Mye har skjedd siden Brundtland-kommisjonen la fram rapporten «Vår felles framtid» (1987) og møtet i Rio (1992) der statsledere fra hele verden forpliktet seg til å ta utfordringen med en «bærekraftig» framtid på alvor.
Som en konsekvens av Brundtlandkommisjonen rapport fra 1987 opprettet norske organisasjoner nettverket Forum og miljø (ForUM) i 1993. I dag, torsdag 9. november, feires 30-årsjubileet i Oslo. Samtidig lanseres antologien «Seier eller svik?».
Hva er situasjonen nå, drøyt tredve år senere?
Med visse unntak er svaret at klima- og naturkrisen er dramatisk forverret. Temperaturen stiger raskere enn anslått inntil nylig, issmeltingen i Arktis er mer omfattende, og utryddelsen av arter har akselerert. I den grad framskrivningene har vist seg feilaktige, så er det ved å ha underdrevet tempo og omfang i de menneskeforårsakede skadene på naturen.
Konseptet om bærekraft («sustainability») var nytt da Brundtland-kommisjonen lanserte det, og har gjennom snart 40 år utøvd enorm innflytelse. Alle regjeringer og kommersielle selskaper med respekt for seg selv påberoper seg å bidra til at verden skal bli mer bærekraftig.
Spørsmålet er: Hvordan kan det ha seg at krisen som konseptet om bærekraft var ment å avverge, har forverret seg samtidig som bærekraft har blitt et uttalt mål for nær sagt alle involverte aktører?
Slik jeg ser det, har kriseforståelsen Brundtland-kommisjonen definerte, vært forfeilet fra starten av. For hva er det som kreves for at utviklingen skal være bærekraftig? Jo, at den «tilfredsstiller nåtidens behov uten å undergrave fremtidige generasjoners mulighet til å tilfredsstille deres». Uten at ordet brukes, appelleres det til et prinsipp om rettferdighet. I Norge kjenner vi igjen denne tanken i ordtaket om at hver generasjon skal overlate gården til den neste i minst like god tilstand som da de selv overtok den.
I tillegg kommer forholdet mellom rike og fattige land: Økonomisk vekst hos de som per i dag har mest, kan bare regnes som bærekraftig når den bidrar til vekst hos de som har minst. Kort sagt, det legges opp til at bærekraft og rettferdighet er to sider av samme sak langs begge dimensjoner.
«Suksessen har vært basert på konfliktvegring og vinn-vinn-tenkning»
Hva mener jeg med at denne tankegangen er forfeilet? Virker den ikke både rasjonell og rimelig? Ja, som noe alle berørte parter vil slutte seg til? Slik jeg ser det, er det nettopp denne karakteren av ønskverdighet for alle, og dermed «vinn-vinn», som er problematisk. Når alle parter, uansett hvor de bor og hvilken samfunnsklasse og generasjon de tilhører, finner konseptet om bærekraft akseptabelt, så er det fordi det ikke krever at noen må oppgi noe for at andre skal få noe. Ingen skal avkreves grunnleggende endringer, frasi seg privilegier basert på ulikhet og urett og dermed ha grunn til å føle seg truet. Det finnes ingen dypere strukturelle konflikter – ikke mellom arbeid og kapital, ikke mellom menneskesamfunnet og naturen, ikke mellom nåværende generasjoners frihet og fremtidige generasjoners behov.
Konseptet legger til grunn at økonomisk vekst og bærekraft går hånd i hånd. Dermed er det heller ingen konflikt mellom bærekraftsmålet på den ene siden og profittimperativet i en kapitalistisk, globalisert markedsøkonomi på den annen side. Tvert om, frie markeder antas å være helt nødvendige for å stimulere til entreprenørskap og innovasjon i retning av et «grønt skifte» der skitne energikilder og teknologier erstattes av rene og fornybare.
Denne antakelsen henger sammen med en uttalt teknologioptimisme: Ny teknologi vil sørge for en «frakobling» slik at vekst i produksjon, distribusjon og forbruk av ulike varer og tjenester vil kunne finne sted uten at belastningen på naturmiljøet blir for stor.
En slik frakobling har ikke funnet sted. Tvert imot har korrelasjonen mellom økonomisk vekst og belastningen – i form av forringelse, tapping og tømming – på naturmiljøet fortsatt å være sterk. Ubalansen betyr at vi som samfunn stjeler fra fremtiden: I stedet for å overlate gården i bedre stand til våre barn og barnebarn, påfører vi dem et økologisk konkursbo.
At vi trenger å redusere forbruket omtales gjerne som en ubehagelig sannhet. Selvfølgelig er det ubehagelig for alle virksomheter og arbeidsplasser som har gjort seg avhengige av fortsatt vekst. Tvillingimperativene i kapitalismen – vekst og profitt – er likegyldige til naturgrunnlaget. Kapitalen tar sitt substrat i form av en intakt natur for gitt. Tradisjonelt har kilden til knapphet – den begrensende faktor – vært humankapitalen i kombinasjon med teknologi. I dag derimot er kilden i raskt økende omfang naturkapitalen.
Økologisk betraktet er problemet med teknologi av typen tråling eller moderne skogsmaskiner at de er overeffektive; de forsterker ubalansen. Likevel fortsetter vi å måle et lands rikdom i termer av BNP, slik at å hugge skogen og å selge tømmeret eller rydde arealet for kvegdrift og palmeoljeplantasjer gir økonomisk overskudd og regnes som fremskritt, mens en skog som får stå uberørt, er en «uutnyttet» ressurs.
Om vi godtar at det som kreves økologisk, er et redusert forbruk i et samfunn der vekst og profitt ikke lenger er trumf, så er det ikke sikkert at konsekvensene vil være så negative som vi er opplært til å tenke. Det er over femti år siden kurvene for forbruk og rapportert tilfredshet skilte lag; de gjør det etter at et visst forbruksnivå er nådd. Når materialistiske verdier likevel står så sterkt, så er det ikke fordi det uttrykker en tidløs sannhet om menneskenaturen. Snarere er det en følge av at reklamens budskap om koblingen mellom forbruk og lykke, eller – dypere og mer subtilt – forbruk og identitet/selvbilde/anerkjennelse – har slikt enormt gjennomslag, særlig blant unge.
Arne Næss snakket om «det gode liv med enkle midler». Mange av de naturkvalitetene han som representant for sin generasjon tok for gitt – sammenhengende områder av urørt natur, med isbreer og skiføre fra november til april, samt den klare stjernehimmelen og uglas rop i natten – er i løpet av få tiår blitt sjeldne og til dels sterkt truet.
Hvilket mål er naturforringelsen et middel for å oppnå? Økonomisk vekst, målt i BNP, kan ikke være et mål i seg selv. Er det da økt lykke det handler om? Både forskning og subjektiv opplevelse forteller noe annet.
Konseptet om bærekraft har hatt en eventyrlig karriere fra Brundtland til Støre. Bismaken viser seg nå udiskutabel: Suksessen har vært basert på konfliktvegring og vinn-vinn-tenkning overfor de kreftene som har ført verden fra galt til verre i de snart førti årene det er tale om, bindingen til masten i form av vekstparadigmet. Å fortsette å la fossilbaserte arbeidsplasser og forbruksmønster være trumf er en oppskrift for det motsatte av bærekraft.
Naturen forteller på sitt vis om dette i et tydelig språk for hver ny FN-rapport. Og de unge som skal overta kloden, skjønner at kursendringen haster mer enn noensinne.
