Vi har lagt bak oss tidenes varmeste septembermåned, og en sommer der flere regioner i verden, inklusive Sør-Europa, opplevde et rekordhøyt antall dager med over 40 grader. Fremtiden for landbruket i Spania, Italia og Frankrike ser dyster ut. Også hos oss er bøndene sterkt bekymret for uforutsigbarheten i form av veksling mellom for lite og for mye nedbør, som er blitt den nye normalen. FNs generalsekretær António Guterres har erklært «kode rød» for kloden, og lagt et særlig ansvar på landene som åpner nye oljefelt, i en verden der over 80 prosent av energimiksen er fossil, slik den var da FNs klimapanel kom med sin første rapport for over tredve år siden.
Når så mye går fra galt til verre, kan ingen overraskes over at klimaaktivister spør seg hva som skal til for at myndighetene skal skjønne alvoret. Det har vært skolestreiker og klimabrøl, søksmål mot Staten basert på Grunnlovens miljøparagraf 112, samt markeringer mot uttransportering av olje. Thomas Østbyes film «Sivil ulydighet» følger en gruppe aktivister som deltok i aksjonen på Sjursøya, i et forsøk på å skape bevissthet om Norges bidrag til Guterres’ «kode rød». Filmen avsluttes med en forsker-aktivists appell i retten – for døve ører.
For det er det som skjer: Klimaaktivisme kriminaliseres. Såkalt skadeverk i form av å låse eller lime seg fast til eiendom straffes stadig hardere, med bøter opp mot 60.00 euro samt fengsel i Italia. I Tyskland settes medlemmer av gruppen Letzte Generation i såkalt «preventiv varetekt», basert på mistanke om å ville begå lovbrudd. Politiet får stadig utvidede fullmakter til å bruke GPS og telefonavlytting av personer som deltar i det som nå klassifiseres som en kriminell organisasjon. Storbritannia og Frankrike følger i samme spor. Selv Greta Thunberg risikerer nå fengsel.
Utviklingen innebærer at de landene i verden som er hardest i sin fordømmelse av brudd på rettighetene til borgerne i såkalt «autoritære regimer» – Kina, Russland og Iran nevnes bestandig – på hjemmebane behandler politiske protestaksjoner som et anliggende for rettssystemet: Aktivistene møtes ikke med argumenter, men med skyhøye bøter og fengsel.
Hva kommer det av at staten – vel å merke: rettsstaten i de europeiske demokratiene det er snakk om – gis fullmakter til denne oppgraderte straffeforfølgelsen? På ett nivå er svaret enkelt: Når aktivismen tar sterkere virkemidler i bruk, og enkelte åpner for sabotasje mot fossil infrastruktur og eiendom (i kjølvannet av Andreas Malms omdiskuterte bok «How to blow up a pipeline?»), så svarer myndighetene med å trappe opp sanksjonene. Den erklærte hensikten er at strengere straffer vil avverge aktivisme av den skadelige sorten – og vi snakker om aksjoner som rammer fysiske ting, ikke mennesker og dyr.
På et mer overordnet nivå ser vi en polarisering som må beskrives som pervers: Skjerpingen av straffereaksjoner mot dem som aksjonerer, uten å krenke liv, mot aktørene som står i spissen for klimaendringer og naturtap, skjer samtidig med at de som profitterer på å ødelegge livsgrunnlaget tjener stadig mer på å gjøre det. Det perverse består i atferden som driver ødeleggelsene fremover, anses som legal, mens forsøk på å stanse ødeleggelsene erklæres illegale. Du kan bli milliardær på olje, kull og gass; du kastes i fengsel dersom du legger deg ned for å stoppe det. Det store skadeverket er lovbeskyttet, det lille – i nødrettens navn – straffes.
Kjernen i problemet er at vi har gjort oss økonomisk avhengige av en energiproduksjon og et energiforbruk som skader livsgrunnlaget. Næringer, arbeidsplasser og inntekter som er ment å sikre fremtiden vår, bidrar til det motsatte. Blant politikere er dette langt på vei erkjent – men enn så lenge kun retorisk, ikke i politikken som faktisk føres.
Så lenge gapet mellom det som trengs å gjøres og det som gjøres vokser snarere enn å tettes, vil aktivister – i alle fall noen av dem – trolig bli mer desperate og se etter nye metoder, inklusive skadeverk mot eiendom. Hittil er myndighetenes svar økt kriminalisering i stedet for grep som minsker krisen. Utvanningen av klimamål som nå griper om seg i selverklært «klimaledende» europeiske land, er en utvanning av demokratiet ved at protester møtes med metoder som kjennetegner autoritære styresett. Klimakrisen fordrer mer demokrati, ikke mindre.