Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte til ukraina

«Grasrot­ini­tiativ», Kjelsberg?

Ronny Kjelsberg svarer på min kronikk 14. desember om Rødt-toppenes våpenstøtte. Han påstår snuoperasjonen skjedde etter «initiativ fra grasrota» og en «demokratisk prosess» med et endelig landsmøtevedtak, og ikke etter eksternt press. Her er han i kronologisk og begrepsmessig bakvendtland. Rødt-toppene snudde synkront helt på eget initiativ lenge før landsmøtet i april. I januar hadde flere av stortingspolitikerne, partisekretæren og sentralstyret flagget våpenstøtte. Partileder Moxnes kom snart diltende etter. Å kalle dette «grasrotinitiativ» er en absurd begrepsforståelse. At ingen Rødt-topper ennå har klart å svare meg, tyder på fraværende analyse.

Kjelsberg hevder Russland ikke er eksistensielt truet, men ignorerer at hans eget partiprogram begrunner behovet for Nato-utmeldelse nettopp med farene ved Natos østutvidelser. Til tross for ødeleggelsen av Serbia, Irak og Libya, må Kjelsberg få lov å mene at Nato ikke utgjør noen eksistensiell trussel. Men Russland handler ut ifra sin egen forståelse, ikke hva Kjelsberg måtte mene. Når Kjelsberg insisterer på å ikke ta innover seg Russlands perspektiv, er han heller ikke i stand til å forstå at Russland kommer til å mobilisere nødvendige ressurser for å oppnå sine mål. Når man deretter vurderer styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland, er det innlysende at Ukraina vil tape.

Det han derimot har rett i, er at krigen er eksistensiell for Ukraina – uten å skjønne at det slår beina under hans argumenter. For det er krigen, som Vesten og Kjelsberg oppfordrer til, som til slutt kan utslette Ukraina, ikke en diplomatisk løsning.

Det er ifølge Kjelsberg ukrainerne selv som må bestemme ofrene, som om det finnes én samlet ukrainsk vilje. Borgerkrigen som har rast siden 2014 vitner om noe annet. Kjelsbergs utsagn avslører en klasseblindhet man ikke forventer hos en selverklært sosialist når han gir et autoritært høyrevridd regime blankofullmakt til å beordre sine undersåtter inn i en meningsløs død. Unntakslovene, som nekter menn å reise utenlands, hadde heller ikke vært nødvendig om offerviljen var unison.

Det rapporteres stadig oftere om Zelenskij-regimets rå maktbruk for å tvinge motvillige ukrainere til fronten. Til en krig som ikke kan vinnes og som setter Ukraina i en dårligere posisjon enn en tidlig framforhandlet løsning. Det er et forskrekkelig menneskesyn!

Krig er det mest alvorlige politikerne kan bale med. Jeg forventer derfor at våre folkevalgte kan redegjøre for politikken sin. Jeg takker for svar fra Kjelsberg, men venter fortsatt på svar fra Rødt-toppene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Litteratur

Å tre en mal over litte­ra­turen

I Klassekampen 22. desember svarer Joanna Rzadkowska på mitt innlegg der jeg kritiserer Carline Tromps anmeldelse av min nyeste roman, «Noe vidunderlig vil skje», som kom på Pelikanen Forlag i høst. Jeg forstår Rzadkowskas behov for å forsvare science fiction-sjangeren, en sjanger med mange gode bidrag som altfor lenge har vært uglesett, men hele mitt poeng er at jeg ikke har hentet grep fra denne sjangeren og jeg synes det er ganske tydelig. Enden av verden er ikke forbeholdt science fiction-sjangeren, men er en del av den grunnleggende menneskelige forestillingsverden, siden tidenes morgen. Den inngangen kan for eksempel forklare min bruk av klisjeer, et grep jeg jobber aktivt med i boka. De samme innvendingene gjelder om man setter boken opp mot den satiriske realismen. Boken min gjør ingen forsøk på å være morsom, fortellerposisjonen innehar ingen satirisk distanse, og objektene i teksten er ikke der for å skape et virkelighetsnært bilde av verden. De har en annen funksjon. Jeg synes det er underlig å tvinge sjangerkrav over en bok som jobber med helt andre grep. Jeg jobber selv som skrivelærer og gir lesninger på skjønnlitterære tekster hele tiden.

Innvandring

Misten­ke­lig­gjø­rende innvand­rings­debatt

Emilie Kaland Lindseth avlegger meg en visitt i Klassekampen 19. desember, hvor hun harselerer med og mistenkeliggjør min snuoperasjon i innvandringspolitikken. Jeg er visstnok skyldig i enten politisk latskap eller en bevisst strategi for å tekkes velgere fra Frp når jeg argumenterer mot en liberal innvandringspolitikk. La meg derfor prøve å oppklare. For det første mener jeg at dagens asylsystem er feilslått. Vi hjelper få, ikke de mest sårbare og overlater regien til kyniske menneskesmuglere. Samtidig bruker Europa rundt ti ganger så mye på i underkant av én million asylsøkere, som på verdens 123 millioner flyktninger. For det andre mener jeg at høy innvandring over tid skaper store integreringsutfordringer og kan svekke samfunnsmodellens legitimitet. Dessuten vil det få store konsekvenser for jenter og skeive i innvandrermiljøer.

Plan for norge

Hører det samiske til i Norges «vi»?

Når et land skriver om seg selv, skriver det også hvem som får sitte ved bålet. Jeg åpner Regjeringen Støres plan for Norge 2025–2029 som lover fellesskap, og jeg leter etter de navnene som bærer nord: samer, samisk språk, samiske barn, samiske næringer. De er unevnelige der? Og fravær er ikke alltid stillhet; fravær kan være en plass som allerede er tildelt. I skolegården skjer dette uten rop. Leken går sin gang. Regler blir til. Noen blir kaptein, noen blir med, noen blir borte. Og ved gjerdet står barnet som ikke ble invitert.