Får en hjerteinfarkt, er en død før ambulansen kommer fram, sier Hilde Hovden.
Hun står på kaia sammen med Marjit og Anlaug, to av sine fire døtre, og lesser matvarer over i båten hun skal kjøre dem hjem i.
Familien Hovden bor på øya familien har navn etter, midt i vidstrakte Møsvatn i Telemark. Hjemplassen, øya med den hvite trekirka som et tydelig landemerke, kan skimtes drøyt tre kilometer ut i sjøen. Bakenfor reiser Hardangervidda seg.
Klassekampen har sjekket 113-tidene i hele Norge. 50 grisgrendte strøk i nord har en ventetid på over en time på ambulanse. Bare 11 har like dårlige tider i resten av landet.
I Vest-Telemark, som har spredt bosetting, store avstander og værutsatte veier, er responstidene langt bedre enn i nord.
Enkelte flekker har imidlertid lang ventetid her også, og det er kanskje ikke så rart: På vinteren kjører familien Hovden snøscooter over isen, på høsten luftputebåt og på sommeren motorbåt. Familien har trengt luftambulanse to ganger de siste åra.
– Hvor mange bor på øya?
– Du har møtt halvparten av dem, sier Hovden.
For det er bare hennes familie som er fastboende på Hovden.
Måtte hentes hjemme
Kan man i det hele tatt klage på at ambulansen er fjern når man velger å bo sånn? De dårlige responstidene er ikke unike for Hovden. I Vest-Telemark bor mange grisgrendt, og innbyggere i hele fylket har deltatt i en enorm mobilisering for å få en luftambulanse stasjonert i Vinje kommune. Den ville kunne gitt raskere hjelp til mange, mener en Facebook-gruppe for folk som støtter formålet med over 11.000 medlemmer.
Hovden, med ektemann og døtre, bor på postnummer 3684 Rauland, som ligger helt øverst i Telemark og dekker flere populære hytteområder. De gangene de har trengt ambulanse, har det vært nødvendig med helikopter.
– Vi har fire jenter, og hun som er nummer to ble hentet i luftambulansen her i fjor …
Hun tenker seg om.
– … vår, for akkurat da var det scooterføre.
Nær tre timer til sykehus
Det gikk bra, forteller hun, mens Marjit og Anlaug løfter bæreposer om bord båten.
– Det kom to ambulanser hit til brygga. Det var liksom ikke akutt nok, så hun ble ikke fløyet helt til Skien i helikopter, sier Hovden.
Fra hun ringte til helikopteret landa på Hovden, gikk det omtrent 40 minutter.
– Det gikk veldig radig, så det var veldig bra, sier hun.
Det ble likevel en lang tur. 3684 Rauland er et stort og avsidesliggende postnummer. Fra første oppringning til folk er på plass på Skien sykehus, tar det i snitt to timer og 51 minutter.
– Folk bor ganske spredt her.
– Ja, så det hadde vært ønskelig at vi hadde fått en luftambulanse stasjonert her, så den ikke måtte fly helt fra Ål.
– Det er jo nærmest en bevegelse for å få det til Vinje. Du stiller deg bak det?
– Ja, veldig. Hvis det er dårlig vær på veien fra luftambulansestasjonen, så kommer den jo ikke, og er den på andre oppdrag, så kan det jo ta lang tid, sier hun.
Også mannen hennes har trengt luftambulanse, og hun kjenner til flere andre. Men hun tenker ikke noe særlig over hvor lang tid det tar å få hjelp her oppe.
– Det kan du ikke tenke på. Da blir man bekymret.
– Det er så fint her
Anlaug på 14 og Marjit, som snart er 16, trives godt på Hovden.
«Hvis det er dårlig vær på veien fra luftambulansestasjonen, så kommer den jo ikke.»
— Hilde Hovden, Hovden i Telemark
– Det er så fint her, og så er heimen så fri, sier Anlaug, som spilte trommer i en skolemusikal før hun handlet med mor.
Ungdommene tenker ikke noe særlig over hva som ville skje dersom uhellet var ute på øya deres.
– Vi ringer vel til luftambulanse hvis det ikke går an å frakte med båt eller scooter, sier Anlaug.
Vil ha helikopter
Hjemme på øya er det kaffeslabberas på plattingen. Gjestene er Anne Johanne Dyrland, pensjonist fra det også avsidesliggende Skinnarland, og Pål Thorrud, som flyttet til Rjukan for 40 år siden for å undervise på gymnaset. Thorrud har hytte like i nærheten og god tid til å bruke den, ettersom han la pekestokk og rødpenn på hylla for vel åtte år siden.
Over en kopp kaffe og et wienerbrød sitter de og prater med Harald Hovden, som har bodd her hele livet. Han er altmuligmann ute på Møsvatn. I går tømte han septiktanker på øya, hvor det også finnet noen hytter. Ellers går det i transport og diverse vedlikehold.
Hilde er kirketjener i kirka som ligger tett opptil tunet deres. Også hun driver med transport. Ellers fisker hun røye i Møsvatn, og familien selger ved. Det er ikke dyr på gården lenger, men de slår innmarka for å holde kulturlandskapet ved like.
De kan gjøre mye selv, men akuttkirurger er de ikke. At det er langt til hjelp, er noe som følger med å bo på en sånn plass. Og de har et avklart forhold til døden.
– Det er ikke noe annerledes enn å bli født. Det er en naturlig ting, sier Harald.
De forsøker å overføre den samme innstillingen til barna sine, forklarer Hilde.
– De har nok vært i mange flere begravelser enn folk på samme alder, sier hun.
Ekteparet er ivrige jegere, begge to. Harald jakter elg. Helsa holder ikke til reinjakt lenger, og rype – «de små kjøttfuglene» – har han aldri vært noe begeistret for. Hilde jakter rein på vidda, «men bare simle, for de får plass i sekken».
De har valgt livet her oppe, med alt som hører med.
– Du får heller være glad for at du daua med skoa på, og at du fikk gjort ting du hadde lyst til, sier Hilde.
På vei tilbake til fastlandet, overdøver Anne Johanne Dyrland motorduren og oppsummerer det hele.
– Det er helt topp å bo her, men vi skulle hatt en luftambulanse.