Åttende mai 1945 våknet europeere opp til et kontinent i ruiner. Byer og land var utbombet, millioner på millioner av mennesker døde. Den menneskelige lidelsen finnes det ingen prislapp for – krigens materielle kostnader er estimert til over tusen milliarder dollar.
I årene etter andre verdenskrig hadde land som Frankrike, Nederland, Belgia og Storbritannia hendene fulle med å få økonomien på fote og bygge opp infrastruktur og bygningsmasse på ny. Men landene hadde også et annet fokus: å gjenreise kontinentets demokratier. I kjølvannet av andre verdenskrig inngikk europeiske land en rekke ulike samarbeid som skulle sørge for at fascismen aldri fikk grep om oss igjen.
Motivasjonen for å styrke kunsten og kulturens plass i samfunnet ser ut til å ha vært til stede allerede fra starten. Da Unesco ble etablert i 1946, var hovedformålet at FN-organisasjonen skulle bidra til å fremme fred og sikkerhet – ikke bare gjennom utdanning og vitenskap, men også gjennom kultur.
Det britiske Kulturrådet ble – som det første i Europa – grunnlagt allerede i 1946, etter initiativ fra den anerkjente britiske samfunnsøkonomen John Maynard Keynes. Frankrike, Belgia og Nederland fulgte snart etter. I 1948 var arbeidet med FNs verdenserklæring for menneskerettigheter ferdig. Menneskets rett til kunst- og kulturdeltakelse var nedfelt i flere artikler, og da det europeiske kull- og stålfellesskap (nåværende EU) ble etablert i 1951, ble kultur løftet fram som en sentral brikke i prosessen med å gjenreise og forene Europa. «Mye viktigere enn en økonomisk allianse er det at Europa blir en kulturell union», uttalte grunnlegger Robert Schuman.
De første tiårene etter andre verdenskrig lå tyskernes brutale forfølgelse av kunstnere friskt i folks minne. Allerede før Hitler kom til makta, hadde mange tyske kunstnere forsøkt å varsle befolkningen gjennom sin kunst. Så tidlig som i 1923 parodierte for eksempel maleren George Grosz den aggressive nasjonalismen til Hitler i en tegning med den ironiske tittelen «Hitler, der Retter» («Hitler, Frelseren»). Nazilederen på sin side avskydde individualiteten, kreativiteten og tankefriheten kunstnere utstrålte. Da han kom til makta, sørget han for at modernistiske kunstuttrykk ble forbudt. Grosz var en av utallige modige kunstnere som fungerte som «kanarifugler fra kullgruva». De fleste måtte flykte, som Grosz, eller bøte med livet for det.
Andre verdenskrig resulterte i en kollektiv oppvåkning på den måten at et aktivt vern om demokratiet nå lå helt sentralt i den europeiske bevisstheten. Som en del av arbeidet med å skape stabilitet ble statlig kulturforvaltning styrket i en rekke vestlige land. I tiårene etter krigen utarbeidet Europa det vi kaller den nye kulturpolitikken . Arbeidet var integrert i utformingen av en vestlig velferdsmodell.
På sekstitallet sto Frankrikes kulturdepartement i bresjen – med politikeren Augustin Girard i spiss. Girard så det som politikkens ansvar å etablere infrastrukturen som er nødvendig for at kunst og kultur skal ha gode vekstvilkår. Kultur behøves for at demokratiet skal fungere, mente Girard, men under forutsetningen at også kulturforvaltningen må være tuftet på demokratiske prinsipper. I land som Norge, Sverige, Nederland og Finland fikk vi etter hvert en kombinasjon av tunge kulturdepartement og kulturråd som utfylte hverandre.
Så lenge den europeiske velferdsstaten sto sterkt, gjorde kulturen det også. Men finanskrisa i 2008 markerer et vannskille. Frankrikes president Nicolas Sarkozy, som hadde lovet at «kulturen skulle bli svaret på den globale økonomiske krisa», sørget snart for kraftige kutt i bevilgningene til desentraliserte og mindre prestisjetunge institusjoner. I Italia gikk det verdensberømte operahuset La Scala med et underskudd på ni millioner dollar etter at kulturstøtta forsvant nesten over natta. Irland fulgte etter. Og mens pendelen i europeisk politikk dreide stadig lenger mot høyre, gikk ostehøvelen fra land til land: Det nederlandske Folkepartiet for frihet og demokrati (VVD) kuttet den statlige finansieringen til kunst med 22 prosent da de kom til makta i 2010.
Men dette var bare begynnelsen. De siste årene har konservative regjeringer i blant annet Belgia og England kjørt gjennom radikale reduksjoner i offentlige kulturstøtteordninger. Også her i Norden har ostehøvelen gått runde etter runde over sektoren, og både Norge og Sverige nærmer seg nå en helt kritisk grense.
Nylig la regjeringen fram sitt forslag til kulturbudsjett for 2024. Forslaget innebærer blant annet realnedgang i støtta til teatre og kulturhus. Operaen må nedbemanne, kulturhuset i Bergen har ikke råd til å programmere, Nationaltheater-bygningen er blitt en økonomisk verkebyll ingen vil røre, og det frie feltet står i fare for å utarmes.
Parallelt med denne utviklingen ble det nylig lansert en ny EU-rapport: «Culture and democracy, the evidence». Funnene er klokkeklare: Berikende kunst- og kulturopplevelser har ikke bare verdi i seg selv, men øker tilliten, toleransen og solidariteten mellom ulike demografiske grupper i samfunnet. Faktisk blir vi til og med mer tilbøyelige til å stemme ved valg og til å delta aktivt i samfunnet.
«Nå vet vi for første gang at kultur, i tillegg til å være verdiskapende og sysselsettende, også bidrar sterkt i samfunnsutviklingen», skriver Kulturdirektoratets leder Kristin Danielsen i en kronikk i Dagsavisen 3. oktober. Men jeg tør påstå at dette er en lærdom Europa allerede har gjort seg på det mest dyrekjøpte vis – for deretter å glemme igjen.
I dyrtid kan det virke kontraintuitivt å øke bevilgningene til kultur. Samtidig har vi altså forskning som viser at økt kulturstøtte vil bidra til å styrke demokratiske prosesser. Kunst har alltid vært en sentral del av vårt europeiske selvbilde og noe som binder oss sammen – fra Sofokles til Shakespeare, Jane Eyre til Sigrid Undset, Picasso til Hilma af Klint og fra Mozart til Arvo Pärt.
Uten kultur – intet Europa. Likevel kvier norske politikere seg for å opprettholde kulturstøtta, og det på tross av at BNP per innbygger her i Norge er 112 prosent større enn gjennomsnittet i EU. Det egentlige spørsmålet er imidlertid: Har vi råd til å la være?