– Hvis vi ser fattigdom i et lengre tidsperspektiv, kan vi tross alt notere stor framgang, understreker Norads direktør Bård Vegar Solhjell.
Han viser til at mens det på 1950-tallet var slik at sju av ti mennesker globalt var ekstremt fattige, gjelder dette i dag bare er én av ti.
Likevel ligger ikke verden an til å nå FNs bærekraftsmål nummer én: å utrydde ekstremfattigdommen innen 2030.
Det er et hovedfunn i rapporten «Er de fattigste etterlatt på stasjonen? Status og perspektiver på verdens fattigdom», som Norad legger fram i dag.
600 millioner
Definisjonen på ekstrem fattigdom er mennesker som lever for under 2,15 amerikanske dollar om dagen.
Anslag peker nå mot at i 600 millioner være ekstremfattige i 2030.
Det vil bety en svært svak nedgang fra 2022, da 700 millioner mennesker levde i ekstrem fattigdom, ifølge Norads estimat. Det er like mange, eller kanskje litt flere, enn i 2019.
Et overslag i rapporten over årlig endring i antall fattige globalt viser at med unntak av et og annet år, blant annet under den asiatiske finanskrisa i 1997 og 1998, har antall ekstremt fattige blitt redusert hvert år siden 1992.
Det store tilbakeslaget kom i 2020, under koronapandemien.
Koronatilbakeslaget
Klassekampen møter Bård Vegar Solhjell i Norads kontorer i Oslo.
– Covid-19 ga et kjempestort tilbakeslag, sier han, og peker på at selv om Norads estimater viser at man igjen er på rett vei fra 2021 av, så ryker FN-målet om å utrydde ekstremfattigdom innen 2030.
– Før pandemien var det realistisk å nå målet. Nå vil vi ikke kunne nå det uten en ekstraordinær innsats, sier han.
Solhjell viser til krig og klimaendringer som andre viktige årsaker til at arbeidet mot fattigdom har bremset opp.
Regionale forskjeller
Verden har altså ikke hentet seg inn igjen etter tilbakeslaget under koronapandemien.
Men det finnes store regionale forskjeller. Nedgangen i fattigdom har vært størst i Asia, mens Afrika sør for Sahara huser rundt 60 prosent av verdens ekstremt fattige. 35 prosent av befolkningen i regionen tilhører denne kategorien.
– Afrika rammes hardt av klimaendringer, samtidig som det fortsatt er høy befolkningsvekst der, påpeker Solhjell, som frykter at de landene som i utgangspunktet er verst ute av kurs, også rammes hardest av klimaendringer.
«Covid-19 ga et kjempestort tilbakeslag.»
— Bård Vegar Solhjell, Norad-direktør
– Fattigdom, kriger og konflikter, dårlig styresett og klimaendringer er en dårlig kombinasjon, påpeker han.
Ustabile land
Rapporten viser til at i framtida vil et økende andel fattige befinne seg i fattige land med statsfinansielle problemer, politisk ustabilitet, vold og høy sårbarhet for økonomiske sjokk og klimaendringer.
Hva skal til for å bedre situasjonen i de fattigste landene?
Solhjell trekker fram tre ting: Landene må sjøl klare å skaffe penger til utvikling, ved effektiv innkreving av skatt, bedre forvaltning av naturressurser.
– Det er ikke mulig for andre å utvikle et land, påpeker han, men sier at man kan bistå, noe Norad blant annet gjør gjennom sitt «skatt for utvikling»-program.
– Det andre er å få inn flere investeringer fra vestlige land. Disse har gått ned og er nå ekstremt lave. Det tredje er at bistand blir viktigere når veksten går saktere, sier han.
