Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte til ukraina

«Grasrot­ini­tiativ», Kjelsberg?

Ronny Kjelsberg svarer på min kronikk 14. desember om Rødt-toppenes våpenstøtte. Han påstår snuoperasjonen skjedde etter «initiativ fra grasrota» og en «demokratisk prosess» med et endelig landsmøtevedtak, og ikke etter eksternt press. Her er han i kronologisk og begrepsmessig bakvendtland. Rødt-toppene snudde synkront helt på eget initiativ lenge før landsmøtet i april. I januar hadde flere av stortingspolitikerne, partisekretæren og sentralstyret flagget våpenstøtte. Partileder Moxnes kom snart diltende etter. Å kalle dette «grasrotinitiativ» er en absurd begrepsforståelse. At ingen Rødt-topper ennå har klart å svare meg, tyder på fraværende analyse.

Kjelsberg hevder Russland ikke er eksistensielt truet, men ignorerer at hans eget partiprogram begrunner behovet for Nato-utmeldelse nettopp med farene ved Natos østutvidelser. Til tross for ødeleggelsen av Serbia, Irak og Libya, må Kjelsberg få lov å mene at Nato ikke utgjør noen eksistensiell trussel. Men Russland handler ut ifra sin egen forståelse, ikke hva Kjelsberg måtte mene. Når Kjelsberg insisterer på å ikke ta innover seg Russlands perspektiv, er han heller ikke i stand til å forstå at Russland kommer til å mobilisere nødvendige ressurser for å oppnå sine mål. Når man deretter vurderer styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland, er det innlysende at Ukraina vil tape.

Det han derimot har rett i, er at krigen er eksistensiell for Ukraina – uten å skjønne at det slår beina under hans argumenter. For det er krigen, som Vesten og Kjelsberg oppfordrer til, som til slutt kan utslette Ukraina, ikke en diplomatisk løsning.

Det er ifølge Kjelsberg ukrainerne selv som må bestemme ofrene, som om det finnes én samlet ukrainsk vilje. Borgerkrigen som har rast siden 2014 vitner om noe annet. Kjelsbergs utsagn avslører en klasseblindhet man ikke forventer hos en selverklært sosialist når han gir et autoritært høyrevridd regime blankofullmakt til å beordre sine undersåtter inn i en meningsløs død. Unntakslovene, som nekter menn å reise utenlands, hadde heller ikke vært nødvendig om offerviljen var unison.

Det rapporteres stadig oftere om Zelenskij-regimets rå maktbruk for å tvinge motvillige ukrainere til fronten. Til en krig som ikke kan vinnes og som setter Ukraina i en dårligere posisjon enn en tidlig framforhandlet løsning. Det er et forskrekkelig menneskesyn!

Krig er det mest alvorlige politikerne kan bale med. Jeg forventer derfor at våre folkevalgte kan redegjøre for politikken sin. Jeg takker for svar fra Kjelsberg, men venter fortsatt på svar fra Rødt-toppene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Usa og russland

Bomber og bomber, to forskjel­lige ting?

Det må være lov å spørre seg i denne søte juletid med bismak: Hva er forskjellen på når Putin bomber og når Trump bomber? For ikke å virke for provoserende på alle dem som syns det er grusomt når den ene parten dreper folk og ødelegger livsgrunnlaget for tusenvis av mennesker, men føler seg trygge når den andre siden gjør det samme. Dette er et så ømtålig spørsmål i kongeriket Norge, at jeg faktisk vil foreslå at norske myndigheter kommer på banen og forklarer. Hvem er det som ruster mest opp? I dag ble det sagt at nå er våpenindustrien i Vesten, for ikke å si Norge, omtrent på størrelse med oppdrettsnæringen. Og dette skal vi som beboere i dette landet være glade for, og i tillegg vær så god «føle oss trygge»? Denne logikken skurrer veldig.

Jul

Sannheten om julen

Julen fremstilles gjerne som en tid for refleksjon, takknemlighet og omtanke for dem som har mindre enn oss. En tid for fellesskap, familie og et avbrekk fra hverdagens mas og jag. Men er det egentlig det? Vi mener julen i dag er toppen av et isfjell av illusjoner samfunnet opprettholder for å rettferdiggjøre et system vi alle er fanget i. Kanskje handlet julen en gang om medfølelse og samhold, men slik er det ikke lenger. Tiden da julen samlet familien i en hedensk eller religiøs ramme er for lengst forbi. I dag fungerer den først og fremst som en flukt fra virkelighetens arbeidspress, en kollektiv eskapisme. Før vi i det hele tatt får ro, må vi gjennom et kjøpepress uten sidestykke.

Historie

Kolo­nia­lisme: en presi­sering

I gårsdagens Klassekampen har Michael Brenna en kommentar til min artikkel om dansk-norsk kolonialisme i «Kringla Heimsins» dagen før. Mitt anliggende var ikke å gå inn i diskusjonen om Norges statsrettslige stilling under det danske eneveldet (1660-1814), men å dokumentere at det i denne perioden fant sted både slavehandel og plantasjekolonier som satte tydelig avtrykk i det norske samfunnet. (For et norsk samfunn eksisterte vel? ) Det var derfor uheldig at redaksjonen valgte et forsideoppslag og en ingress som stiller spørsmålet om Norge var en kolonimakt og løfta fram at «vi» tjente gode penger. Det finnes ikke noe «vi» i artikkelen, der jeg løfter fram plantasjeeiere, skipsredere, guvernører og aksjonærer. For norsk økonomi som helhet spilte det en viktig rolle at store sjøfartsbyer vokste fram og at Norge ved den danske avståelsen i 1814 hadde en betydelig handelsflåte. Det handler ikke om «nasjonalromantikk», men om materiell virkelighet. Norge var ikke en sjølstendig kolonimakt, noe Brenna gir inntrykk av jeg har skrevet, men tilknytninga til Danmark-Norges kolonialisme og slavehandel ga betydelig fordeler og en norsk økonomi flere bein å stå på.