Når Rolling Stones runder av sitt siste album – noensinne, får vi anta – med en coverversjon av Muddy Waters’ «Rollin’ Stone», sier de noe avgjørende om både røtter og musikalske idealer. Sangen er beslekta med (men samtidig ulik resten av) nye «Hackney Diamonds», framført som en akustisk munnspillblues uten trommer, dempet og hjemsøkt, med Mick Jaggers kokette stemme lagt under lokk. Det er som om han synger fra en kiste, seks fot under torva, der han forutser eller kanskje bevitner en gjenoppstandelse – sin egen: He’s gonna be a rollin’ stone, he’s gonna be a rollin’ stone …
The Rolling Stones er mest seg selv like på sitt første ordentlige studioalbum på 18 år.
Ruller igjen
