Identitet 8. okt.
Et navn er ikke bare et navn Jeg har fått mitt første barn. En liten jente. Hun heter Naomi Azra Zulic-Villanueva, og hun er norsk, bosnisk og filippiner. Allerede før hun ble født, sto vi i spørsmålet alle foreldre møter: Hva skal barnet hete? Men for oss handlet det ikke bare om smak eller estetikk, det handlet om identitet, tilhørighet og fremtiden i det jeg og faren hennes opplever som en polarisert verden.
Da jeg og samboeren min delte navnevalget med venner og bekjente, møtte vi både begeistring og skepsis. Mange syntes det var et vakkert navn, men også flere som hadde et lite «men…». Navnet ble oppfattet som langt, kanskje krevende å uttale.
Det som ble foreslått var et kort, internasjonalt navn som er enkelt å uttale i Norge og resten av vestlige verden, og muligens kunne det vært lurt å gi farens norske mellomnavn, Pettersen, til etternavn: «Hun skal jo tross alt bo i Norge.»
Kommentarene var uten vond vilje, men de etterlot likevel en bismak, en ettersmak av assimilering.
Aida Zulić