Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte til ukraina

«Grasrot­ini­tiativ», Kjelsberg?

Ronny Kjelsberg svarer på min kronikk 14. desember om Rødt-toppenes våpenstøtte. Han påstår snuoperasjonen skjedde etter «initiativ fra grasrota» og en «demokratisk prosess» med et endelig landsmøtevedtak, og ikke etter eksternt press. Her er han i kronologisk og begrepsmessig bakvendtland. Rødt-toppene snudde synkront helt på eget initiativ lenge før landsmøtet i april. I januar hadde flere av stortingspolitikerne, partisekretæren og sentralstyret flagget våpenstøtte. Partileder Moxnes kom snart diltende etter. Å kalle dette «grasrotinitiativ» er en absurd begrepsforståelse. At ingen Rødt-topper ennå har klart å svare meg, tyder på fraværende analyse.

Kjelsberg hevder Russland ikke er eksistensielt truet, men ignorerer at hans eget partiprogram begrunner behovet for Nato-utmeldelse nettopp med farene ved Natos østutvidelser. Til tross for ødeleggelsen av Serbia, Irak og Libya, må Kjelsberg få lov å mene at Nato ikke utgjør noen eksistensiell trussel. Men Russland handler ut ifra sin egen forståelse, ikke hva Kjelsberg måtte mene. Når Kjelsberg insisterer på å ikke ta innover seg Russlands perspektiv, er han heller ikke i stand til å forstå at Russland kommer til å mobilisere nødvendige ressurser for å oppnå sine mål. Når man deretter vurderer styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland, er det innlysende at Ukraina vil tape.

Det han derimot har rett i, er at krigen er eksistensiell for Ukraina – uten å skjønne at det slår beina under hans argumenter. For det er krigen, som Vesten og Kjelsberg oppfordrer til, som til slutt kan utslette Ukraina, ikke en diplomatisk løsning.

Det er ifølge Kjelsberg ukrainerne selv som må bestemme ofrene, som om det finnes én samlet ukrainsk vilje. Borgerkrigen som har rast siden 2014 vitner om noe annet. Kjelsbergs utsagn avslører en klasseblindhet man ikke forventer hos en selverklært sosialist når han gir et autoritært høyrevridd regime blankofullmakt til å beordre sine undersåtter inn i en meningsløs død. Unntakslovene, som nekter menn å reise utenlands, hadde heller ikke vært nødvendig om offerviljen var unison.

Det rapporteres stadig oftere om Zelenskij-regimets rå maktbruk for å tvinge motvillige ukrainere til fronten. Til en krig som ikke kan vinnes og som setter Ukraina i en dårligere posisjon enn en tidlig framforhandlet løsning. Det er et forskrekkelig menneskesyn!

Krig er det mest alvorlige politikerne kan bale med. Jeg forventer derfor at våre folkevalgte kan redegjøre for politikken sin. Jeg takker for svar fra Kjelsberg, men venter fortsatt på svar fra Rødt-toppene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Terrorangrepet i berlin

Avsatsen var stygg, Svenneby

Ola Svenneby kjenner seg openbert ille fert med av underteikna. For så vidt forståeleg nok. Nett det tek eg med ro. I tilsvaret sitt, etter å ha anklaga meg for å vera nedrig og å bruka hersketeknikkar, etterlyser Svenneby at me tek «debatter som: Hvorfor er det slik at politiet i Berlin advarer skeive mot enkelte bydeler? Hvorfor ser vi nok en gang et islamistisk angrep mot skeive? Hvordan arbeider moskeene og trossamfunnene for å forhindre hat i sine miljøer?». Hadde det vore debatten som Svenneby tok anstøyt til, så hadde eg faktisk ikkje hatt noko å utsetja. Problemet er berre at det var ikkje det han gjorde. Her er det han publiserte på Facebook 26 juli: «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive. Ikke ett ord om hvordan dette ikke er et enkelttilfelle, men én i rekken av flere gjerningsmenn som selv – eller som har foreldre – som innvandret til Europa med et verdisett som er en direkte trussel mot homofile. Jeg synes også det er spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag.» Hadde Svenneby faktisk halde seg til å oppmode til ein debatt om skeive sin situasjon, kvifor det nett er me som vert gjort til mål, og korleis me best kan møte trugslane mot oss, hadde det vore ein ting.

Pomorfestivalen

Ensidig journa­listikk

Det var med interesse og forundring at jeg leste Klassekampen fredag 24. juli etter fire gode dager ved Pomorfestivalen i Vardø i forrige uke. I stedet for å lage en usedvanlig dårlig, misvisende og ensidig artikkel burde Klassekampen heller ha vært til stede med en reportasje fra en allsidig og velarrangert festival i nord – eller i det minste satt seg inn i programmet. Klassekampen har intervju med Senterparti-ordføreren i Vardø, Tor-Erik Labahå, som vil endre navnet på festivalen til Vardødagene. Ingen grunn til det. Pomorfestivalen er et vel innarbeidet navn og har vært et godt varemerke i 35 år. Folk vet hva de går til både i Kiberg og Vardø. Forslaget må karakteriseres som et merkelig soloutspill uten støtte i lokalsamfunnet. I artikkelen reagerer jeg kraftig på at min gode og dyktige kollega Kari Aga Myklebust blir misbrukt.

22. juli

Aldri glemme! Men hva så?

Marte Michelet har en tankevekkende artikkel i Klassekampen 1. august. I forlengelsen av minnehøytidene rundt 22. juli-massakren savner hun en brei massemobilisering mot fascismen på linje med blomsterhavet ved domkirka for 15 år siden og, uten sammenligning for øvrig, massemønstringen på Karl Johan som hyllet fotballheltene etter VM-bragden. «Nordmenn tørster etter massemønstringer!» og fellesskap. Hun ironiserer over «viktige personer med senket blikk og hendene foldet, rituelt minnes en historisk enkelthendelse». Jeg vil trekke denne tankegangen litt lenger.