Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte til ukraina

«Grasrot­ini­tiativ», Kjelsberg?

Ronny Kjelsberg svarer på min kronikk 14. desember om Rødt-toppenes våpenstøtte. Han påstår snuoperasjonen skjedde etter «initiativ fra grasrota» og en «demokratisk prosess» med et endelig landsmøtevedtak, og ikke etter eksternt press. Her er han i kronologisk og begrepsmessig bakvendtland. Rødt-toppene snudde synkront helt på eget initiativ lenge før landsmøtet i april. I januar hadde flere av stortingspolitikerne, partisekretæren og sentralstyret flagget våpenstøtte. Partileder Moxnes kom snart diltende etter. Å kalle dette «grasrotinitiativ» er en absurd begrepsforståelse. At ingen Rødt-topper ennå har klart å svare meg, tyder på fraværende analyse.

Kjelsberg hevder Russland ikke er eksistensielt truet, men ignorerer at hans eget partiprogram begrunner behovet for Nato-utmeldelse nettopp med farene ved Natos østutvidelser. Til tross for ødeleggelsen av Serbia, Irak og Libya, må Kjelsberg få lov å mene at Nato ikke utgjør noen eksistensiell trussel. Men Russland handler ut ifra sin egen forståelse, ikke hva Kjelsberg måtte mene. Når Kjelsberg insisterer på å ikke ta innover seg Russlands perspektiv, er han heller ikke i stand til å forstå at Russland kommer til å mobilisere nødvendige ressurser for å oppnå sine mål. Når man deretter vurderer styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland, er det innlysende at Ukraina vil tape.

Det han derimot har rett i, er at krigen er eksistensiell for Ukraina – uten å skjønne at det slår beina under hans argumenter. For det er krigen, som Vesten og Kjelsberg oppfordrer til, som til slutt kan utslette Ukraina, ikke en diplomatisk løsning.

Det er ifølge Kjelsberg ukrainerne selv som må bestemme ofrene, som om det finnes én samlet ukrainsk vilje. Borgerkrigen som har rast siden 2014 vitner om noe annet. Kjelsbergs utsagn avslører en klasseblindhet man ikke forventer hos en selverklært sosialist når han gir et autoritært høyrevridd regime blankofullmakt til å beordre sine undersåtter inn i en meningsløs død. Unntakslovene, som nekter menn å reise utenlands, hadde heller ikke vært nødvendig om offerviljen var unison.

Det rapporteres stadig oftere om Zelenskij-regimets rå maktbruk for å tvinge motvillige ukrainere til fronten. Til en krig som ikke kan vinnes og som setter Ukraina i en dårligere posisjon enn en tidlig framforhandlet løsning. Det er et forskrekkelig menneskesyn!

Krig er det mest alvorlige politikerne kan bale med. Jeg forventer derfor at våre folkevalgte kan redegjøre for politikken sin. Jeg takker for svar fra Kjelsberg, men venter fortsatt på svar fra Rødt-toppene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kristen tradisjon

Hvorfor skal det kristne nedtones?

Vi nærmer oss julehøytiden, da evangeliet om Jesu fødsel nok en gang skal forkynnes fra kirker over hele verden. Ja, hele vår kalender er inndelt etter kristne merkedager. Lovverk, skole, kultur og kunstliv, ja vår vestlige sivilisasjon er på mange måter preget av en to tusen år gammel historie som startet med Jesu fødsel. Selvsagt lever vi i dag i et multikulturelt og flerreligiøst samfunn, men vår norske historie og kultur er uløselig knyttet til kristendommen. Og julen er i vår tradisjon en kristen høytid. Noen av disse historiske fakta gjenspeiles i både vår Grunnlov og i opplæringsloven. I Grunnlovens paragraf 2 heter det: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår» og i opplæringslovens paragrafer 1–3 står det: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon.» Jeg går ut ifra at Stortinget med disse formuleringene signaliserer en tydelig verdiforankring? Eller er det bare innholdsløse honnørord for høytidelige anledninger? Hvis samfunnet mener alvor med forankringen i kristne og humanistiske verdier – ja, så burde det jo være en selvfølge at disse verdiene også av og til synliggjøres – i både skole, samfunn og politikk? Diskusjonene knyttet til skolegudstjenester nå før jul aktualiserer nettopp dette. En skolegudstjeneste vil utvilsomt kunne bidra til en viss forståelse av vår tusenårige kristne tradisjon og arv.

Litteratur

Kriti­kernes litte­ra­tursyn

Slakt av en skjønnlitterær bok er som regel et uttrykk for kritikerens eget litteratursyn, og med det i mente vil jeg gjerne stille kritikere spørsmålet: Er de klar over hvilket litteratursyn de forfekter, og trenger denne litteraturen dem som forsvarere? Carline Tromp ønsker seg en annen bok da hun leser min nyeste bok «Noe vidunderlig vil skje». Hun vil ha en form hun kjenner, og ønsker seg først en satirisk realistisk roman. Hun trekker frem Helga Flatland, som i tillegg skriver i mange perspektiver, og ikke er så klaustrofobisk. Hun spør seg ikke hvorfor boken min er slik, for det er et godt spørsmål: Hvorfor har en forfatter i 2025 valgt å skape et klaustrofobisk univers? Og hva gjør det med leseren? For dette er et faktisk valg jeg har tatt. Jeg har ikke gjort det fordi det er lettere, det er det ikke. Det går an å tenke seg at noen erfaringer er klaustrofobiske. I mitt eget liv, så har jeg opplevd mange klaustrofobiske tilstander, og kriser er en av dem.

Miljø

Rens Oslo­fjor­den – men ikke la regningen drukne i byråkrati

Oslofjorden har i generasjoner vært en livsnerve for natur, næring og rekreasjon. Men nå er fjorden syk. Overfiske, kloakkutslipp, forurensning og nedbygging av strandsonen har ført til dramatisk nedgang i artsmangfold og vannkvalitet. Det er bred politisk enighet om at noe må gjøres – men spørsmålet er: Hvem skal betale? Rensing av Oslofjorden er ikke bare et miljøtiltak, det er en investering i fremtidens livskvalitet, folkehelse og bærekraftig utvikling. Tiltakene som trengs – oppgradering av renseanlegg, bedre overvannshåndtering, restaurering av natur og strengere regulering av utslipp – koster milliarder. Dette kan ikke skyves over på kommunene alene. Staten må ta hovedansvaret. Oslofjorden er et nasjonalt ansvar, og rensingen må finansieres gjennom statlige midler, på linje med andre store miljøsatsinger.