Slik Edvard Grieg er for Norge, er Abba en kulminasjon av det svenske, hevdes det i ny bok: raggare, danseband og vemod.

Tungsinn i knæsje farger

KVARTETT: Sammen dannet Björn Ulvaeus, Agnetha Fältskog, Anni-Frid Lyngstad and Benny Andersson det legendariske bandet Abba. Her går de gatelangs i skjærgårdsparadiset Marstrand en sommerdag i 1980. Foto: Roger Turesson, AFP/NTB

Den som tror at de tidlige britiske pønkerne lo og rystet på hodet av popens saxsoloer og glitterdrakter, må tro om igjen. Det har seg nemlig slik at riffet i Sex Pistols-låta «Pretty Vacant» er basert på bassgangen i Abbas «S.O.S» – og at få var større fans av de fire svenskene enn Sid Vicious.

Da Sex Pistols turnerte Skandinavia sommeren 1977, skal han ha hatt med seg én enkelt kassett på bussen: Abbas «Greatest Hits».

– Hans største drøm i Sverige var å få treffe Abba – en helt urealistisk drøm, selvsagt. Men på Arlanda får han plutselig øye på dem inne på terminalen. Han springer imot dem, med istykkerreven T-skjorte og med spy på jakka etter flyturen, forteller forfatter og musikkjournalist Jan Gradvall og ler.

I love you! lyder det gjennom terminalen på Arlanda, men for Abbas sikkerhetsvakter ser han neppe ut som en annen uskyldig fan.

– De ser en eller annen galning som styrter mot dem – og tar beslutningen at de må flytte på Abba. Det blir ikke noe møte, han får ikke treffe favorittene sine. Men historien er søt: De var pønkere – men de elsket Abba, for de syntes det var så fryktelig gode låter.

– Ingenting er større

I boka «Vemod undercover», nylig utgitt i Sverige, forteller Jan Gradvall om Abbas historie fra start til slutt og gruppas avgjørende øyeblikk.

Nesten-møtet med Sid Vicious i 1977 var kanskje ikke ett av dem – men talende er det nå likevel: Abbas suksess sprang langt utover typiske merkelapper. I «Vemod undercover» forklarer Gradvall hvordan gruppa hentet inspirasjon fra folkemusikk til danseband og svensk raggarkultur – og samtidig slo alle rekorder.

Etter at han intervjuet alle de fire abbaene for Dagens Industri i 2013, satte han seg fore å prøve å besvare spørsmålet: Hvordan var det hele mulig?

– Jeg har vært musikkjournalist i nesten 40 år. Og er man det i Sverige, finnes det ikke noe større enn Abba, sier Gradvall over telefon.

Da Gradvall selv fikk gå i platebutikken og kjøpe sin første skive som guttunge, falt valget på Abbas «Waterloo». Og til tross for at han som tenåring foretrakk Sex Pistols og The Clash, sluttet han aldri å lytte på platene deres.

– Da var ikke Abba det kuleste å fronte med. Men i ettertid har jeg forstått at selv de største pønkerne var Abba-fans, at Sex Pistols elsket Abba like mye som jeg.

Røtter i folkemusikken

Av all kultur som er kommet fra Sverige, kan ingenting måle seg med Abba, skal vi tro Gradvall. Og det var også betingelsen for Abbas lydbilde: På samme måte som Norge har Edvard Grieg og Finland har Jean Sibelius, har Sverige Abba, hevder Gradvall.

Benny Andersson vokste opp med farfarens trekkspillåter og svenske folketoner, og da Gradvall spør Frida Lyngstad om hvor Abbas melankoli kommer fra, er det disse folkemusikkrøttene hun trekker fram.

Det er også melankolien som har gitt tittel til boka: «Vi gjorde vemod undercover», har Benny Andersson forklart.

– Benny sa at selv de gladeste låtene var vemodige i grunnen. Det blir blant annet åpenbart i «The Day Before You Came», som man i 39 år trodde var Abbas siste innspilling. Den fanger essensen av Abbas vemod, et vemod som finnes i nordisk folkemusikk, i den nordiske naturen, i mørket og kulda, sier Gradvall.

Svennepizza og snekkerbukser

Men det var slett ikke bare vemod: Før de fire abbaene kom sammen, hadde alle begynt karrierene sine på dansebandscenen – ikke minst Benny Andersson i Hep Stars, «raggarnas favorittband», som turnerte med band som Streaplers og Sven-Ingars på 60-tallet. I Abbas første utgivelser er det ikke disko, men pardans det vises til når ordet «dance» dukker opp i tekstene.

Gradvall skriver side opp og ned om raggarkulturen og hva den hadde felles med dansebandkulturen. De svenske raggarne kjørte i store amerikanske biler og hørte på rock’n’roll.

– Jeg ville forklare Abba med et blikk utenfra. Folk i andre land forstår ikke hva man mener med danseband, man kan ikke si dance band. Jeg ville forklare dansebandkulturen og raggarne, som også er en veldig unik nordisk foreteelse, hvordan de plukker fra amerikansk kultur, sier Gradvall.

Boka hans har også plass til mer eller mindre løsrevne kulturhistoriske betraktninger, for eksempel om den såkalte svennepizzaens mange toppinger: banan, curry, béarnaisesaus – og det svenske mediemonopolet.

Mediesituasjonen var avgjørende for at Abba kunne oppstå, forklarer Gradvall.

– Det fantes ikke noen popradio, bare statlig radio og tv. Abbas sound er veldig europeisk, de skiller seg fra engelske og amerikanske grupper. De er preget av oppveksten i denne medievirkeligheten.

Refset av sekstiåtterne

Abba møtte også mye motstand der hjemme. Sekstiåtter-opprøret fikk dypt rotfeste i Sverige, også i musikkbransjen, og artister opprettet egne produksjonsapparater og plateselskap.

– Venstresida la mye inn på å stemple Abba som dårlig kultur. De var amerikaniserte, kommersielle, og den kulturen skulle ikke finnes i Sverige, forteller Gradvall.

I virkeligheten kom alle abbaene fra arbeiderklassen, mens de som dominerte venstrebevegelsen, gjerne var universitetsutdannet, ifølge Gradvall.

– De pekte på Abba som utilstrekkelige representanter for folket. Mens i folket var det jo nettopp Abba og danseband som var populært. Parallelt med at Abba tok over verden, mente man i Sverige at de skapte en form for kommersiell musikk som nærmest var skadelig.

Og mens Abba ble fordømt av mange svensker for å representere kapitalistisk kultur, ble gruppas utgivelser omfavnet av lyttere i kommunistiske østblokkland.

– Der ble det ikke distribuert plater med amerikanske artister, men man mente at Abba var bra – for de kom jo fra det nøytrale sosialdemokratiske Sverige. Der ble Abba sett på som et sosialistisk forbilde, motsatsen til de amerikanske gruppene, sier Gradvall.

Slaget om Brighton

Han forteller om Abbas tilblivelseshistorie, om de fire abbaenes livshistorier, om ekteskap, barn og skilsmisser, og om noen av de store øyeblikkene i gruppas karriere – og dem finnes det mange av.

Ett av de aller største fant sted i Brighton våren 1974. Abbas manager Stikkan Anderson hadde skreddersydd en låt til Abbas deltakelse i Eurovision Song Contest – catchy og dramatisk, en ballade skrevet med tanke på Agnethas solostemme.

Anderson hadde kommet opp med teksten underveis i en ferie på Kanariøyene, og han må ha vært sikker på at det var en vinnerlåt: I biografien hans kunne dattera Marie Ledin erindre at faren sto i hotellresepsjonen og spyttet sangtekstene inn i røret til Stockholm: «Nä, H-A-S-T-A ska det vara» og «Kan du inte spanska, för helvete?!».

Men i ellevte time ombestemte han og Abba seg og sjanset vilt med en helt ny låt: «Waterloo». I boka forteller Björn Ulvaeus at han var sikker på at de ville tape med den nye sangen, men at poenget ikke var å vinne: Det var å bli husket.

Og nettopp med teksten «I feel like I win when I lose» erobret Abba seere over hele Europa – og vant, som første svensker noensinne.

– Det var ingen som trodde at noen fra et land som Sverige kunne gjøre det.

Kultur