De fleste relativt oppegående mennesker tar seg skikkelig i skinnet hvis de blir foreldre. Altså når det gjelder å snakke om å være det. Ingen vil vel høre om klumper av avkom de selv ikke kjenner - det veit de aller fleste av oss på grunn av traumer fra da vi sjøl ikke hadde barn (dessverre er ikke alle foreldre like hensynsfulle).
Allerede abonnent? Logg inn
Så var han der igjen. Den velkledde kollega. Ung og vital svingte han inn foran meg utenfor inngangsdøra til jobben. Det var rett før arbeidsdagen begynte, og som alltid var jeg ute i siste minutt. Ikke noe nytt for min del, men at moteløven skulle lide av samme moralske brist, var overraskende. Det må være snakk om et unntakstilfelle. Like fullt hadde vi begge hastverk.
The strong og silent typeEn ting ingen advarer deg godt nok om når du får barn, er alt rælet du får. De blir gitt i barnas navn, men det er du som må forholde deg til det. Bursdag? Her er en haug av ubrukelige ting i plast som helst er så små at de legger seg i alle sprekker. Jul? Her er enda en haug med ubrukelige ting i plast som helst er så små at de legger seg i alle sprekker – når du akkurat har klart å pirke ut og hive alle tingene fra bursdagen. Siden vi absolutt er så heldige og har en stor familie som elsker barna våre, så må vi trå varsomt. Hvordan forteller man folk at de gir ræva gaver? Altså, de må mer enn gjerne gi oss ting når kjærlighetsspråket deres likevel er å bruke penger. Vi er bare to idioter som har gått til anskaffelse av både trehus og unger uten helt å være kapabel til å følge opp noe av det, så her er det behov for litt av hvert. Men brukelige ting får vi ikke. Det er ikke sånn familien vår opererer. Selv når vi ønsker oss nye klær til unga sånn at de ikke bare går i utslitte Sesam stasjon-gensere fra nittitallet, får vi dritdyre tyllskjørt og paljettkapser. Vi har prøvd å legge forbud mot rosa gaver for å unngå at dattera blir prinsesse (vi er tross alt republikanere), men da får vi bare lilla glitterkjoler i stedet.
AmøbeEg har alltid vore god på å kjøpe ting når eg er bakfull. Til vanleg er eg ikkje så glad i å shoppe – eg vert fort lei og tenkjer eg ikkje treng så mykje nytt. Når eg er bakfull, er løysinga på det fyrste at eg kjøper ting raskt og gløymer det siste. Denne evna har resultert i ein del bomkjøp. Som eit blomstrande, flagrande og ikkje minst tungt skjørt, akkompagnert av ein stråhatt, frå Hove-festivalen (til pappas store forskrekking den sommaren). Eller diverse tøy langt unna motebildet, som ei safariskjorte frå Weekday og ein uflatterande dongerikjole frå H&M. Eller ei neonblå bukse med kvite flammebroderi frå ein vintagebutikk i Berlin, som kjendest ekstremt rett der og då, men som no ligg i skapet og ventar på ein utkledningsfest. Denne helga, etter eit godt lag dagen før, var eg farleg nær å gå all in for eit hus. Eg gjekk tur på Nesodden med mor mi, og me drog innom ei visning på eit hus eg og sambuaren min hadde titta på annonsen til.
Smørbukken