Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte til ukraina

«Grasrot­ini­tiativ», Kjelsberg?

Ronny Kjelsberg svarer på min kronikk 14. desember om Rødt-toppenes våpenstøtte. Han påstår snuoperasjonen skjedde etter «initiativ fra grasrota» og en «demokratisk prosess» med et endelig landsmøtevedtak, og ikke etter eksternt press. Her er han i kronologisk og begrepsmessig bakvendtland. Rødt-toppene snudde synkront helt på eget initiativ lenge før landsmøtet i april. I januar hadde flere av stortingspolitikerne, partisekretæren og sentralstyret flagget våpenstøtte. Partileder Moxnes kom snart diltende etter. Å kalle dette «grasrotinitiativ» er en absurd begrepsforståelse. At ingen Rødt-topper ennå har klart å svare meg, tyder på fraværende analyse.

Kjelsberg hevder Russland ikke er eksistensielt truet, men ignorerer at hans eget partiprogram begrunner behovet for Nato-utmeldelse nettopp med farene ved Natos østutvidelser. Til tross for ødeleggelsen av Serbia, Irak og Libya, må Kjelsberg få lov å mene at Nato ikke utgjør noen eksistensiell trussel. Men Russland handler ut ifra sin egen forståelse, ikke hva Kjelsberg måtte mene. Når Kjelsberg insisterer på å ikke ta innover seg Russlands perspektiv, er han heller ikke i stand til å forstå at Russland kommer til å mobilisere nødvendige ressurser for å oppnå sine mål. Når man deretter vurderer styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland, er det innlysende at Ukraina vil tape.

Det han derimot har rett i, er at krigen er eksistensiell for Ukraina – uten å skjønne at det slår beina under hans argumenter. For det er krigen, som Vesten og Kjelsberg oppfordrer til, som til slutt kan utslette Ukraina, ikke en diplomatisk løsning.

Det er ifølge Kjelsberg ukrainerne selv som må bestemme ofrene, som om det finnes én samlet ukrainsk vilje. Borgerkrigen som har rast siden 2014 vitner om noe annet. Kjelsbergs utsagn avslører en klasseblindhet man ikke forventer hos en selverklært sosialist når han gir et autoritært høyrevridd regime blankofullmakt til å beordre sine undersåtter inn i en meningsløs død. Unntakslovene, som nekter menn å reise utenlands, hadde heller ikke vært nødvendig om offerviljen var unison.

Det rapporteres stadig oftere om Zelenskij-regimets rå maktbruk for å tvinge motvillige ukrainere til fronten. Til en krig som ikke kan vinnes og som setter Ukraina i en dårligere posisjon enn en tidlig framforhandlet løsning. Det er et forskrekkelig menneskesyn!

Krig er det mest alvorlige politikerne kan bale med. Jeg forventer derfor at våre folkevalgte kan redegjøre for politikken sin. Jeg takker for svar fra Kjelsberg, men venter fortsatt på svar fra Rødt-toppene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Tøyen

Å stjele fra byungene

Det var Jan Erik Vold som stilte spørsmålet: «Vet Oslo byråd hva en spade er?» Året var 1988. Det borgerlige byrådet, ledet av Høyres Michael Tetzschner, ville legge ned skolehagene. Tomten skulle de selge unna. Det var i skolehage at Vold hadde lært «å sette slagstøvver’n på spa’bla’et og tråkke til.» Å legge ned skolehagene var, med Volds låt, «å stæla fra byunga». Nedleggelsen ville spare to millioner kroner i driftskostnad. Salgsinntekten skulle gi en pen éngangssum i en slunken bykasse. Slik gikk det ikke. Skolenehagene på Geitmyra ligger der stadig, til evig glede for byungene. Politikere som visste prisen på alt, men kjente verdien av ingenting, tapte. Nå står Oslo foran store nedskjæringer.

Økologisk mat

Takk til Tore!

Jeg har nettopp lest Tore Stubberuds artikkel om Debio og økologisk landbruk, og jeg vil bare si takk til ham! Jeg er opptatt av økologisk landbruk, og mottar medlemsblad fra Økologisk Norge med reklame for fancy Oslo-restauranter, obskure oppskrifter og selvpromotering av diverse folk som vil selge deg noe, med mer, og har kjent på noe som jeg ikke har klart å sette ord på. Så leste jeg innlegget til Tore Stubberud i Klassekampen nå i dag, og tenkte «amen!» (slik er det).

Innvandringspolitikk

Asylmottak i utlandet? En elendig idé

Regjeringen åpner for samarbeid med EU om asylmottak og retursentre utenfor Europa, såkalt eksternalisering. Dette er først og fremst et rettslig spørsmål. Vi kjenner modellen fra Italia–Libya-samarbeidet, EUs avtaler med Tyrkia og Libya, Danmarks Rwanda-planer og Storbritannias Rwanda-ordning. Erfaringene er gjennomgående dårlige: menneskerettsbrudd, rettstomme rom og langvarige rettsprosesser. Essensen er enkel: En stat kan ikke eksportere sitt menneskerettsansvar. Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 1 og praksis fra Strasbourg-domstolen oppstår ansvar når staten utøver effektiv kontroll, også utenfor eget territorium. I Hirsi Jamaa-saken ble Italia dømt for å ha sendt båtflyktninger til Libya. I M.S.S.-saken ble Belgia dømt for å sende en asylsøker til et Hellas med systemsvikt. Staten har plikt til å vite hva den sender folk til, og kan ikke gjemme seg bak andre staters mangler. Overført til Norge: Betaler vi for, inngår avtale om og styrer et mottak i tredjeland, er det fortsatt Norge som bærer ansvaret.