Denne historien begynner med at flere i familien hater Posten Norge. Et litt oppgitt, trøtt julehat. Først ryker avisleveransene og lørdagsposten, og snart blir det enda færre dager med postombæring.
Allerede abonnent? Logg inn
Da min mor ble alvorlig syk, var det én ting som ble veldig viktig for henne. Ingen klassisk trang til reise, forsoning eller memoarpublisering. Nei, ikke noe sånt. Det som ble viktig for mamma – og det hastet litt – var å sørge for at jeg og brødrene mine hadde ordentlige vinterjakker mens verden raste sammen rundt oss. Jeg lurer på hva de tenkte, de på Regntøyspesialisten tur og fritid, da en mor og hennes tre tålig voksne barn trasket alvorstungt mellom stativene og kanskje til og med felte en tåre da valget var tatt. Vannavstøtende parkaser er jo ikke først og fremst kjent for å være hverken rørende eller opprørende. I dag plukket jeg fram den ordentlige jakka fra bakerst i skapet. Nå er vi, jeg og Fjällräven, offisielt inne i vår fjortende sesong sammen.
MågaTil den det måtte angå: Det er bare du som kan lese denne teksten på baksiden av Klassekampen i dag. Alle andre vil se en småartig og navlebeskuende beretning om hvorfor besøk hos besteforeldre er vanskelige og slitsomme. Du er den eneste som kan lese denne teksten, men ikke si det til noen. Ved fødselen din fikk vi operert inn en mikrobrikke i nakken din som lar hjernen din kryptere tekster skrevet i et hemmelig kodesystem som gjør at mine kollegaer og meg kan samtale uten at andre får nyss i planene våre. Først av alt: For at jeg ikke skal deaktivere databrikken din, må du stille og hemmelig for deg selv lukke øynene og sverge en taus troskapsed om å ikke nevne innholdet i denne teksten til noen. Jeg venter. Farmor for eksempel forstår ikke helt hva som er greien med selvbetjente kasser i butikken. Ikke har de myntinnkast, og de som jobber der, må jo uansett betjene den selvbetjente kassen når hun skal kjøpe røyk, så hva er vitsen da? Slike ting må en sitte der, med tørr lefse i strupen og ingenting annet enn varmt ugjennomsiktig vann (er det gebissvann?) til å svelge det ned med. Oi, beklager. Jeg feilregistrerte troskapsed som ikke avlevert.
TustenNå er jeg en spiser av gammelost. Ikke en som spiser gammelost, men en spiser av gammelost. Eller kanskje gammelostspiser, om du vil. Det hele begynte i det herrens år i år, da jeg begynte å spise gammelost på knekkebrød med plommesyltetøy. Men det er en løgn. Det hele begynte en gang i vikingtiden da et av menneskeslektens glemte genier syrnet skummet kumelk i flere timer. Samme geniet, eller et fellesskap av genier, varmet ostemassen dagen derpå, silte den og pakket den i en form før den igjen ble kokt i mysen.
Tusten