Akkurat nå

En egen caps

T. Dohrnii

Den siste tida har vært preget av en voldsom debatt i denne spalta. Den har handlet om hodeplagget caps. En ikke-navngitt kollega har lenge hatt rykte på seg – både i og utenfor kontorbygget – for å ha mange capser. Imponerende mange, faktisk. Et capseantall så inn i granskauen høyt at flere har lurt på om det er noe som skurrer. Et par har allerede konkludert med at capsene er tegn på at noe høyst uvanlig, kanskje ulovlig, pågår under det bomullsbelagte topplokket.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Motbakke

Altså, jeg liker jo å sykle. Det er ikke en preferansesak at den røde diamanten står på åttende dagen i sykkelstativet på gata utafor kontoret. Noen dager passer det bare så dårlig. Forrige uke trilla jeg nedover Trondheimsveien, jeg hadde en gladsang på øret og veska over skuldra og tenkte at dette kan jeg vel klare å gjøre vane av. Så klart måtte det regne da jeg var ferdig for dagen, og akkurat det å sykle med briller i regnet innrømmer jeg gjerne at er en preferansesak; jeg liker det ikke. Men jeg liker å sykle. Noen dager passer det bare ikke. Dagene som kom, skulle det komme seks millimeter regn i løpet av dagen, altså tok jeg – og det mener jeg alle med vettet vel bevart bør forstå – ikke sjansen. Neste dag var jeg nesten på Carl Berners plass da jeg kom på at jeg skulle sykle. Til mitt forsvar har jeg ikke hatt den sykkelen så lenge.

Vanedyret

Det syke barnet

Kan man gjenoppstå i bildet av et døende barn? Det slående vakre bildet fikk meg til å måpe. Det sto en benk midt i rommet, og jeg satte meg ned og begynte å gråte. Fargene, penselstrøkene, følelsene. Kjærlighet, omsorg, fortvilelse, sårbarhet, hjelpeløshet, sykdom, død, overgivelse, sorg, tapt barndom glødet og pulserte mot meg som en sang. Jeg maktet ikke å flytte meg, lamslått av tyngden av det makeløse verket. En død manns evige evne til å formidle et øyeblikk i menneskers historie stakk hull på en verkebyll, godt gjemt innerst inne, og jeg gråt lenge og stille.

isbinna

Oman

Hva gjør man hvis man får hjemlengsel i Dubai? Det finnes flere løsninger, men en av dem er å ta en dagstur til det CNN kaller Arabias Norge. Nord for De forente arabiske emirater ligger nemlig den omanske eksklaven Musandam, og her er det fullt av fjell og fjorder. Vi hoppet på en minibuss i Dubai og kjørte nordover i regnværet (regn i ørkenen, ja!), før det heldigvis klarnet opp etter at vi krysset grensa mot Oman og stoppet i landsbyen Bukha. Det gamle fortet der var med sine tårn, ganger og murer et stilig fotoobjekt i morgensola. Og selv om det hadde fått sine runder med restaurering, føltes det definitivt mer autentisk arabisk enn skyskraperjungelen over grensa i sør. Men Bukha var ikke hovedmål for turen. Vi skulle nemlig ut på fjordcruise.

Reisende back