Akkurat nå

En egen caps

T. Dohrnii

Den siste tida har vært preget av en voldsom debatt i denne spalta. Den har handlet om hodeplagget caps. En ikke-navngitt kollega har lenge hatt rykte på seg – både i og utenfor kontorbygget – for å ha mange capser. Imponerende mange, faktisk. Et capseantall så inn i granskauen høyt at flere har lurt på om det er noe som skurrer. Et par har allerede konkludert med at capsene er tegn på at noe høyst uvanlig, kanskje ulovlig, pågår under det bomullsbelagte topplokket.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Tyskland

Det første som møter en i et fremmed land, er ikke varmen, kulda eller luktene, men stereotypene. Italia: Dresskledde menn som styrter til kaffebarene i ankomsthallen. Frankrike: Sigarettene som fyres opp straks røykeforbudet er opphevet. Tyskland? Den lynraske dama i skranken som printer ut reiseplanen i A4-format før du har rukket å kjøpe togbilletten – en reiseplan som allerede er forsinket. Min reise fra Düsseldorf Flughafen til Essen i månedsskiftet januar/februar var intet unntak. Jeg hadde knapt oppholdt meg en time på tysk jord, før jeg hadde krysset av for de fleste tyske transportklisjeene. Steg 1: Hjelpe en forvirret danske med å laste ned Deutsche Bahn (DB) Navigator-appen. Her kan det nemlig være mange euro å spare hvis du velger de riktige togene.

Ugla

Tante Kurt

I livlige Belgisches Viertel i Köln ligger et spisested som heter Tante Kurt. «Dit må vi jo bare gå inn», sa jeg til mine to reisevenner da vi var i byen for et par år siden og fikk øye på stedet. Vi hadde nettopp spist, så vi gikk for en øl i baren. Kölsch, så klart, det lokale lyse ølet som serveres i små glass som kan minne om reagensrør. Tanken er at ølet skal holde seg kaldt og friskt innen du har drukket opp. I tillegg skummer ikke Kölsch-ølet like mye som for eksempel den tsjekkiske pilsneren, som med sitt fyldige skum danner en naturlig hette som holder ølet friskt lenger. Men nok om øl. For det ble med den ene på Tante Kurt.

Ugla

Inn i mørket

Her om dagen fortalte jeg i en bisetning til noen kollegaer at jeg en gang for lenge siden hadde spist på en mørkerestaurant i Berlin. Det ville de gjerne høre mer om. Her kommer derfor en liten tekst om hva som skjedde. Ganske åpenbart husker jeg ikke spesielt mye, siden det tross alt skjedde i mørket. Men fra dypet av hukommelsen kan jeg minnes at vi ble tatt imot av en kelner i døra, som ledet oss inn bak to eller flere flanelltepper i mørk, før vi kom inn i spiserommet hvor det var helt fullstendig bekmørkt. Vi var vel en 10–12 stk. i spisefølget, og vi måtte holde hverandre på skuldrene da vi ble geleidet bort til bordet vårt.

Ugla