Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattVåpenstøtte til ukraina

«Grasrot­ini­tiativ», Kjelsberg?

Ronny Kjelsberg svarer på min kronikk 14. desember om Rødt-toppenes våpenstøtte. Han påstår snuoperasjonen skjedde etter «initiativ fra grasrota» og en «demokratisk prosess» med et endelig landsmøtevedtak, og ikke etter eksternt press. Her er han i kronologisk og begrepsmessig bakvendtland. Rødt-toppene snudde synkront helt på eget initiativ lenge før landsmøtet i april. I januar hadde flere av stortingspolitikerne, partisekretæren og sentralstyret flagget våpenstøtte. Partileder Moxnes kom snart diltende etter. Å kalle dette «grasrotinitiativ» er en absurd begrepsforståelse. At ingen Rødt-topper ennå har klart å svare meg, tyder på fraværende analyse.

Kjelsberg hevder Russland ikke er eksistensielt truet, men ignorerer at hans eget partiprogram begrunner behovet for Nato-utmeldelse nettopp med farene ved Natos østutvidelser. Til tross for ødeleggelsen av Serbia, Irak og Libya, må Kjelsberg få lov å mene at Nato ikke utgjør noen eksistensiell trussel. Men Russland handler ut ifra sin egen forståelse, ikke hva Kjelsberg måtte mene. Når Kjelsberg insisterer på å ikke ta innover seg Russlands perspektiv, er han heller ikke i stand til å forstå at Russland kommer til å mobilisere nødvendige ressurser for å oppnå sine mål. Når man deretter vurderer styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland, er det innlysende at Ukraina vil tape.

Det han derimot har rett i, er at krigen er eksistensiell for Ukraina – uten å skjønne at det slår beina under hans argumenter. For det er krigen, som Vesten og Kjelsberg oppfordrer til, som til slutt kan utslette Ukraina, ikke en diplomatisk løsning.

Det er ifølge Kjelsberg ukrainerne selv som må bestemme ofrene, som om det finnes én samlet ukrainsk vilje. Borgerkrigen som har rast siden 2014 vitner om noe annet. Kjelsbergs utsagn avslører en klasseblindhet man ikke forventer hos en selverklært sosialist når han gir et autoritært høyrevridd regime blankofullmakt til å beordre sine undersåtter inn i en meningsløs død. Unntakslovene, som nekter menn å reise utenlands, hadde heller ikke vært nødvendig om offerviljen var unison.

Det rapporteres stadig oftere om Zelenskij-regimets rå maktbruk for å tvinge motvillige ukrainere til fronten. Til en krig som ikke kan vinnes og som setter Ukraina i en dårligere posisjon enn en tidlig framforhandlet løsning. Det er et forskrekkelig menneskesyn!

Krig er det mest alvorlige politikerne kan bale med. Jeg forventer derfor at våre folkevalgte kan redegjøre for politikken sin. Jeg takker for svar fra Kjelsberg, men venter fortsatt på svar fra Rødt-toppene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Krig

Krigs­mi­nister Sandvik

Takk til Lars Egeland som skriver om forsvarsminister Tore O. Sandvik i Klassekampen (5. mars). Sandvik hadde et innlegg i samme avis (2. mars) der han mener at vi kan være trygge [overfor Russland?] bare vi ruster skikkelig opp. «Ikke et ord om behovet for atomnedrustning.

Industripolitikk

Hvorfor forsvarer SV Nysnø?

De siste årene har SV skrotet målet om å melde Norge ut av Nato, fredet EØS-avtalen, gått med på pensjonsforliket og støttet elektrifiseringen av Melkøya. Likevel mener Reber Iversen og stortingsrepresentant Ingrid Fiskaa (5. mars) at det er Rødt som er inne i en høyredreining. Grunnen er at Rødt vil legge ned det statlige investeringsselskapet Nysnø – en borgerlig konstruksjon som ble opprettet av Høyre/Frp-regjeringen i 2017. Premisset for innlegget til Reber og Fiskaa er at Nysnø tjener arbeiderklassen og gir mer demokratisk kontroll over økonomien. Men det hjelper verken arbeiderklassen, fellesskapet eller folkestyret at staten pumper fellesskapets midler inn i kommersielle selskaper uten å få noe igjen for det. Å eie små eierandeler i oppdrettsselskaper og såkalt fond-i-fond gir ikke demokratisk kontroll over økonomien. Nysnø er heller ikke et godt klimatiltak.

Iran

Bombene gir ikke frihet til Iran

I krigens første dager ble ayatolla Khamenei og flere toppfigurer drept. Mens jeg skriver dette, har tallet sannsynligvis steget. Noen jubler, andre sørger. Det er trukket en linje som vil splitte den iranske identiteten i lang tid fremover. Veien til demokrati er blitt vanskeligere, ikke lettere. Vi ville vært stolte om vi som et samlet folk hadde styrtet regimet og stilt lederne for retten. Vi prøvde, og vi ofret mye under «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen, men vi klarte det ikke.