De fleste relativt oppegående mennesker tar seg skikkelig i skinnet hvis de blir foreldre. Altså når det gjelder å snakke om å være det. Ingen vil vel høre om klumper av avkom de selv ikke kjenner - det veit de aller fleste av oss på grunn av traumer fra da vi sjøl ikke hadde barn (dessverre er ikke alle foreldre like hensynsfulle).
Allerede abonnent? Logg inn
Pleier det å være fullt av turister i Siem Reap, den lille byen i Kambodsja som er mest kjent for Angkor Wat? Jeg ser egentlig for meg det. Men det var det ikke denne mars-dagen i 2020, da vi kom til byen med fly fra Vietnam. Datoen viser jo hvorfor. Europa var få dager unna full korona-nedstenging, og turister fra Kina og flere andre land var bannlyst i Kambodsja. Dermed fikk vi gleden av å sjekke inn på et kjempefint hotell i Siem Reap som var forbausende billig. Sikkert litt på grunn av det generelle prisnivået i Kambodsja, men mest på grunn av tilbud og manglende etterspørsel. Selve tempelområdet rundt Angkor Wat var også mye mer bedagelig enn jeg hadde sett for meg. Det gikk an å ta selfies med spektakulære, gamle bygg i bakgrunnen uten å få med andre folk på bildene.
Reisende backDet hadde seg slik at eg for fyrste gong kjente julestria ta meg over. Eg hadde lagt planar for kvar dag med julekos og julestress, middagar, ærend, julejazz og julefest. Tvangskos og krampetak om kvarandre, oppå alt vanleg stress og mas og kjas, og eg frykta at veggen var nære. Det kjentes ut som at eg så vidt hadde tid til å puste, og tårene låg aldri langt unna. Då kan du tru at panikken breia seg då eg kjente eit ubehag bak i halsen, eit snev av kløe, eit forstadium på noko eg på ingen måte hadde tid til. «Det går nok fint», tenkte eg. Kroppen veit som regel når den har tid til å vere sjuk og ikkje, og med min flaks ligg eg nok langflat vesle julaftan i staden. Nei da.
O’Hoi TavafoleMange ganger i livet får vi sjansen til å presentere en helt annen versjon av oss sjøl. Da er det vanlig å jekke denne versjonen opp noen hakk på skalaen, men jeg vil anbefale å gjøre det totalt motsatte. Slike sjanser oppstår gjerne i livets transportetapper, da man i utgangspunktet ikke tenker spesielt mye over egen tilstedeværelse i samspill med andre. For eksempel oppstår disse mulighetene når jeg møter andre foreldre i barnehagegarderoben, på butikken eller når jeg tar heisen med naboen. Da er det jo relativt vanlig å klistre på seg et imøtekommende fjes oppå sitt sedvanlige sammensnurpede, stille spørsmål og le og by på selvfølgelighetsfraser. Inntil nylig var også dette strategien jeg sjøl gikk for. Helt til det gikk skeis. Da gjentatte forsøk på å framstå som en hvilken som helst sosialt oppegående person sviktet fullstendig i absolutt alle møtene jeg hadde med den ene naboen under oss, har jeg heller gått helt inn i rolla som gæren og uforutsigbar. Der jeg tidligere skammet meg for å ha dulta borti den litt ekle ungen dems med et uhell, ser jeg nå fram til neste mulighet til å skremme barn.
Amøbe