Denne historien begynner med at flere i familien hater Posten Norge. Et litt oppgitt, trøtt julehat. Først ryker avisleveransene og lørdagsposten, og snart blir det enda færre dager med postombæring.
Allerede abonnent? Logg inn
… jeg hater når jeg må bruke strømpebukse: 1. Når strømpebuksa viser seg å ha hull, for selvfølgelig har den jo det. Ni av ti strømpebukser har hull etter bare ett bruk, gjerne helt lokalt i stortåområdet, midt bak leggen eller i lårregionen, akkurat under skjørtekanten. 2. Når strømpebuksa er hel, men bitte litt for kort, slik at den etter å ha blitt heist opp med makt likevel insisterer på å sige nedover og nedover og nedover, helt til jeg går fra vettet og dropper kjole til fordel for tradisjonell bukse. 3. Når strømpebuksa er hel og lang nok, men er så lang at den må heises såpass langt opp at den til slutt minner mer om en heldekkende drakt enn ei strømpebukse. 4. Når strømpebuksa er hel og passe lang, men for tynn, og det er vinter og kaldt ute.
BlümchenVi er på vei til Syden med badeskosubstitutter i bagasjen. Etter å ha landet trygt på Tenerife og ventet noen timer på erkesydensk strandbar, er det tid for å stige om bord i en Fred. Olsen-eid sydenjolle som skal skvulpe oss over til riktig vulkanøy. Vi er inne i reisedagens sekstende time, og idet vi legger til på La Gomera, oppstår det som absolutt ikke skal oppstå på en sydentur: friksjon. Det viser seg nemlig at sydenbussen som skal frakte oss til det Fred. Olsen-eide sydenhotellet (han eier veldig mye her i Syden, viser det seg) slettes ikke er en sydenbuss, men en helt alminnelig sydentaxisjåfør med en helt alminnelig sydenbil. Vi er tolv transporthungrige sydenturister, så dette lover ikke godt. Blant de tolv er et illsint svensk ektepar i sin beste alder, med det som helt seriøst ser ut som fem tonn med golfutstyr på slep. De virker oppriktig sure for at jeg ikke kan spansk og blir meget mistenksomme når jeg bruker mine pistrete franskkunnskaper og helt elementære sosiale intelligens til å snappe opp noen ord og forstå kontekst.
RægerockerJeg har nylig vært i Syden. Det er et flott land. Helt på høyde med det noe mer varierte Utlandet. Mye av appellen med en klassisk sydentur er at man slipper å tenke så mye selv. Du trenger ikke ta en eneste beslutning fra du tråkker av flytoget og spaserer inn i turoperatørens varme favn til du er omsorgsfullt veltet over på en solseng på playaen i sydlige strøk. Det er som du kan kjenne bekymringsrynkene i panna glattes ut, en etter en, i takt med den stødige strømmen av GT som flommer fra den smilende flyvertens trillevogn. Jeg, derimot, valgte ikke en sånn sydentur. Min voyage innebar både 18-timers reisedager og illsinte svenske golfere.
Rægerocker