Det er noe med spøkelser og tenåringstida. Fra da jeg var tolv eller tretten husker jeg vandrehistorier om unger som hadde lekt med ouija-brett eller gamle trylleformularer og vekket de døde, som ble gjenfortalt med glød i øynene. Vi så «The Sixth Sense» og seinere «Blair Witch Project», og leste fillete pocketbøker om amerikanske ungdommer som festet og klinte og ble jaget av onde ånder. Skrekken lignet monsterfrykten fra barndommen, men blandet med noe annet, noe som hadde med det å vokse opp å gjøre.
I «Klara» maner Mina Lystad frem tenåringsskrekken på beste vis.
Når de døde våkner
