Akkurat nå

En egen caps

T. Dohrnii

Den siste tida har vært preget av en voldsom debatt i denne spalta. Den har handlet om hodeplagget caps. En ikke-navngitt kollega har lenge hatt rykte på seg – både i og utenfor kontorbygget – for å ha mange capser. Imponerende mange, faktisk. Et capseantall så inn i granskauen høyt at flere har lurt på om det er noe som skurrer. Et par har allerede konkludert med at capsene er tegn på at noe høyst uvanlig, kanskje ulovlig, pågår under det bomullsbelagte topplokket.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Tipp topp

Jeg vet ikke om du har fått det med deg, men det er VM av typen herrefotball for tida. Norge deltar til og med for en gangs skyld. De av oss som vokste opp på 90-tallet, har jo minner om noe sånt, men jeg hører stygge rykter om at Drillo ikke lenger er trener og at Kjetil Rekdal har lagt de gule knotteskoene på hylla. I år har jeg valgt å riste liv i mitt ellers emosjonelt uthulede skinn ved å sette penger på halloien. Mange vil sikkert mene at det ikke er så lurt, egne (ikke-eksisterende) fotballkunnskaper tatt i betraktning. Men mange tar som kjent ofte feil. Og apropos mange: Jeg har gått for en kvantitativ tilnærming til veddevirksomheten under årets mesterskap. Det viktigste for meg er ikke å ha gode vinnersjanser, men å ha mange vinnersjanser. Jeg har derfor satt mine penger på nasjonene med høyest odds.

Rægerocker

Jeg kommer

Jeg er glad i en god isolasjonsperiode. Jeg svøper meg inn i en kokong av de deiligste tekstiler. Ruller rundt som en smørblid burrito. Beveger meg utelukkende mellom sofa og seng – med en sjelden avstikker til kjøleskapet. Nyter uforsvarlige mengder av den flotteste populærkulturen verdensveven har å by på, fram til verden utenfor veven kun er et fjernt og uviktig minne. Det er vidunderlig mens det står på, men jeg merker jo at langtidseffektene ikke bare er positive. Etter en måneds covid-isolasjon ble det for eksempel helt tydelig at jeg hadde glemt hvordan man snakker med folk fjes til fjes.

Rægerocker

Julievan­ge­liet

Man skal ikke klage over at man har ferie. Men jeg kommer til å gjøre nettopp det. Akkurat nå står jeg nemlig midt i ei altfor velkjent floke: Hva i all verden skal jeg gjøre med alle disse dagene? Jeg vil ikke ha blanke ark og fargestifter, jeg vil ha faste rammer og laminerte, ferdigutfylte ferietimeplaner. Hører du det, Alf?!? Ferien er i mitt tilfelle i stor grad et soloprosjekt. I utgangspunktet er det ingenting i veien med det, men noen ganger kunne det vært greit å ha en handlekraftig kompanjong som bare bestilte den forbanna flybilletten eller noen masete barn som maste om å dra til masete steder. Beslutningsevne er nemlig en dyrebar ressurs, og jeg er ikke spesielt god til å forvalte den. Etter timevis med googling, spørring, (over)tenking og dyp fortvilelse har jeg egentlig ikke kommet særlig langt.

Rægerocker