Det gammelgreske begrepet «oikeiôsis» bygger på substantivet «oikos», som betyr «hus», «hjem». Stoikerne brukte det om menneskets evne å anerkjenne noe som sitt eget, som «familie» – uavhengig av blodlinjer. Filosofen Hierokles beskrev hvordan «oikeiôsis» utvikles som et system av konsentriske sirkler: Vår første impuls er selvopprettholdelsen; deretter søker vi å beskytte vår nærmeste familie, vennene våre, lokalsamfunnet, regionen, nasjonen – til sist hele menneskeheten. Vår etiske oppgave, grunnlaget for en sann kosmopolitisme, er ifølge Hierokles å trekke mennesker fra de ytterste sirklene inn i de indre.
I den pågående konflikten i Midtøsten ser vi at spørsmålet om hvem som skal inkluderes i de indre sirklene, raskt blir politisert. Siden Israel framstiller seg som en veldrevet, demokratisk stat av «vestlig» type, starter landet med et forsprang i propagandakrigen. At noen lever under vanskeligere forhold enn oss – i fattigdom og utrygghet, for eksempel – tjener paradoksalt nok til å svekke grunnlaget for samhørighet og medfølelse. Avstanden blir for stor, identifikasjonen ikke sterk nok. Derfor blir mange av oss mer opprørt av et terrorangrep i Paris enn et terrorangrep i Kabul; derfor har drap på babyer i «trygge» Israel større nyhetsverdi enn drap på kuvøsebarn i «utrygge» Gaza, få kilometer unna.
Hamas’ angrep på Israel 7. oktober var grusomt. Det var også en gavepakke til alle som har interesse av å dehumanisere palestinere. Selv om lidelsene er de samme, har vi lettere for å tolerere rakettangrep enn angrep med gevær og bajonetter. Pilotene som fløy bombefly under andre verdenskrig, kalte det «the morality of altitude»: At de slapp å se ofrene i øynene, gjorde det psykisk enklere å delta i massedrap. I sin krigføring på Gazastripa drar Israel nytte av samme effekt. De israelske soldatene slipper selv å sprette opp buken på gravide kvinner uten bedøvelse; de er ikke til stede når strømmen til kuvøsene kuttes og spedbarn langsomt kveles og dør. Det fritar dem på ingen måte for skyld. Vi må bekjempe ideen om at avstand til ofrene, betinget av mer avanserte våpen, gjør Israels krigføring mer «human» enn motpartens.