Akkurat nå

Fallet

Han bor i et smart hus og han er sjef i en stor teknologibedrift som selger smarte løsninger til det offentlige. Han presenterer dyre og smarte løsninger til kommunale konsulenter. Han har invitert dem til et sted hvor de serverer fingermat som kan spises mens man spiller minigolf mellom bordene. Systemet erstatter hjemmehjelp for eldre med smarte fallsensorer og hjelperoboter. Det er en kjempekontrakt bedriften ikke har råd til å miste. De har allerede investert betydelige ressurser i lobbyarbeidet. Smartklokka vibrerer. Noen prøver å komme seg inn i smarthuset hans. Klokka henter fram overvåkingsbildet.

Snobben

Veggen

I dag er Facebook-statusens tid – i hvert fall for min del – forbi. Men det fantes en tid da den kommunikasjonen som i dag foregår i det private, fant sted offentlig på hverandres Facebook-vegg. Du vet, da folk hadde full kjærlighetssorg i kommentarfeltet, skrev passiv-aggressive «haha nei da» etter alt og avtalte hvem som skulle sitte på med hvem til håndballtrening – med hele Facebook som vitne. Dette ble jeg smertelig minnet på da jeg nylig fylte 30 og mine nære og kjære fant ut at dette var en ypperlig anledning til å grave i arkivet. Men det jeg trodde var en ganske uskyldig minnebank – altså grunnen til at jeg aldri har ryddet der – viste seg å være et lager av småkatastrofer. Etter å ha blitt konfrontert med noen av dem – blant annet en status der jeg la fram mine planer om intimpiercing (jeg velger å tro at dette var en såkalt facerape) – forsøkte jeg i desperasjon å rydde i arkivet. Men til min store fortvilelse lar ikke Facebook deg slette mer enn X antall innlegg av gangen. Så der satt jeg. Fanget i mitt eget digitale åsted, tvunget til å gjenoppleve hvert eneste innlegg som om Facebook personlig hadde bestemt seg for at «nei nei, dette må historien få beholde». Blant høydepunktene finner vi: «*** har blitt tagget her: grøfta.» «Her har vi det supert, stek all night lissam <3<3<3» «Can't talk, gaming! <3» «*** kliner med bamser når ingen ser på fordi hun liker det og fordi hun savner kjæresten sin en mann i israel som lager fioliner …».

Fia

Fri!

I verdens frieste presse har vi nylig omtalt India-besøket i Norge, og jeg skulle ønske debatten hadde vært smartere og gjort meg klokere. Klagere har pekt på brudd på menneskerettighetene og sensur. Jeg er også for menneskerettigheter og mot sensur, men det kan ikke føre til null samarbeid, for da kan vi ikke samarbeide med oss selv en gang. Hvor går grensen? Uklart. Støre skulle kanskje ha forklart besøket hvordan de skal drive demokrati i et land med 1,4 milliarder innbyggere, men det er bra han avsto. Hvis vi både hadde portrettert Modi som slangetemmer i nasjonale medier og Støre hadde mansplainet demokrati, hadde jeg vært enda flauere da jeg ringte venner i India for å evaluere besøket. De var ikke så opptatt av tegningen, det var jo bare et pinlig uttrykk for historieløs uvitenhet, og fikk stå for vår regning. Derimot ble jeg spurt om journalisten som krever at Modi skal svare på spørsmål fra verdens frieste presse på viralklippet kanskje var bestukket? Hæ?? var min respons. Det viste seg at klippet for dem så ut som propaganda ment for å sverte India, og de trodde noen sto bak.

Hærverk