Denne historien begynner med at flere i familien hater Posten Norge. Et litt oppgitt, trøtt julehat. Først ryker avisleveransene og lørdagsposten, og snart blir det enda færre dager med postombæring.
Allerede abonnent? Logg inn
I høyt bemidlede kretser skiller man gjerne mellom gamle og nye penger. Vi – hyttefolket – skiller derimot mellom gamle og nye hytter. Det nye hyttefolket handler seg palasser i fjæra med alt du kan tenke deg av de flotteste moderne fasiliteter. Det er annerledes for de av oss som er velsignet med det flotteste plankebygde arvegods. Vi konkurrerer heller om hvem som har det laveste standarden. Det er jo tross alt ingenting som er bedre enn å slepe drikkevann til eget bruk langs en krøttersti til svetten siler så du må ta deg et upraktisk bad i sisternas oppsamlede (og kanskje litt grumsete) regnvann. Forresten: Ikke drikk sisternevannet. Da dør du.
RægerockerFolkebevegelsen Arkitekturopprøret, som kjemper mot stygge, mørke og sjelløse nybygg, har satt vakre ting på agendaen. Hvorfor kan ikke vi som samfunn enes om at svarte og grå bokser som sender tankene til diktaturer og dommedag, må vike til fordel for arkitektur inspirert av tradisjonelle og klassiske byggeskikker? Det fremstår som en gåte. Dessuten spiser det mørke og stygge trendveldet seg inn på nye områder. Jeg har nemlig samme følelse av «hvorfor gjør ingen noe med dette?!» på hjemmebane, i form av en ettåring som springer rundt og må bytte klær omtrent fem ganger om dagen. Det skal sies at vi arver store deler av garderoben hans, men når jeg en sjelden gang titter i butikkene, er ikke inntrykket stort bedre. Med mindre vi vil feilkjønne guttungen med rysjer, blonder og kjolesnitt – alt så klart i rosa- og lillatoner – står valget sjeldent mellom noe annet enn beigetoner ispedd lyseblått på den ene sida og svarte, brune, mørkeblå farger med i beste fall innslag av en form for grønn på den andre. Jeg må faktisk jobbe ganske hardt med dagens outfit for at guttungen ikke skal bli finansfyr på rivieraen eller en vandrende fargemessig assosiasjon til avføring, bålrester og skitt. Fargerike klær, eller bare klær som bruker rene, ekte farger, har blitt en luksusvare: Jeg må gå betraktelig opp i pris for å finne for eksempel en himmelblå genser med ei gul and på, en rød- og hvitstripete genser, gressgrønne bodyer med oransje dinosaurer påtrykt. Heldigvis fins det håp. Etter flere år med svarte kjøkken, beige sofaer og millenniumsgrønne vegger, er farger tilbake i interiørbildet.
VitvaskerMin bedre halvdel og jeg har sett på NRK-programmet «Nytt liv i gamle hus» i sommer. Den glade bergenseren Einar Nilsson, kjent fra «Tid for hjem» på TV2, følger opp mennesker som av ulike grunner (?) vil … ja, gi nytt liv til gamle hus. Det går sjokkerende sakte. En ting er at Tuva og Ronny aldri kjøpte det hotellet i Hellas (en slags forrett til sommerens tv-kosthold), men kan man virkelig vekke et råttent hus til live? Etter to sesonger vet jeg enda ikke riktig. Hus må laftes, bærebjelker slipes, vindusrammer dynkes i linolje og babyer fødes (flertallet av de med husprosjektene får langt flere barn enn snittet). Jeg kverner og kverner, på Oslo-måten, det vil si at hendene ikke er involvert, på appellen med disse prosjektene. Hva det koster!!! Det er hederlig, er det ikke? Og/eller konservativt? Utholdende, i hvert fall. For mange skal huset tilbakeføres til sin fordums glans for å kunne stå i 200 år til.
Implodert prinsesse