Akkurat nå

En egen caps

T. Dohrnii

Den siste tida har vært preget av en voldsom debatt i denne spalta. Den har handlet om hodeplagget caps. En ikke-navngitt kollega har lenge hatt rykte på seg – både i og utenfor kontorbygget – for å ha mange capser. Imponerende mange, faktisk. Et capseantall så inn i granskauen høyt at flere har lurt på om det er noe som skurrer. Et par har allerede konkludert med at capsene er tegn på at noe høyst uvanlig, kanskje ulovlig, pågår under det bomullsbelagte topplokket.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Ruse

Morgentoget fra București hadde avgang da sola skiftet fra en stekende til trykkende tilstand. Inne i kupeen var det svalt nok til at svetten stoppet opp, men det tok ikke lang tid før de salte dråpene trakk inn i tøyet og blandet seg med de allerede latente kroppsluktene og parfymeduftene som lå der. Kanskje hadde varmen på utsida likevel vært å foretrekke, ikke minst når de slitte forstedene som var utsikten de første kilometerne ble erstattet av solstikker som nå og da dunket mot vinduet. Vi var ikke mange i kupeen, men i togene øst for karpatene er du sjelden aleine. Det viste seg at kvinnen som satt ved siden av meg også skulle av i grensebyen Ruse, på den bulgarske siden av Donau. Hun hadde planer om å ta med seg den digitale språkskolen sin til et nytt land, hvor skattebetingelsene for selvstendig næringsdrivende var gunstigere. Jeg skulle bare overnatte i byen en natt før turen gikk videre mot kysten.

Ugla

Flaggtyven

De siste ukene har det knapt vært mulig å stikke hodet ut av døra uten å se det norske flagget på alt fra skjortebryst og hjemmesnekrede bøttehatter til melkekartonger og pakker med gulrøtter. Årsaken er selvsagt VM-feberen som herjer i landet vårt. Jeg tviler på at stortingsrepresentant Frederik Meltzer, som lanserte det norske flagget i 1821, i sin villeste fantasi hadde forutsett at flagget skulle bli gjenbrukt slik drøye 200 år fram i tid. Jeg vil også tro at respekten for flagget var så stor at vi må et godt stykke inn på 1900-tallet før det ble frigjort fra flaggstanga og brukt som identitetsmarkør på internasjonale idrettsarrangementer. All denne flaggingen har fått meg til å gruble over hvem som egentlig eier det norske flagget. Eller i mer juridiske termer: Hvem har rettighetene til det? Ja, jeg vet, svaret er nok bare et kjapt Google-søk unna. Men jeg vil ikke frata fantasien min gleden av å tygge litt på problemstillingen.

Ugla

Tadsji­kistan

I Tadsjikistans hovedstad Dusjanbe finnes et veldig godt eksempel på hvordan land med litt tvilsomt forhold til demokrati bygger statussymboler. Vi hadde planer om å besøke et nytt tehus i byen, men de planene gikk i vasken. For som det sto i en brosjyre: Dette nybygget var planlagt som et tehus, men endte med å bli et palass. Fort gjort, tydeligvis. Dermed gikk vi i stedet videre til luksushotellet like ved, der vi på ingen måte hadde råd til å bo, men kunne betale en mindre sum for å låne bassengområdet en dag. Det gjorde godt, for det var fryktelig varmt i den tadsjikiske hovedstaden. Et av mine første minner fra byen er at taxisjåføren som kjørte oss fra flyplassen, stoppet for å fylle bensin på en bensinstasjon som var en rusten tankbil med på­­montert bensinpumpe.

Reisende back