Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte til ukraina

«Grasrot­ini­tiativ», Kjelsberg?

Ronny Kjelsberg svarer på min kronikk 14. desember om Rødt-toppenes våpenstøtte. Han påstår snuoperasjonen skjedde etter «initiativ fra grasrota» og en «demokratisk prosess» med et endelig landsmøtevedtak, og ikke etter eksternt press. Her er han i kronologisk og begrepsmessig bakvendtland. Rødt-toppene snudde synkront helt på eget initiativ lenge før landsmøtet i april. I januar hadde flere av stortingspolitikerne, partisekretæren og sentralstyret flagget våpenstøtte. Partileder Moxnes kom snart diltende etter. Å kalle dette «grasrotinitiativ» er en absurd begrepsforståelse. At ingen Rødt-topper ennå har klart å svare meg, tyder på fraværende analyse.

Kjelsberg hevder Russland ikke er eksistensielt truet, men ignorerer at hans eget partiprogram begrunner behovet for Nato-utmeldelse nettopp med farene ved Natos østutvidelser. Til tross for ødeleggelsen av Serbia, Irak og Libya, må Kjelsberg få lov å mene at Nato ikke utgjør noen eksistensiell trussel. Men Russland handler ut ifra sin egen forståelse, ikke hva Kjelsberg måtte mene. Når Kjelsberg insisterer på å ikke ta innover seg Russlands perspektiv, er han heller ikke i stand til å forstå at Russland kommer til å mobilisere nødvendige ressurser for å oppnå sine mål. Når man deretter vurderer styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland, er det innlysende at Ukraina vil tape.

Det han derimot har rett i, er at krigen er eksistensiell for Ukraina – uten å skjønne at det slår beina under hans argumenter. For det er krigen, som Vesten og Kjelsberg oppfordrer til, som til slutt kan utslette Ukraina, ikke en diplomatisk løsning.

Det er ifølge Kjelsberg ukrainerne selv som må bestemme ofrene, som om det finnes én samlet ukrainsk vilje. Borgerkrigen som har rast siden 2014 vitner om noe annet. Kjelsbergs utsagn avslører en klasseblindhet man ikke forventer hos en selverklært sosialist når han gir et autoritært høyrevridd regime blankofullmakt til å beordre sine undersåtter inn i en meningsløs død. Unntakslovene, som nekter menn å reise utenlands, hadde heller ikke vært nødvendig om offerviljen var unison.

Det rapporteres stadig oftere om Zelenskij-regimets rå maktbruk for å tvinge motvillige ukrainere til fronten. Til en krig som ikke kan vinnes og som setter Ukraina i en dårligere posisjon enn en tidlig framforhandlet løsning. Det er et forskrekkelig menneskesyn!

Krig er det mest alvorlige politikerne kan bale med. Jeg forventer derfor at våre folkevalgte kan redegjøre for politikken sin. Jeg takker for svar fra Kjelsberg, men venter fortsatt på svar fra Rødt-toppene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Oslo

Høyres kuttreform – med Ap på laget?

Byråd Saliba Korkunc (H) hevder i Klassekampen 24. april at bydelsreformen i Oslo vil gi «kortere vei til makta» og bidra til å utjevne forskjeller. Det er en påstand som faller sammen når den møter virkeligheten. For det som faktisk foreslås, er å halvere antall bydeler og fjerne en fjerdedel av de folkevalgte. Det betyr flere innbyggere per folkevalgt, større avstander og svakere representasjon. Å kalle det mer demokrati er ikke bare misvisende – det snur virkeligheten på hodet. For folk i Groruddalen, Søndre Nordstrand og andre deler av Oslo betyr dette mindre innflytelse, ikke mer.

Kultur

La barna innta Nasjo­nal­gal­le­riet

Oslo sentrum er dominert av voksne. Det finnes nærmest ingen kulturtilbud for barn i hovedstaden, utenom kino og teater. Hvorfor ikke gjøre det tomme, sentralt beliggende Nasjonalgalleriet til et «Barnas hus» i Oslo sentrum? De fleste ville frydet seg over å løpe i de gamle trappene. Nasjonalgalleriet kan bli et eldorado for barn og unge. Det finnes heis for dem som trenger det. Barnas hus kan dessuten skape arbeidsplasser for kulturarbeidere. Jeg tipset en politiker om muligheten for seks år siden under en sammenkomst i Oslo rådhus.

Diskriminering

Hva skjer etter at man faktisk får jobben?

Det er godt dokumentert at det forekommer etnisk diskriminering ved ansettelser i det norske arbeidsmarkedet. Forskning fra de siste 15 årene viser at etniske minoriteter sjeldnere kalles inn til jobbintervju enn likt kvalifiserte majoritetssøkere. Men hva skjer etter at man faktisk får jobben? Er det fortsatt en ulempe å ha en etnisk minoritetsbakgrunn? I vår nye rapport, Etnisk ulikhet etter ansettelse, undersøker vi hva etnisk minoritetsbakgrunn betyr for arbeidstakeres karrieremuligheter og arbeidsmiljø. Det er betydelige lønnsforskjeller mellom ansatte med minoritets- og majoritetsbakgrunn i det norske arbeidsmarkedet. For eksempel tjener innvandrere fra Asia og Afrika i snitt rundt tolv prosent mindre enn øvrig befolkning, selv når man sammenligner personer med lik alder, kjønn og utdanning. Når vi sammenligner ansatte på samme arbeidsplass og i samme type jobb, er lønnsforskjellene langt mindre. Det tyder på at de overordnede lønnsforskjellene mellom innvandrere og øvrig befolkning ikke først og fremst handler om diskriminering i lønnsfastsettelsen, men om hvilke jobber de har. Ens etniske bakgrunn har derimot klar betydning for sannsynlighetene for å avansere på arbeidsplassen. Selv om det generelt er få som går over til en høyere rangert stilling fra ett år til det neste, er sannsynligheten enda lavere for innvandrere og norskfødte med bakgrunn utenfor Europa – henholdsvis 60 og 30 prosent lavere sammenlignet med ansatte med majoritetsbakgrunn, selv med lik utdanning, ansiennitet og arbeidsgiver. Vi vet ikke om forskjellene i intern mobilitet skyldes diskriminering. Det kan handle om at disse gruppene i mindre grad søker om opprykk, eller at de heller søker karriereavansement gjennom å bytte arbeidsplass enn å bli værende på samme sted.