Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte til ukraina

«Grasrot­ini­tiativ», Kjelsberg?

Ronny Kjelsberg svarer på min kronikk 14. desember om Rødt-toppenes våpenstøtte. Han påstår snuoperasjonen skjedde etter «initiativ fra grasrota» og en «demokratisk prosess» med et endelig landsmøtevedtak, og ikke etter eksternt press. Her er han i kronologisk og begrepsmessig bakvendtland. Rødt-toppene snudde synkront helt på eget initiativ lenge før landsmøtet i april. I januar hadde flere av stortingspolitikerne, partisekretæren og sentralstyret flagget våpenstøtte. Partileder Moxnes kom snart diltende etter. Å kalle dette «grasrotinitiativ» er en absurd begrepsforståelse. At ingen Rødt-topper ennå har klart å svare meg, tyder på fraværende analyse.

Kjelsberg hevder Russland ikke er eksistensielt truet, men ignorerer at hans eget partiprogram begrunner behovet for Nato-utmeldelse nettopp med farene ved Natos østutvidelser. Til tross for ødeleggelsen av Serbia, Irak og Libya, må Kjelsberg få lov å mene at Nato ikke utgjør noen eksistensiell trussel. Men Russland handler ut ifra sin egen forståelse, ikke hva Kjelsberg måtte mene. Når Kjelsberg insisterer på å ikke ta innover seg Russlands perspektiv, er han heller ikke i stand til å forstå at Russland kommer til å mobilisere nødvendige ressurser for å oppnå sine mål. Når man deretter vurderer styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland, er det innlysende at Ukraina vil tape.

Det han derimot har rett i, er at krigen er eksistensiell for Ukraina – uten å skjønne at det slår beina under hans argumenter. For det er krigen, som Vesten og Kjelsberg oppfordrer til, som til slutt kan utslette Ukraina, ikke en diplomatisk løsning.

Det er ifølge Kjelsberg ukrainerne selv som må bestemme ofrene, som om det finnes én samlet ukrainsk vilje. Borgerkrigen som har rast siden 2014 vitner om noe annet. Kjelsbergs utsagn avslører en klasseblindhet man ikke forventer hos en selverklært sosialist når han gir et autoritært høyrevridd regime blankofullmakt til å beordre sine undersåtter inn i en meningsløs død. Unntakslovene, som nekter menn å reise utenlands, hadde heller ikke vært nødvendig om offerviljen var unison.

Det rapporteres stadig oftere om Zelenskij-regimets rå maktbruk for å tvinge motvillige ukrainere til fronten. Til en krig som ikke kan vinnes og som setter Ukraina i en dårligere posisjon enn en tidlig framforhandlet løsning. Det er et forskrekkelig menneskesyn!

Krig er det mest alvorlige politikerne kan bale med. Jeg forventer derfor at våre folkevalgte kan redegjøre for politikken sin. Jeg takker for svar fra Kjelsberg, men venter fortsatt på svar fra Rødt-toppene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Musikkritikk

Løft blikket, Eggen

I sitt svar til min tendens­sak om musikkritikk (Klasse­kampen 10. oktober), kommer Torgrim Eggen i skade for å tro at teksten min handler om ham og de magasinene han sjøl skreiv i som ung. Det må jeg dessverre avkrefte. Jeg koste meg stort med Eggens kritikklagesang (Klassekampen 13. september), og den er én av flere tekster jeg spiller ball med. Men hadde han lest min tekst med litt mer, kremt, åpenhet, ville han sett at den ikke fokuserer på norske musikkmagasiner. Heller motsatt: Den prøver å se utover og peke på lengre linjer i den vestlige popkritikken.

Nasjonalmuseet

Usaklig kritikk av israelsk kunstner

Fredag 10. februar dekket Klassekampen en sitt-ned-aksjon på Nasjonalmuseet, der kunstnere og Palestina-venner protesterte mot kunstverket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» laget av den israelske kunstneren Noa Eshkol i 1974. Nasjonalmuseet hengte opp teppet i mai i år, og siden det er laget av en israelsk kunstner er det mange som mener museet derfor tar parti med Israel i krigen på Gaza, og ikke med palestinerne som blir utslettet. Men ingen har tatt seg bryet med å beskrive og forklare hvorfor kunstverket er så dårlig. Kunstneren Victor Lind er bildets tydeligste kritiker. Han mener det handler om «at israelere er ofre for palestinsk terrorisme», at det «legitimerer krigsforbryterstaten Israels okkupasjon av Palestina.» I Aftenposten hevder styreleder i Norske billedkunstnere (NBK), Geir Egil Bergjord, at «verket skal minnes at tre palestinere angrep okkupanten Israel en gang i 1974.» Det er imidlertid ikke klart for meg hvordan Lind og Bergjord klarer å se disse tingene i selve kunstverket. Bildet er et lappeteppe i brunt, sort, grått og lilla, det er prikkete mønstre og blomstrete dekor.

Nasjonalgalleriet

Hva skjer på galleriet?

Da Nasjonalgalleriet ble nedlagt og samlingen i sin helhet flyttet til det nye museet på Vestbanen, var det ingen politiske planer for den videre bruken av bygningen. Med luftige ideer fra daværende kulturminister Trine Skei Grande om at bygget fortsatt skulle inneholde ett eller annet med kunst, ble Nasjonalgalleriet tilbudt publikums fantasi og ønskedrømmer, en prosess uten retning og substans. I flere år etter nedleggelsen var Nasjonalmuseet leietaker, og betalte Statsbygg for en bygning de ikke brukte. Deretter overtok Statsbygg ansvaret. Nasjonalgalleriet ble så overlatt til sin egen skjebne. Litt støy ble det i forbindelse med Nationaltheatrets vidløftige planer om underjordisk teater på Tullinløkka, inkludert Nasjonalgalleriet til bruk for garderober og andre publikums-fasiliteter. Forslaget ble til slutt avslått av regjeringen i vår.