Denne historien begynner med at flere i familien hater Posten Norge. Et litt oppgitt, trøtt julehat. Først ryker avisleveransene og lørdagsposten, og snart blir det enda færre dager med postombæring.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har jobbet mye på kafé i mitt liv – fra den skitne sjappa på Tusenfryd der jeg brukte dager på å få frityrlukta ut av håret, til den instavennlige kafeen på Kiellands plass visitert av både en og annen kjendis. Felles for stedene er at de har hatt stamgjester. De kommer regelmessig, bestiller (nesten) alltid det samme og er enten elsket eller hatet av de ansatte. Sistnevnte tar seg til rette og forventer særbehandling, blir snurt om noen har tatt deres faste plass eller om vi glemmer at de skal ha halvannen espressoshot og soyamelk og honning og sjokoladebiter i latten sin. Andre er overdrevent ydmyke, kanskje fordi de føler seg iakttatt, eller fordi de ser på oss som mer enn ansatte bak et kassaapparat. De slipper andre forbi seg i køen, venter til vi faktisk har tid til å servere dem og klager aldri, selv om de har all grunn til det. Til tross for de mange gode erfaringene med stamgjester – flere er jeg fortsatt på hilsern med – har jeg blitt livredd for å bli en selv.
FiaDa jeg først begynte å skrive denne spalta, var psevdonymet mitt Fia. Det svært lite kreative kallenavnet kom av at det var det farfaren min kalte meg da jeg var liten. Lille Fia. Kloke hoder vil forstå hva det er en forkortelse for. Men etter å ha skrevet et titalls spalter, har jeg visst glemt opphavet mitt, for psevdonymet har plutselig fått et nytt endetegn: Fie. Farfar vender seg i grava. Da jeg reflekterte over denne glippen, kom jeg til å huske på at farfar ikke likte paprika.
FiaDen palestinske forfatteren som var invitert til litteraturfestivalen i Adelaide, fikk plutselig ikke komme likevel. Årsaken var «kulturell følsomhet» etter skytingen på Bondi Beach. Hun klikka, naturlig nok. Da festivaldirektøren og 180 andre deltakere også trakk seg, ble det ikke noen festival likevel. Jeg tror jeg slår inn åpne dører bakpå denne avisa, når jeg sier at boikott av en palestinsk forfatter, er helt på trynet. For vi er mot kulturell boikott? Jeg håper israelske og russiske forfattere er velkomne på våre festivaler, uansett hva statene deres driver med. Ofte trenger de fellesskapet enda mer enn kulturaktører fra land med mer tolerante myndigheter.
Hærverk