skal vi tro den britiske musikkviteren Georgina Born, er musikk, til forskjell fra andre uttrykksformer, hyperassosiativ: Den gir råstoffet til sterke emosjonelle fellesskapstilknytninger som langt overskrider våre umiddelbare omgivelser. På denne måten er musikk også en kanal inn til erfaringer vi selv ikke har, men som er viktige for andre. Musikk har på denne måten en viktig samfunnsbyggende funksjon.
At Elias Akselsen denne høsten mottok Kulturrådets ærespris, at den norske rapperen Arif ble tildelt P3-prisen, og at Ella Marie Hætta Isaksen tidligere i høst ble kåret til årets bylarmer, er først og fremst en anerkjennelse av deres musikk. Men det betyr også at erfaringene musikken deres gir uttrykk for, løftes fram i offentligheten og blir tillagt betydning.
Disse eksemplene illustrerer et overgripende poeng: Musikk gir minoriteter muligheten til å ta styring over fortellingen om seg selv. I en elitedominert offentlighet, hvor ulike minoriteter blir systematisk problemforklart, får dermed musikk kritisk betydning – som uttrykk for dem som ellers ikke blir hørt eller kommer til orde.
I juni i år ble vi oppnevnt til et offentlig utvalg som skal utarbeide et helhetlig og framtidsrettet bilde av norsk musikkliv. Utredningen skal legge grunnlaget for en forbedret kulturpolitikk for morgendagens musikkliv. I dette arbeidet er vi opptatt av musikkens betydning for menneske og samfunn. Musikkens mulighet til å synliggjøre og anerkjenne minoriteter i offentligheten står sentralt i vår tenkning om musikkens samfunnsrolle. Denne rollen fordrer imidlertid en kulturpolitikk som også i fremtiden fremmer minoriteters mulighet til å uttrykke seg musikalsk – i offentligheten. Utenforskap, også på musikkens område, er et demokratisk problem. Det står noe på spill.