I essaysamlinger som «Livet, tanken, blikket» (2013) og «Kvinne ser på menn som ser på kvinner» (2017) perfeksjonerte Siri Hustvedt sin egen essaysjanger: En slags feministisk syntese av nevrovitenskap, filosofi, kunst og litteratur formidlet i en referanserik men elegant stil. For meg ble Hustvedts essay, da jeg leste dem for noen år siden, intet mindre enn en kilde til en rekke åpenbaringer. De var perspektivskiftende og opplysende, de punkterte fordommer som var virksomme og gjenkjennelige. Det hun skrev, fylte et vakuum.
Siri Hustvedt er en gudbenådet essayist. Hun hadde ikke trengt å gjøre det så lett for seg selv.
Om mødre og menn
