I 2001, fire år før jeg skulle overta redaktøransvaret for Hans Herbjørnsrud etter Irene Engelstads årelange samarbeid med ham, var jeg og to medstudenter i litteraturvitenskap på besøk på gården Herbjørnsrud i Heddal. Vi skulle intervjue ham for studenttidsskriftet Bøygen og satt fulle av ærefrykt i uppstugo , rommet der den myteomspunne blinddøra befinner seg. Han tenkte seg lenge om etter hvert spørsmål, og svarene var nyanserte og perspektivrike, eiendommelige på herbjørnsrudsk vis.
Hans Herbjørnsrud (1938–2023) var et gåtefullt, vennlig menneske. Det finnes ingen som ligner ham.