Rønsen på fredag

Journalisten

Det er om å gjøre å holde tunga rett i munnen.

Arild Rønsen

Da jeg forrige fredag navnga fremragende krigskorrespondenter i norsk presse, kom jeg i skade for å glemme den aller beste – Yama Wolasmal. Han har som regel de beste analysene og er alltid eksemplarisk balansert. Ikke nok med det; han er også eneren i rollen som formidler . Her er det ikke mye stokking av orda eller øh … og eh … Wolasmal snakker som om han skulle lese fra et manus, hvilket han åpenbart ikke gjør. En vanskelig øvelse, der Wolasmal er et forbilde for alle sine kolleger.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Rønsen på fredag

KrF og mil­li­ar­dæ­rene

Med bakgrunn i det professorale dilldallet om gjenopprettelse av Kalmarunionen, ønska jeg forrige fredag at valgkampen måtte komme i gang litt bråkvikt. I dag er jeg mer i tvil. For hva sitter vi igjen med etter ei uke med «skikkelig» valgkamp? Den neste reporteren som spør Sylvi Listhaug hvorfor hun ikke vil stå fram som statsministerkandidat burde meldes til politiet. Etter at Sylvi for hundrede gang har svart at dette har vært partiets strategi i halvannet år, blir dette journalistikk av det aller mest stupide slaget. Det hele topper seg når NRK innkaller Frøy Gudbrandsen til å oppklare mysteriet. Av alle våre sentristiske kommentatorer, er Gudbrandsen den aller mest sentristiske.

Arild Rønsen

Gazas tårer

I starten av denne uka igangsatte den israelske hæren IDF en «bakkeoperasjon og luftangrep» mot Deir al-Balah, en by sentralt på Gazastripa. Men hva er det egentlig igjen å bombe? Den eneste beskyttelsen palestinerne i Gaza har igjen, er telt. Og ja – de bombes, de også. Samtidig har IDF utvida sin militærtaktikk til også å omfatte likvidering av sivile på åpen gate. Eller i åpent terreng, er vel en mer dekkende beskrivelse. Mer enn tusen sivile palestinere er drept de siste ukene, skutt og drept mens de sto i matkø. Myrda av snikskyttere? Nei, morderbandene i IDF opererer i full offentlighet.

Arild Rønsen

Baseav­talen

Rødt har fått mye pepper for å ha inngått forsvarsforliket, der et enstemmig storting i fjor vedtok å bruke 611 milliarder kroner mer på forsvaret de neste 12 åra. Kritikere både i og utafor egne rekker har beskyldt Rødt for å ha nedlagt all forsvars- og sikkerhetspolitisk opposisjon. Det har blitt adskillig mindre oppmerksomhet rundt et forslag Rødt stilte i Stortinget 28. januar i år. Med bakgrunn i president Donald Trumps åpenbare trusler mot Grønlands og dermed Nato-landet Danmarks suverenitet ville Rødt ha Stortinget med på å si opp baseavtalen som ble vedtatt i Stortinget i juni 2022 – mot stemmene til Rødt, SV og MDG. Forslaget om å si opp avtalen fikk ikke flertall, men et bredt initiativ mot avtalen med utgangspunkt i Bergen kan fort vise seg å få vind i seila – og fungere som indremedisin både for den brokete fredsbevegelsen og for den tradisjonelle, forsvarspolitiske opposisjonen på Stortinget. Poenget er at avtalen er bilateral mellom USA og Norge. Den kan således sies opp ensidig av Norge – uavhengig av hva Nato måtte mene om saken. Motstand mot avtalen vil ha gjenklang langt inn i Arbeiderpartiet, der daværende forsvarsminister Jens Christian Hauges ord fra 1949 stadig veier tungt: «Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium, så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for angrep.» Man skal lese avtaleteksten med meget spesielle øyne for ikke å skjønne at avtalen Stortinget har slutta seg til bryter med denne grunnpilaren i norsk utenriks- og forsvarspolitikk, som altså har ligget fast siden vi ble medlem av Nato.

Arild Rønsen