De siste ukene har jeg ikke kjeftet på ungene som jeg pleier. Ikke da dattera mi sto opp for seint til å rekke skolen og satt foran speilet når hun skulle vært på bussen. Heller ikke da hun eller lillebroren lot enda en brukt Q-tips ligge igjen på baderomsgulvet, rett ved siden av søppelbøtta. Selv ikke da sønnen min, mens jeg var borte noen timer, hadde fylt leiligheten med tenåringer som lagde så mye støy at naboene ble gale.
Hvordan skal Gazas foreldre tåle stillheten etterpå?
Rakkernes skrål
