Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte til ukraina

«Grasrot­ini­tiativ», Kjelsberg?

Ronny Kjelsberg svarer på min kronikk 14. desember om Rødt-toppenes våpenstøtte. Han påstår snuoperasjonen skjedde etter «initiativ fra grasrota» og en «demokratisk prosess» med et endelig landsmøtevedtak, og ikke etter eksternt press. Her er han i kronologisk og begrepsmessig bakvendtland. Rødt-toppene snudde synkront helt på eget initiativ lenge før landsmøtet i april. I januar hadde flere av stortingspolitikerne, partisekretæren og sentralstyret flagget våpenstøtte. Partileder Moxnes kom snart diltende etter. Å kalle dette «grasrotinitiativ» er en absurd begrepsforståelse. At ingen Rødt-topper ennå har klart å svare meg, tyder på fraværende analyse.

Kjelsberg hevder Russland ikke er eksistensielt truet, men ignorerer at hans eget partiprogram begrunner behovet for Nato-utmeldelse nettopp med farene ved Natos østutvidelser. Til tross for ødeleggelsen av Serbia, Irak og Libya, må Kjelsberg få lov å mene at Nato ikke utgjør noen eksistensiell trussel. Men Russland handler ut ifra sin egen forståelse, ikke hva Kjelsberg måtte mene. Når Kjelsberg insisterer på å ikke ta innover seg Russlands perspektiv, er han heller ikke i stand til å forstå at Russland kommer til å mobilisere nødvendige ressurser for å oppnå sine mål. Når man deretter vurderer styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland, er det innlysende at Ukraina vil tape.

Det han derimot har rett i, er at krigen er eksistensiell for Ukraina – uten å skjønne at det slår beina under hans argumenter. For det er krigen, som Vesten og Kjelsberg oppfordrer til, som til slutt kan utslette Ukraina, ikke en diplomatisk løsning.

Det er ifølge Kjelsberg ukrainerne selv som må bestemme ofrene, som om det finnes én samlet ukrainsk vilje. Borgerkrigen som har rast siden 2014 vitner om noe annet. Kjelsbergs utsagn avslører en klasseblindhet man ikke forventer hos en selverklært sosialist når han gir et autoritært høyrevridd regime blankofullmakt til å beordre sine undersåtter inn i en meningsløs død. Unntakslovene, som nekter menn å reise utenlands, hadde heller ikke vært nødvendig om offerviljen var unison.

Det rapporteres stadig oftere om Zelenskij-regimets rå maktbruk for å tvinge motvillige ukrainere til fronten. Til en krig som ikke kan vinnes og som setter Ukraina i en dårligere posisjon enn en tidlig framforhandlet løsning. Det er et forskrekkelig menneskesyn!

Krig er det mest alvorlige politikerne kan bale med. Jeg forventer derfor at våre folkevalgte kan redegjøre for politikken sin. Jeg takker for svar fra Kjelsberg, men venter fortsatt på svar fra Rødt-toppene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Billedkunst

Et politisk røykteppe

Det omtalte verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» av Noa Eshkol er blitt en tautrekking mellom politisk korrekthet og kuratorisk makt. Problemet er ikke sørgeteppet, problemet er hvordan politikk og kuratering hever seg høyere enn kunsten selv. I mine øyne er det et beskjedent verk laget med teknikken patchwork, en populær syteknikk på 70- og 80-tallet. Det er laget med rester av tekstiler, kanskje kunstnerens gamle gardin, av en kunstner som aldri har tatt livet av noen, men som uttrykker sorg gjennom sin kunst. 50 år senere protesterer en stor gruppe av kulturpersonligheter, som med kunsten som påskudd krever at deres politiske standpunkt skal stå sterkere enn kuratorenes oppgave. De dømmer Nasjonal­museet, et ellers tidsriktig museum hvor mangfold er blitt en fast størrelse i hvert minste skritt. Ane Hjort Guttu håner også Nasjonalmuseets økonomiske støtte fra «søkkrike skattesnyltere». Ikke bare understreker hun sin egen politiske (korrekte) holdning, men hun ser ikke de lange linjer til tradisjonen med at private aktører samarbeider med det offentlige for å kunne gjennomføre utstillinger. Når Geir Egil Berg­jord og Victor Lind «krever» at museet redegjør for sine politiske holdninger, har de allerede stilt seg over museet politisk.

Andre verdskrig

Forklaring er ikkje forsvar

Dag Steinfeld svarar 7. november på min kronikk om kvifor òg ikkje-nazistar innan politiet deltok i Holocaust. Steinfeld har fått det for seg at eg på eit eller anna nivå «forsvarer» handlingane til politifolka. Men det var langt frå mitt føremål. Det var tvert i mot å prøva å forklara kvifor det som både i samtida og i ettertida vart vurderte som fryktelege handlingar likevel vart utførde, og det også av fiendar av nazismen. Det var nemleg krefter og mekanismar som overvann motstandsevna hos desse politifolka og gjorde at dei i det minste ikkje ope nekta å utføra ordren om å arrestera jødane, trass i at dei visste at denne ordren var både ulovleg og umoralsk. Dersom me i det heile teke skal læra noko av dette botnpunktet i norsk historie, må me difor analysera desse kreftene og mekanismane og korleis dei kunne få folk til å gjera ting dei også sjølv såg på som moralsk forkastelege.

Innvandring

Snakk om økonomien, ikke innvand­ringen

Jo Skårderud tar i gårsdagens avis til orde for at venstresida må snakke mer om asyl- og innvandringspolitikk, for det første fordi den liberale asylpolitikken ikke er bærekraftig, og for det andre at den vanlige velgeren gjennomskuer denne politikken. Jeg er derimot uenig i at det å diskutere og legitimere høyresidas syn på innvandring kan gjøre noe annet enn å skade venstresida. Dette vet høyresida, som er grunnen til at de hamrer løs på nettopp dette temaet. Asyl- og flyktningdebatten er et skalkeskjul for de reelle problemene i samfunnet. Eksempelet hans i starten av kronikken er viktig – når han i debatten med Espen Teigen og Ole Asbjørn Ness hele tida blir avbrutt av at de bare vil snakke om problemene med innvandring. Dette er fordi de vet at de kan vinne denne debatten. Å legge skylda på «den andre» er alltid et virkemiddel de ytterst til høyre har brukt for å finne grunnen til at folk føler at samfunnet de lever i, ikke fungerer. Om det er flyktninger, skeive, transpersoner, muslimer, eller jøder.